Skisykling

Det begynner å lysne når jeg nærmer meg punktet hvor jeg skal sette fra meg sykkelen og klikke inn i bindingene og traske oppover på feller. Sykkelsko byttes mot skistøvler og sykkel med ski og staver. Videre og oppover går det, ett skritt om gangen, sakte, men sikkert. Mens jeg beveger meg opp fjellsiden vurderer jeg snødekket og ser etter mulige nedkjøringer. Solen trekker meg stadig lengre opp i høyden. I det jeg når toppen skinner solen og det er vindstille, noe som ikke er vanlig i Bodø området. Etter en kjapp brødskive vendes skiene nedover i en bananformet renne med ubunden snø.

Vel nede ved sykkelen, mens mørket kommer snikende tilbake, er det bare å laste den opp igjen, slenge beinet over setet og tråkke hjem for gjenta det samme neste dag.

Au! Dette gjør bare vondt. Hvorfor måtte det begynne å blåse motvind og snø når jeg sitter her på en sykkel fullastet med skiutstyr. Hellingen på motbakken jeg nå skal krangle meg opp hjelper heller ikke akkurat på humøret. Hvor fort sykler jeg egentlig, beina går rasker rundt enn hjula og fra dekkene kommer det en ujevn rytmisk rasping mot den islagte veien. På den lyse siden får jeg - når farten går ned - tatt innover meg de spisse tindene og svingede fjordene jeg beveger meg langs.

Etterhvert som jeg nærmer meg toppen av bakken øker vinden og jeg sliter med å se mot snøkrystallene som prøver å trenge seg inn i øyet mitt. Jeg innser at jeg må stoppe for å ta på et par skibriller før jeg fortsetter videre. Mens jeg står på veiskulderen suser et vogntog forbi i stor fart og jeg kjenner dragsuget som prøver å trekke meg inn i veibanen. Frykten for å miste balansen er konstant og den blir ikke mindre når mørket faller på.

Jeg har som de fleste andre alltid reist rundt med bli for å stå på ski, både i Norge og når jeg har tatt fly til fjernere strøk for å finne god snø. For nærmere ti år siden så jeg filmen "BikeCar: a documentary", og helt siden har jeg tenkt at jeg vil gjøre noe liknende. Filmene til Jeremy Jones har og stor innflytelse på meg; ideen med menneskedrevne turer var noe som virkelig ga gjenklang hos meg – uten at jeg har det samme finansielle støtteapparatet rundt meg.

I oktober 2016 måtte bilen min inn til EU-kontroll. Den strøk.  Etter at den trofaste Forden fikk sin dødsdom, trålet jeg internettet for informasjon om personer som hadde brukt sykkel som for å transportere seg selv til områder som innbød på skikjøring. Etter flere litere med svart kaffe stod jeg igjen med et inntrykk av det er svært få som har gjort det før. De som har gjort noe liknende vinterstid har festet skiene på sykkelen og syklet til sitt lokale heisanlegg. Og så er det noen som har dratt på lengre turer med ski og sykkel, men samtlige av disse turene er gjennomført på vårparten av sesongen. Med én av disse turene ønsket de involverte personene å fremme sykling som et mer miljøvennlig alternativ, det er vel og bra. Men når de drar til den andre siden av kloden uten å sjekke snøforholdene på forhånd for deretter å klage snømengden, blir ganske fjollete i mine øyne og ører.

Så for første gang på ganske lenge så kan jeg ikke finne svaret jeg søker på internett, jeg må finne ut hva som er rett og galt gjennom prøving og feiling.  

Selv om omfanget på oppgaven jeg har satt meg fore er ukjent så er jeg fast bestemt på å klare meg uten bil og fortsatt så like mye på ski som før. Med sykkelen og teltet skulle hele Nord-Norge bli min bakgård.

Inspirert av en tale Kennedy holdt i 1962 under romfartskappløpet, lagde jeg meg en setning jeg kunne ha bakhodet: «Jeg valgte selv å klare meg uten bil i vinter, ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig.» Hadde det vært lett så hadde alle gjort det, og det er ikke lett. Det er svært vanskelig å holde på motivasjonen i mørketiden, spesielt i år, da vinteren virkelig lot seg vente på før den for alvor meldte sin ankomst. Det hendte titt og ofte at jeg fikk kommentarer om at jeg ikke kom til å klare det, at det kom til å bli for kaldt, for tungt og for langt. Vi mennesker har blitt alt for pinglete og orker ikke å utsette oss for større fysiske utfordringer enn nødvendig. Bortsett fra på treningssenteret, der kjører man bil frem til inngangsdøren for og så gå på en tredemølle og løfte tunge gjenstander opp og ned for å sette dem tilbake på utgangspunktet.

Et lavpunkt kom 22. januar da det regnet 120mm på sju plussgrader og det fortsatte med mildvær og nedbør i nesten to uker. Piggdekkene ble tatt av sykkelen og troen på en god vinter nord for polarsirkelen forsvant med snøen. I slike mørke stunder er det godt bli minnet på av klokere personer at vinteren alltid kommer, og den blir som oftest lang nok. Det skulle vise seg at Sollien fikk rett i denne påstanden; i skrivende stund, i slutten av mai, går jeg fortsatt på skiturer.

Ingen strava, ingen regler. Alle former av skikjøring innebærer ett visst jag. Få de første turene på cordfløyelen. Dunke flest mulig porter mens føret er hardt. Få første sporet opp. Første sporet ned. Førstegangs nedkjøring. Første mann ned. Være best.

For første gang på nærmere ti år står jeg uten bil, usikker på hvordan jeg skal klare å være med på rotteracet denne vinteren. Når noe jeg liker blir om til en konkurranse så melder jeg meg ut. For meg er konkurranse den beste måten å drepe motivasjonen min på.

Løsningen ble for min del å roe alt ned, skituren starter når jeg setter meg på sykkelen med en lydbok eller podcast. Transportetappen blir en del av opplevelsen, jeg får god tid til å planlegge hvor jeg vil gå og jeg får virkelig tatt områdene jeg beveger meg gjennom. I løpet av vinteren har jeg blitt positivt overrasket over hvor fine både veiene og gang- og sykkelstiene blir vedlikeholdt. Mens jeg sitter og visper på sykkelen så har jeg ingen form for GPS eller sykkelcomputer som forteller meg hvilken fart jeg holder eller hvor langt jeg har syklet. Farten hører jeg på lyden fra dekkene og den brennende følelsen i lårene. Om vinteren har jeg funnet ut at det er fornuftig å holde en intensitet som gjør at jeg ikke svetter alt for mye, ettersom det ikke alltid er like lett å få alt tørt i teltet. En medium høy intensitet gjør at jeg kan sykle langt, gå på ski og fortsatt ha en fin tur hjem igjen. De få gangene jeg har trødd på har vært når jeg har møtt på andre syklister i full lycra, det gir en god følelse å holde dem på avstand på en fullastet sykkel lagd av stål. Men som oftest så sykler jeg alene ytterst på veiskulderen og da føler jeg meg som John Henry som kjemper mot dampmotoren. Lårene mine mot de ulike motoriserte kjøretøyene.

Ettersom jeg aldri har gjort noe liknende som dette før – syklingen for meg har hovedsaklig foregått på sti i sommeren månedene de siste årene og om vinteren har jeg ikke syklet siden jeg gikk på ungdomskolen –  bestemte jeg meg for å gjennomføre en testhelg i Lofoten. For første gang trillet jeg fra leiligheten med fullastet sykkel ned til Hurtigbåtkaien i Bodø. Nytt av året der er at det ikke koster noe ekstra å ha med sykkelen på båten. Jeg kan ikke si det fristet mye å sette seg på sykkelen i stupmørket da båten la til kai i Svolvær kvart på ti på kvelden. Men skulle jeg få kjørt ski så var det den eneste muligheten.

Syklet en liten time før jeg fant en passende plass like ved E10 med utsikt mot Geitgallien. Sykkelen og den nyanskaffet hengeren fungerte optimalt på sin første tur. Men jeg merket det ekstra draget hengeren skapte i motbakkene og den ekstra farten den gav i nedkjøringene. Jeg hadde glemt hvor tiltak det er å sette opp et telt når en først har funnet en egnet plass, hvor kjipt det er å måtte gå ut av soveposen for gå på do midt på natt, hvor ekstremt stress det er å komme oppi slalomstøvlene når de har fått kjølt seg godt ned over natten. 

Etter morgenpulverkaffeen og ekspresshavregrøten stakk jeg hodet ut av teltet og der, rundt ti meter fra teltet satt tre ørner. Som ved et trylleslag så var alt slitet fra gårsdagen glemt. Hooket opp med Johan og tok en solskinnstur opp til Stauren. Fant litt deilig riffleschne. Planla å dra på instagramtoppen Geitgallien i morgen. Klokken er satt til å ringe null fem null null. Da regner jeg med å ha nok til å bryte campen, gå på tur og forhåpentligvis rekke båten som jeg tror går kl 16.

Etter å ha sovnet klokka ti, inntullet i tre lag dun (to semitynne poser og en jakke) startet søndagen forholdsvis lett klokka fem. Vann ble kokt opp, pulverkaffe og hurtig havregrøt ble porsjonert ut kopp og skål. Etter at leiren ble brutt, stod vi klare i bunnen av Geitgallien. Rundt to og en halvtime senere stod vi like under toppen. Toppen så isete ut og innbød ikke til god skikjøring. Så vi klikket heller inn i bindingene og pekte tuppene utfor øst-sørøst siden og fant fin snø. Sykkelturen tilbake til Svolvær gikk en god del raskere i dagslys. Halverte tiden, minst, mye på grunn av at jeg ikke trengte å se etter en egnet teltplass.

Bomturer. Jeg lever livet som helgekriger og etter en arbeidsuke uten ski bestemte jeg meg for å dra ut. Dagen startet fint, lastet opp sykkelen og dro ut i snøværet. Fine veier med litt våt snø nede på havnivå. Fikk på fellene og startet oppturen, men da jeg var rundt halvveis opp så startet et kraftig regnvær og jo lengre opp jeg gikk desto dårligere ble sikten. Snudde før jeg kom helt opp. Så ikke vitsen i gå lengre bare for å kjøre uten sikt. Nedkjøring ble helt jævlig dårlig. Tung snø og flatt lys på toppen før jeg fikk den fornøyelsen av å kjøre på et tynt og fuktig lag fintkornet snø oppå et gjennomfuktet grovkornet lag. Perfekt sugeføre. Sykkelturen hjem gikk ganske fort da jeg måtte opprettholde en viss intensitet for å holde varmen. Alt var gjennomvått. Reimprignerte både jakken og buksen i går, uten at hjalp stort. Nå meldes det om nok en uke med nedbør i form av regn. Dette er den kjipeste vinteren jeg har hatt på ganske lenge, vet ikke om jeg kan huske noe liknende. Jeg flyttet ikke nord for å oppleve så ustabile vintertemperaturer, ville jeg det hadde jeg holdt meg i Stavanger.

Juks. I løpet av vinteren har jeg, en håndfull ganger, tydd til motorisert transport. De gangen jeg har forflyttet meg med bil har vært i sammenheng med skikjøring med venner. Jeg er ikke så sær at jeg sier nei til å sitte på når vi skal på ski sammen. Noe av den dypeste snøen jeg fikk kjørt denne vinteren fant jeg de gangene jeg jukset. Som da vi dro til et anlegg som muligens har Norges billigste dagskort, én stolheis som frakter deg opp til nøyaktig null preparerte nedfarter og få gjester. Det lønner seg å jukse, en får mye mer effektiv skikjøring, det går det ikke an å stikke under stol.

Etter å ha fått et par testturer under beltet merket jeg at jeg hadde vært litt for optimistisk med tanke på tidsbruk. Alt tok lengre tid enn hva jeg hadde sett for meg. Før vinteren hadde jeg store planer om lange flotte sykkelturer, som å dra fra Bodø og sykle til Senja, Lyngen, Øksfjord og Tamokdalen for å nevne noen eksempler på min tidlige naivitet. Jeg måtte finne en løsning på forsere de lange transportetappene. Nord for Bodø går det som kjent ikke tog, fly var ikke aktuelt i denne omgang, det virket problematisk å få med sykkel og tilhenger på bussen. Da stod jeg igjen med sjøveien og Hurtigruten, som på mange måter er nord-Norges tog. Kanskje et litt saktegående tog, men det ufører oppgaven sin eksemplarisk og det gir en mulighet til å planlegge den kommende turen og gir inspirasjon til fremtidige prosjekter. Så da jeg skulle til Lyngen i slutten av mars var valget klart, jeg ville reise med Hurtigruten.

Med uthvilte lår og en velfylt mage la vi til kai i Tromsø. Med godt mot og noe uvitende la jeg ut på det som til det som frem til da skulle bli min lengste sykkeltur. Selv om jeg hadde innsett at jeg ikke syklet like fort som antatt, så klarte jeg å komme for sent til ferja som skulle frakte meg over til Lyngen, men hell i uhell så var det et oppvarmet toalett som jeg kunne oppholde meg i, spise litt mat og få noen tørre klær. Da ferjen etter en god times tid omsider kom ble jeg positivt overrasket da det viste seg at dersom en syklet så kom man med gratis. En kopp kaffe og en vaffel senere bar det videre til det som skulle bli denne turens leirplass ved foten av Jægervasstinda.

I løpet av uken i kjørte jeg alt fra løs og fin snø i skogen til bratte renner rundt om i Jægertindan.

Et minne som fortsatt er svært levende er da jeg etter en undervurdering at matforbruk måtte sykle til nærmeste dagligvarebutikk for å proviantere. Grovt regnet lå butikken to mil unna leiren og veien så ut som en islagt vaskebrett. Da jeg endelig kom frem til butikken kvart over fire så viste det seg at den var stengt mellom 1600 til 1730. Uten noe bedre å ta med til så syklet jeg rundt for å holde varmen mens jeg ventet. Sammen med et knippe finner og tyskere stod jeg skolerett utenfor butikken presis halv seks. Handlerunden ble i kjent stil gjennomført på tom mage. Sykkelen ble fylt opp med frossenmiddager, brus, chips og godteri.

Når jeg ser tilbake på vinteren merker jeg at jeg lider av «knotglemsel». Jeg tenkte ofte at jeg bare skulle gi opp, at jeg er helt alene uten venner, med et kosthold som baserer seg på halvfabrikater, pulverkaffe og havregrøt lagd med vann. Men det var hele tiden en liten del av meg som klarte å overbevise meg om at belønningen kom til å være verdt strevet. Hvor kjedelige og ordinære ville ikke disse turene vært dersom jeg hadde kjørt bil, da tenker jeg spesielt på transportetappene.

Denne vinteren spiller nok ikke så veldig stor rolle for andre, jeg brøt ikke noen rekorder eller sprengte noe grenser. Den var en personlig utfordring og jeg sitter igjen med minner som vil vare livet ut. Men jeg håper at andre ser at det er mulig å oppleve mye uten å tømme lommeboken og reise langt hjemmefra. Veien som starter utenfor døra kan ta meg hvor jeg vil, det er bare å slenge beinet over sykkelen og tråkke.

Ettersom jeg husker der gode stundene har jeg bestemt meg for å fortsette meg å bruke sykkel som fremkomstmiddel. Fremover er planen å inkorporere surfing, både dra på rene surfeturer med sykkelen, men også ta det med på skiturene der det er mulighet til å finne fine bølger. Jeg håper at jeg får tatt noen lengre turer i Norge og etterhvert nedover på kontinentet. Men først og fremst skal jeg utnytte tiden fra 1700-0700 i hverdagen bedre og få til turer i helgene.

LES OGSÅ: Lager ny høgrute på Nordvestlandet

LES OGSÅ: Nordtind lanserer skiførerutdanning.