Verdenscup-debuterte med 13. plass i Fort Bill

Norges raskeste enduro- og utforsyklist har ei beingrind fra en hest i den ene hånda og en søppelpose med tigerbæsj i den andre. Lukten av tigertiss, tigerskit og rått kjøtt er stram, men Hilde Sangesland Strædet er godt vant. Hun står i et tigerbur uten tiger, og skal snart til å vaske bort noe blod og gørr fra betonggulvet.

– Vi gir dem hest, sebra, hjort, roadkill-elg og den slags, sier hun.

Ti minutter tidligere hadde Hilde sendt de sju tigrene i Kristiansand dyrepark ut en tur. Mens tigrene er ute vasker hun burene deres. Men ikke før hun har dobbelsjekka ekstra grundig at alle sju er ute.

– Det er greit å være sikker på at ingen tigre er igjen her, sier hun med et smil.

Denne artikkelen er en del av Fri Flyts løsning for abonnenter. Les flere, ekslusive saker her.

Den største tigeren heter Ulysses, veier over 200 kilo, ser ut som den består av 90 prosent muskler, 9 prosent tenner og en prosent svart, oransje og hvit pels. Selv om Hilde Sangesland Strædet er hans favoritt menneske-venn, så ville han ikke nølt særlig lenge med å spise landets beste syklist hvis han fikk sjansen.

Plutselig kommer en av Hildes tigerkolleger inn. Han mangler den ene armen (!) og forteller at noe er galt med navet på sykkelen hennes.

• Les også denne: Tigermamma og Norges beste endurosyklist

HiLDE SANGESLAND STRÆDET (30)

• ENDUROSYKKEL: Cube Stereo Action Team

• UTFORSYKKEL: Cube TWO 150HPA

• PEDAL: Alltid klikk (– Det er alt for skummelt med flate pedaler når det rister skikkelig!)

• FAVORITT-SYKKELSTED: Tveit skisenter

• FAVORITT-ENDUROKONKURRANSE: Sogndal og Nesbyen

• FAVORITT-UTFORLØYPE: Oppdal, med Narvik på en god andreplass

• FAVORITT-SKISTED I NORGE: Sogndal

• FAVORITT-SKISTED I UTLANDET: Chamonix

NORGESCUPEN I ENDURO 2015:

NESBYEN: 1

TRAKTOR BIKE PARK: 2 SOGNDAL: 1

OPPDAL: 4

SAMMENLAGT: 1 (delt med Alice Grindheim)

NORGESCUPEN I UTFOR 2015:

VOSS: 1

NARVIK: 1

HAFJELL: 1 

OPPDAL: 1

SAMMENLAGT: 1

NORDISK MESTERSKAP, DRAMMEN: 1 

Foto: Tore Meirik

– Hadde noen sagt til meg for et år siden at jeg skulle vinne begge norgescupene, ville jeg ikke ledd engang. Det var fullstendig urealistisk. Jeg syns bare det er så gøy å være med.

Hilde setter fram kaffe og ei skål med nøtter i stua i leiligheten sin i Kristiansand. Tre minutters sykling unna er markagrensa til Norges femte største by, med hundrevis av stier som er snøfrie så å si hele året. Dermed er det kanskje litt rart at Hilde har innkassert en andreplass i skikonkurransen Sauda Backcountry Challenge, og har halvannen skisesong i Chamonix bak seg. Det kommer vi tilbake til, for det er som enduro- og utforsyklist Hilde Strædet er Norges beste.

– Jeg begynte seint, både med ski og sykling. Nå er jeg 30 år, og tenker ofte på hvordan det ville vært hvis jeg starta da jeg var liten. Det er jo litt sært å begynne med sånt etter at en fyller 25, men det er flere som ikke er tenåringer i dette miljøet. Mora til Vera Leivsdottir er jo med på endurokonkurranser! Jeg har alltid vært glad i å herje ute, både med hest og snowboard, forteller hun med de berømte bløde konsonantene som er så typisk for folk fra den mest sommerlige delen av Norge.

Hilde vokste opp på en gård noen mil unna Kristiansand, hvor vinteren varte litt lenger enn i byen. Pappa – som var landslagstrener i skiskyting på 80-tallet – bygde hopp på jordet med traktoren slik at vesle Hilde fikk herje på snowboard. I tillegg til jordet hjemme kjørte hun masse på Hovden, og landa 540 i parken. Ikke før i 2012 oppdaget hun stisykling og frikjøring på ski.

– Jeg hadde vært på Fjellsportfestivalen i Sogndal, der traff jeg noen skifolk som jeg møtte igjen på Ekstremsportveko samme sommer. Der leide jeg en sykkel, prøvde utforløypa i Bavallen, og syns det var kjempegøy. På samme tid flytta jeg hjemmefra, i seneste laget kan man vel si. Jeg sendte en mail til Kristiansands Cyklelubb og spurte om noen drev med utfor eller stisykling, og vips, så banket det på døra. Der sto min nye nabo. Han heter Øyvind Østvedt og hadde sykla utfor i 25 år. Øyvind tok meg med på en tur i skogen bak boligfeltet og mente jeg var flink. Selv om jeg var sjukt klønete, forteller Hilde, som hadde kjøpt seg en ganske herpa, billig og fulldempa DBS-sykkel.

Året etter ble hun med på treningssamling til Hafjell Bike Park, men så knakk hun kneskåla og prioriterte skikjøring vinteren etter i stedet for å spare ferie til sykkelsommeren. Selv om hun hadde blitt bitt av sykkelbasillen for alvor. I 2014 var Hilde med på sitt første sykkelritt og året etter vant hun altså begge norgescupene sammenlagt.

• Les også denne: Sørlandets nye sykkelpark

Orangutangen fra Borneo lager en lyd som minner om en slags kort og intens fjert. Målet hans er å spytte på Hilde, men om det er ment som en fornærmelse eller et kompliment er uvisst. Pærebiten får han uansett ikke før han oppfører seg ordentlig. Og det gjør han etterpå. Ikke bare det, Matu spiller både munnspill og blokkfløyte, og viser fram en imponerende tanngard for puss og inspeksjon. 

– Orangutangene er nok ikke farlige, men vi går ikke inn til de store. De er så ufattelig sterke. Jeg har sett Matu skru ut en av de svære boltene vi bruker i klatrestativene og bøye den som om det var ei lakrisstang, sier Hilde mens hun skjærer opp en nokså grovhakket og variert salat til Matu og familien hans.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

ENESTÅENDE: Jordhoppet i utforløypa i Oppdal er en prøvelse de este kvinnelige deltagerne holder seg unna. Men ikke Hilde, som sykla inn til seier i favorittløypa si, mye på grunn av dette hoppet. Foto: Martin Innerdal Dalen 

Orangutangen legger de bitene han liker minst til side, spiser de beste, så tisser han på de andre, og spiser dem og. Bak gitteret ser Matu ut som et slags oransje filtteppe med fire enorme armer og et hue med to svarte pongtonger på hver side. Å se han inn i øynene er som å se i øynene på et menneske.

– Orangutangene minner så utrolig mye om mennesker, de er så smarte at aktivisering blir ekstra viktig når de er i en dyrepark, sier Hilde og gir apeburets minstemann, fem år gamle Louie, en pappsekk.

Han går bananas med pappsekken som leke, akkurat som et gira menneskebarn ville gjort, og lager prompelyder med munnen. Når vi lager prompelyd tilbake får vi svar fra den vesle gangsteren, som gliser bredt når han spionerer på oss fra oppi et klatrestativ.

– Han blir ekstra gira når han får besøk og oppmerksomhet, sier Hilde.

Arbeidstittelen hennes er dyrepasser, men litt mer nøyaktig kan man si at hun er sjef og matmor for tigrene, orangutangene, gibbonapene og de røde pandaene i Kristiansand dyrepark. Det betyr også at hun med jevne mellomrom må fortelle om jobben sin på TV. En gang fortalte hun kameraet fra NRK at orangutangens DNA er 97 prosent likt menneskets DNA. Samtidig sto Louie – 97 prosent lik deg og meg – i bakgrunnen og tissa i munnen på den gapende mora si.

– Litt snålt var det ja, men jeg fant ut etterpå at de gjør det for å sjekke om ungene har sykdommer, ler Hilde.

• Les også: Har funnet formelen

(Artikkelen fortsetter under bildene)

SVAKHETEN: Hilde mener tråkking i ate partier er hennes svakeste side i endurokonkurransene. Her tråkker hun inn til pallplass i Traktor Bike Park. Foto: Kristoffer Kippernes 

Øyvind Østvedt oppretta ei facebookgruppe for å presse en motvillig Hilde til å sykle sitt første norgescupritt i 2014. Gruppepresset på nettsiden var enormt, og Hilde nekta, fordi hun syns det var dritskummelt. Men for å holde naboskapet i orden måtte hun love å være med på NM i utfor i Drammen.

– Det motiverte meg, og jeg trente masse. Endte på femteplass, og det var dritgøy! Like etterpå var jeg med i Hemsedal, ble nummer to – det var bare tre deltagere – og ble helt hekta. Jeg følte meg veldig velkommen i miljøet, det var masse hyggelige folk, akkurat slik jeg opplevde skimiljøet. De to aktivitetene minner veldig om hverandre, og folka er ofte litt de samme typene. Fordelen med sykling er at læringskurven er så sykt bratt. Dermed ble det bare en måned i Chamonix den vinteren, jeg ville prioritere syklingen hjemme mer, sier Hilde.

I 2015 var hun suveren både i den norske enduro- og utforcupen. Hilde vant det aller meste hun stilte opp i, og dårligste resultat kom i årets siste enduro i Oppdal.

– Der var det så mye tråkking i slakt terreng, som er min største svakhet. Jeg må bli i bedre form skal jeg henge med i alle typer løyper, sier hun.

Hilde er best når syklinga er vanskelig, og ikke redd for å være redd.

– Hvis jeg har med noen som pusher meg, så prøver jeg stort sett det meste. Er jeg alene er det vanskeligere å prøve ting jeg er redd for. Jeg vet jo at det er så utrolig gøy etterpå, selv om jeg kan være både redd og ekstremt nervøs først. Da jeg var liten var jeg redd for både hest og ku, men jeg drev jo med hest likevel.

– Har det aldri gått galt?

– Jo, en gang i Drammen kræsja jeg skikkelig på et hopp jeg trodde skulle gå helt fint. Man blir jo redd av å gå på snørra, men så vet man jo også hvorfor det gikk galt, og kan rette på det etterpå.

• Les også: 355.000 kroner til heis og ny løype

(Artikkelen fortsetter under bildet)

CHAMONIX: Hilde har tilbragt halvannen skisesong i Chamonix, og har gjort seg bemerket i norgescupen i frikjøring, blant annet med en andreplass i Sauda Backcountry Challenge. Her kjører hun i Grands Montets. Foto: Tor-Einar Wahl

TYPISK: Bratt rennekjøring i Chamonix er en nokså selvsagt del av hverdagen i verdens råeste skisenter. Foto: Tor-Einar Wahl 

Etter suksessen i fjor har Hilde prioritert syklinga maksimalt i vinter, og vært på to treningsturer i utlandet. I Malaga i Spania kræsja hun, ødela skulderen, og mistet årets første endurokonkurranse.

– Det var utrolig kjedelig, jeg blir så rastløs av å ikke kunne gjøre noe. Men nå er jeg klar.

– Hva er målene dine for denne sesongen?

– Å bli i bedre form slik at jeg blir raskere når det er flatt! Det var sjukt irriterende da jeg ble nummer fire i enduroen i Oppdal fordi det var såpass mye tråkking og flate løyper. Det er heldigvis bare å trene. Det skal det blir gøy å prøve seg i IXS-cupen i utfor, som er en slags europacup. Jeg frykter at det blir vanskelig å hevde seg der. Her hjemme er det ikke så mange med, men i Tyskland blir det nok ingen mangel på flinke konkurrenter.

Hilde blir med utforlandslaget til konkurransen i Tyskland, men siden landslaget satser på yngre utøvere er det Kristiansand Cykleklubb som betaler for turen.

Treninga med utforsykkel hjemme foregår stort sett i Tveit skisenter. Her bygger Hilde og sykkelvennene løyper for harde livet, i skisenteret som hadde bare åpent ei uke sist vinter.

– Vi har gått noen runder med grunneiere og eiere, og nå er det seks løyper og masse folk som sykler i Tveit. Det er skikkelig gøy. Folk har kommet helt fra Stavanger for å sykle i den vesle bakken vår!

• Les også: Test av halvdempere med 27,5+

(Artikkelen fortsetter under bildet)

LEDER AN: Hilde sykler foran Andreas Samnøy og en av guidene på treningstur i Algarve i Portugal. Foto: Thomas Svendsen 

– Jeg ble litt paff den første gangen. Jeg var jo hestejente selv, og har alltid vært veldig glad i dyr, særlig hest. Men nå tenker jeg ikke over det lenger, sier Hilde.

Hun er backstage i dyreparken for å hente tigrenes middag. En kollega i plastforkle er i full gang med å hogge en hest i to med øks. En time tidligere avlivet han den med hagle, og nå henger hesten i ei heisekran med både indrefilet, ytrefilet og ryggmarg lett synlig. Hestens hode og hale ligger i ei plastbalje i bakgrunnen. Hilde laster noen solide kjøttklanker oppi lasteplanet på en sebralakkert pickup og kjører avgårde.

Tigrene vet de skal få mat, og når Norges eneste tigerbudeie lokker på dem kommer de spaserende. Hilde dobbelsjekker alle låsene i burene, og slipper inn tigrene som knurrer som vanlige katter, men med hakket mer bass, dybde og volum enn en huskatt. For å si det mildt.

Når hun kaster inn de svære hestestykkene til tigrene blir lukten av blod intens og det høres knasing av bein, kjøtt som revner og knurring og slafsing fra verdens største kattedyr.

– Sånn, da er jeg ferdig for dagen, sier Hilde Strædet fornøyd mens hun vasker fingrene. 

Da kommer han enarma tigerkollegaen inn og melder at noe er galt med navet i sykkelen hennes. Heldigvis er det ikke snakk om utfor- eller enduromaskina, men sykkelen hun bruker for å komme seg rundt i dyreparken.

– Han ble født uten den ene hånda altså, sier Hilde med et smil.