Derfor holder det med ett krankdrev på sykkelen din

Før 2009 hadde alle terrengsykler trippelkrank. Den gang da trodde vi at frelsen og godfølelsen kom i form av flere gir, ikke færre. Hvordan gikk vi fra 27 gir med 3 tannhjul på kranken og 9 tannhjul i kassetten, til det enkle 12-girs-oppsettet vi bruker i dag?

Det begynte med at ambisiøse konkurransesyklister fjernet det minste av tre tannhjul på kranken. Dette sparte noen få gram, men det førte også til at man kunne bytte til et kranklager med smalere aksling for å få bedre kjedelinje. Bedre og rettere kjedelinje gjorde det mulig å bruke alle tannhjulene i kassetten selv om man også brukte det største tannhjulet på kranken. Altså giret som selgerne i butikken advarerte mot - største og største.

Både ritt- og stisyklister har alle opplevd hvor stor risiko det er å gire mellom tannhjulene på kranken på feil tidspunkt, eller med ørlite grann ujustert gir. Man kunne lett miste kjedet. Dette var også et problem når man syklet i slagete terreng, spesielt med kjedet på et av de mindre tannhjulene. 

Såkalt chain-suck var et vanlig fenomen. Dette oppstod gjerne når tannhjulene på kranken ble slitt og kjedet ble med tannhjulet litt for langt opp på baksiden av kranken. Da låste kjedet seg fast mellom tannhjul og kjedestag. På lette rammer kunne dette ødelegge ramma. 

SRAM lanserte i 2009 sin XX-gruppe. Denne innførte ikke bare 10 tannhjul i kassetten, den var også den første offisielle girgruppen med kun to tannhjul på kranken. I årene før 2009 var det flere krankprodusenter som laget spesialkranker med 2-delt oppsett, men dette var for de få. Med lanseringen av XX ble to-delt krank ansett som både normalt og mer raffinert enn tre-delte oppsett. SRAMs XX-gruppe kom kun med 44-tenners krankdrev som største mulighet, og mange ønsket seg tyngre gir til grusritt som Birkebeinerrittet, Nordsjørittet og lignende. Disse rittene var i stor vekst i denne perioden. 

Da Gary Fisher lanserte sin superlette karbonsykkel, Superfly i 2008 markerte det begynnelsen på 29er-hjulenes inntog i terrengsykkelsporten. Et inntog som startet med rittsyklistene, og som nå har nådd alle kategorier av terrengsykling, fra maratonritt til utfor. 

De store hjulene gjorde at det raskt ble et skrikende behov for lavere utvekslinger og lettere gir på de fleste terrengsykler. Men 2-delt-revolusjonen var allerede i gang, så resultatet ble raskt at produsentene kuttet ned på de tunge girene og heller ga oss lette nok gir til de bratteste klatringene, uten å ty til et tredje tannhjul på kranken. Løsningen ble større kassett med 36-tenners tannhjul som det største. På kranken var det minste tannhjulet på enten 26, 28 eller 30. Det største tannhjulet var nå redusert til å ha mellom 36 og 42 tenner.

Mens Shimano nølte med å ta bort minsteskiva, var SRAM bare så vidt i gang med å kutte ned på antallet gir. Med XX1-gruppa i 2012 tok SRAM et steg videre. Her var det bare ett krankdrev, men til gjengjeld en gigantisk kassett med spenn fra 10 til 42 tenner. 10er-tannhjul i kassetten var før dette ansett som umulig. Det passet rett og slett ikke på Shimano-bosset både SRAM og Shimano brukte frem til da. (Bosset er delen vi fester kassetten på). Men nå hadde SRAM konstruert et nytt boss med en helt annen utforming enn Shimanos. På dette var det enkelt å få på plass 10er-tannhjulet. Dermed kunne vi redusere størrelsen på krankdrevet, uten å miste toppfarten vi ønsket oss for å henge med i raske ritt. 

Rittsyklister og stisyklister over hele verden kastet seg på 1x11-bølgen, og det kom raskt rimeligere løsninger. SRAM gikk fra å være en ambisiøse nummer to når det kom til girsystemer på terrengsykler til å bli en klar nummer 1, selv om Shimano etterhvert svarte med mulighet for 1x11. Våren 2016 kom SRAMs Eagle-grupper med 1x12-oppsett og den middagstallerkenstore kassetten med spenn fra 10 til 50 tenner.  

Parallelt med at frontgiret avgikk med døden dukket senkepinnene opp som obligatorisk tilbehør på en terrengsykkel. Plasseringen av fjernkontrollen under styret på venstre side krevde at denne plassen ikke var okkupert av girspaker til et overflødig frontgir. 

For at 1x11 og 1x12 skal fungere som det skal er vi avhengig av et par nyvinninger som har dukket opp på veien. Først fikk bakgirene kløtsj. Dette medførte at de holdt kjedet strammere, uansett gir. Da SRAM dumpet krankgiret lanserte de også nyvinningen med gripetenner på krankdrevet. Tennene på krankdrevet er annenhver tjukk og tynn og passer dermed med henholdsvis et ytterledd og et innerledd på kjedet. Tilsvarende er trinsehjulene i bakgiret også utstyrt med annenhver tykke og tynne tenner. Dette sikrer at kjedet ikke hopper av, selv om du ikke lenger har et krankgir som kan holde det på plass. 

Utviklingen fra 3x9 til 1x12 har med andre ord ikke bare handlet om å redusere antall gir. Det har vært en teknologisk utvikling som har vært avhengig av flere faktorer for å fungere. De store hjulene, det nye bosset, gripetenner på kranken, bredere dekk, kløtsj i bakgiret og senkepinnen er alle viktige faktorer.  

Så her er vi nå. Etter flere år har også Shimano kastet inn håndkleet og gitt SRAM rett i at 1x12-oppsett er veien å gå. Kampen om å ha flest gir har kulminert med en sterk reduksjon i antallet gir. Vi har gått fra 27 til 12 gir uten å gå glipp av noe funksjon. Ønsker du deg et enklere terrengsykkelliv er 1x12 veien å gå.