– Jeg hater at folk ikke bruker fatbike til det de skal brukes til. Fatbike er for sykling på snø og langturer. Ikke for å sykle i lycrashorts på asfaltveien til jobb. Om vinteren kjører du ski, ikke sykkel. Og hva faen skal du sykle i myra for? I myr plukker du multer. Braaap-mannen derimot, han hater alt ved fatbike, i motsetning til meg.
– Du har facebookvenner som gjerne legger ut bilder av fatbikesykling i pudder i Hafjell. Hva syns du om det?
Øyvind Mæhle må sitere en av Åge Aleksandersens største slagere for å få gitt uttrykk for frustrasjonen over denslags.
– Følelsan dæm slit i mæ, når jeg ser sånt. Men det har nok mer med Hafjell enn med syklene å gjøre. De har jo ikke skikkelig skikjøring på Hafjell, og det er en slags unnskyldning.
– Sykler du noen gang på snø selv?
– Det hender om våren. På stisykkel selvsagt!
Ut fra New York Yankees-capsen tyter en masse bustete, blondt hår, og inni håret er ansiktet til Øyvind Mæhle. Øyvind snakker på vegne av seg selv og sitt alter ego; Braaap-mannen. Sistnevnte er programlederen i en av Fri Flyt TVs største suksesser noensinne, nemlig Øyvinds Enduroskole. Godt over 50 000 ganger har de åtte episodene blitt sett på FFTV.no, og enda flere ganger på nettsidene til Aftenposten og Adresseavisen.
I siste episode sykler Braaap-mannen fatbike på et vis få terrengsyklister vil klare å gjøre etter han, før han kaster tjukksykkelen foran ei gravemaskin og kjører over den. Mens han hyler og vræler som en tulling.
– Folk digga serien, og jeg tror det er fordi den er såpass useriøs samtidig som den sparker i alle retninger. Men det var muligens noen i Norsk Fatbikeforum som ikke skjønte humoren, sier Øyvind.
– Hvilken episode er din favoritt?
– Nummer sju, som handler om forbikjøring. Den brukte vi mye tid på. Han andre syklisten i episoden er en fyr som har sykla Birken mange ganger, og ville prøve seg på stisykling. Og så er han veldig opptatt av NOTS-reglene.
I episode sju forklarer Braaap-mannen hvordan man kommer seg forbi sinker på stien. Som alltid ved å ta enda mer fart, og rope Braaap kjempehøyt –noe som også er løsningen på alle de andre utfordringene man kan møte på smal sti.
– Begrepet stammer fra lyden du fra når du gir gass med motorsykkel. Braaap betyr rett og slett å gi flatt jern, sier Øyvind Mæhle.
Han dundrer også forbi ei stakkars dame på joggetur i denne episoden (spilt av kollega Katarina Aalde, journ. anm.). Men i motsetning til Braaap-mannen har Øyvind ingen problemer med å forstå at noen fotgjengere blir provoserte av stisyklister.
– Når syklistene herjer for å jakte Stravasegmenter på de mest brukte stiene søndag formiddag forstår jeg godt at turgåere blir provoserte. Det må gå an å bruke hodet innimellom, sier han.
Selv om hans alter-ego praktiserer en noe omdiskutert pedagogikk i Enduroskolen, er det ingen tvil om at Øyvind har noe å komme med, når han maser om å ta mer fart. Selv om han aldri har vunnet noen sykkelkonkurranse, er han utvilsomt en av landets beste freerdesyklister.
– Litt for mye av Braaap-mannen i meg kom fram da jeg konkurrerte, så det endte nesten alltid med skroting, selv om jeg har noen pallplasser i norgescup og NM i utfor. Jeg har også vært på pallen i endurocupen, men aldri vunnet, sier han.
Øyvind har syklet fire verdenscupritt i utfor, men ikke vært i nærheten av noe godt resultat. I Champery gikk han på trynet i et gjørmehøl, og passerte syklisten foran seg totalt tre ganger i løpet av konkurransen (!). I Fort William i Skottland tråkka han i filler drivverket etter 15 sekunder, i Andorra punkterte han og i Maribor i Slovenia meide han ned 20 publikummere. Som hjalp han tilbake i løypa etterpå, og dytta oppdalingen avgårde med punktert framdekk.
I dag er han ferdig med stor og tung utforsykkel, og konsentrerer seg om å ha det morsomt på smal stimen i så stor fart som overhodet mulig.
– Endurokonkurransene blir litt for mye cross country for min smak. Og utforsykkel har jeg ikke hatt på flere år. Med en skikkelig stisykkel er du ikke avhengig av heis, og får både trim og moro på samme tur. Når og hvor som helst, men det må være sti. Kall det topptur, eller enda mer spesifikt; selvdrevet utforsykling, sier han.
– Hvordan er den perfekte sykkelen for deg?
– Så lav og slak som mulig, og med 16-17 centimeter vandring. 27,5 tommers hjul er helt konge. Med store hjul merker du at farta øker ut av svingene, selv om sykkelen er kvikk og fin. I sommer sykler jeg på samme sykkelen om i fjor, en Santa Cruz Nomad.
– Du bruker flate pedaler, hvorfor det?
– Jeg har sykla mye med klikk også, men flat pedal passer meg best. Føler ikke at jeg går glipp av noe i oppoverbakkene, det skal jo være tungt på vei opp.
Den perfekte sykkelturen for Øyvind inneholder nemlig ikke bare fet sti, men også –ifølge han selv- oppkast på vei opp, noen nær døden-opplevelser på vei ned, alt på stier som helst ikke er berørt av gravemaskin.
– Et par spy-intervaller oppover, så 600 høydemeter ned med masse crux, høy fart og naturlige doseringer hvor du kan gi full skuv og braaape hele veien ned, det er tøft! Det er selvsagt kjempeartig å sykle maskinbygde Rollercoaster i Hafjell, men det slår ikke en fet, naturlig smalsti.
Ei løype etter Mæhles smak er den etter hvert ganske så legendariske utforløypa hjemme i Oppdal. Her er riktignok heis til topps, men også en lang og bratt grusvei, hvor de fleste kan kvitte seg meg litt mageinnhold på vei opp. Byggingen av løypa starta tidlig på 2000-tallet, og har pågått siden. Kun norgescupløypa i Narvik kan skilte med tilsvarende lengde blant de norske utforløypene. Etter mange år med vanvittige kræsj og store prestasjoner i løypa i Oppdal, har en del myter blitt født. En av dem er at oppdalingene legger inn tre nye steiner for hver stein andre tar ut i sine desperate forsøk på å gjøre den litt lettere.
– Men er denne myten sann?
– Ja. Det var noen oslofolk som tok ut steiner, fordi de mente de var løse. Det er ikke lov. Så da la vi inn en drøss nye. Jeg husker ikke når dette var, men sånt skjer hele tida, sier Øyvind.
– Hva legger du i begrepet oslofolk?
– Jeg kjenner mange trivelige folk i Oslo jeg, men de velger å bo i Oslo, og det sier jo litt. Det er mye snakk om disse oslostiene som skal være så bra, men det er brede stier som går kupert opp og ned i egentlig ganske flat skau. Stisykling på sitt beste foregår på smale, raske og tekniske stier, med en lang oppoverbakke og en lang nedoverbakke. I så måte er fjella i Oppdal et mekka for stisykling. Med god hjelp av tusenvis av sauer finner vi nye stier hele tida, og det er ikke sjans å rekke over alt på en sommer. Mest fordi du alltid vil sykle flere turer på hver sti, siden det er så fett!
– Men må man være så tøff hele tida?
– Så klart! Du må levere og dra på, ingen tvil om det.
Konsekvensen av både Øyvind Mæhles og Braaap- mannens kompromissløse tilnærming til stisykling er en del skader. Øyvind har knekt ryggen, kragebeinet, leggen, flere bein i fingrene, vrista og overarmen. I tillegg kommer en rekke hjernerystelser. Og da er ikke skadene fra skikjøring regnet med.
– Når du sykler på sti kan du ikke bare stoppe når du kjenner at det går til helvete. Du kan ikke trekke deg, det er bare å kjøre på, også når det er i ferd med å gå til skogs. Og derfor er stisykling så utrolig fett, sier han.
– Hvem er best til å sykle av deg og Braaap-mannen?
– Han er best på kortere distanser. På alt som er lengre enn 25 sekunder er jeg best.
– Ut over sykkelferdighetene, hva er forskjellen på dere?
– Hehe, Braaap-mannen er flinkere enn meg til å være sint hele tida. Jeg er mer typen som holder inne til det smeller. Ellers er vi ærlige typer begge to, og lar gjerne omgivelsene få høre det.
Øyvind har syklet sti siden han gikk i tredje klasse på Aune barneskole i Oppdal. Den gang syns han stien ned fra trimposten i Kåsenturområdet sørøst for Oppdal sentrum- var styggbratt. I dag beskriver han denne stien slik –og summerer dermed opp stisyklingskarrieren sin med én setning og et bredt smil mens han ler så det blonde håret rister:
– I dag er det bare å slippe bremsen og kjøre ellevetall nedover så barnefamiliene spruter!
