Surfing på sagaøya

Magnus dytter vekk kaffekopper og matposer, stikker hodet ut av teltet og titter ned på en lineup vi har drømt om siden vi begynte planleggingen av turen. Her hadde vi samfaurt det som fantes av kart og navigert oss gjennom mørke og snø i 7 timer, for så å våkne opp til vårt lille Shangri-La i en øde fjord på Island.

SE BILDESERIE NEDERST I SAKEN!

Jeg og Magnus møttes først under en surfete studietid på Hawaii og har siden den gang tilbringt et godt knippe timer i vannet sammen i Norge og utenlands – Magnus med surfbrett, jeg med kamera. Det er ikke mange stedene igjen i verden hvor du kan surfe alene, selv om vi i Norge kan sees på som bortskjemte med våre crowds på mannsterke 20 menn og kvinner på en god dag på Jæren eller Saltstein. Likevel er det nok flere som har drømt om å finne sin egen bølge, gi den et navn, og ha den for seg selv gjennom gode og onde dager til Dovre faller. Her kommer Island inn i bildet – se på det som et Norge 2.0. Selv om instagram flyter over av surfere som dropper inn på perfekte bølger blant islandshester og vulkaner, er det fortsatt stedet du kan dra på en to-ukers surfetur og oppleve å ikke se en eneste annen surfer.

LES OGSÅ: Slik velger du surfebrett

SURFESKOLEN: Bli en god surfer

Alle surfeventyr på sagaøyen, vårt inkludert, starter og slutter med Reykjavik. Det er hit du flyr til, leier bil, og kanskje tilbringer en dag eller to for å oppleve «storbylivet». Da Island slet som verst økonomisk for noen år siden gikk de fleste gamle restauranter, hoteller og utesteder dukken, noe som betyr at Reykjavik i dag har noen av nyeste og beste og spise- og utestedene du kan finne. For vår Toyota Rav4 er dog Reykjavik kun en rundingsbøye før vi setter det fullastede fartøyet på kurs østover mot isbreer og spisse fjell.

– Dette kan vel sammenlignes med å reise Oslo - Hoddevik bare fordi du har en følelse om at det skal bryte, sier Magnus før han skrur opp volumet på en av mange dedikerte Island-surfetur-Spotify-lister.

Jeg kan ikke være annet enn dønn enig. Surfere er en snodig gjeng: Her flyr vi til en vulkansk øy nord i Atlanteren og dytter bilen full av kameraer, surfebrett og varme klær, og kjører i timesvis, fordi vi tror det kan være en liten bølge på en liten strand på andre siden av øyen som kan kanskje surfes. Sjansen for å feile er så til de grader tilstede. Kanskje stormen har snudd? Kanskje det har begynt å blåse pålandsvind? 

LES OGSÅ: Surfedrømmen om Lofoten

Vi tilbakelegger syv timer i bilen første dagen og generelt sett er avstandene mellom de potensielle bølgene på Island enorme. Unntaket er sør-vest-delen av øya som i store trekk kan minne litt om Jæren, med et godt knippe bølger innenfor noenlunde avstand. Veiene er til dels gode, men du vil alltid støte på en grusvei eller to, noe som betyr at hvis du drar hit for å surfe bør du investere i en stor og solid leiebil. Det var minst et titalls ganger vi kom oss ut av trøbbel fordi vi hadde spandert på oss et solid fremkomstmiddel.

 Vi stopper og slår opp telt utenfor den lille landsbyen Höfn, får 3-4 sessions før det bærer tilbake mot Reykjavik igjen. Potensialet nordover her er enormt, men verken vær eller vind tyder på at vi skal finne noe på denne turen. Denne delen av Island byr på eviglange strender og åpne sletter, men mye av dette er utilgjengelig grunnet mangel på veier. Hovedveien (Vei 1) går til tider langt fra kysten, så det er gjerne i Vik eller Höfn man kan finne gode bølger. Disse tar dog opp mye swell og er best på rolige sommerdager hvor både vind og bølger har tatt ferie og kjører på halvgir.

– Jeg har hørt mye rart om den råtne haien de spiser her, sier Magnus.

Han saumfarer menyen på kroen vi har funnet noen mil nord for Reykjavik.

– Den skal du få utforske på egenhånd. Jeg går for margaritaen, svarer jeg

Jeg nikker mot nabobordet som har scoret med pizzabestillingen. De færreste spisestedene utenfor Reykjavik har wifi, så når du først finner et sted er det smart å lese seg opp på hva vær og vind har tenkt å tilby de neste dagene. En kjapp titt på yr og google earth gir oss pekepinn på hvor den perfekte bølgen kan ligge, men her gjelder verken magicseaweed.com eller andre surfevarsler, kun kart over terring og vær.

Vi tilbakelegger nye 40-50 mil og ender opp med å kjøre i totalt mørke på grusveier over fjell og gjennom daler og inn i det vi tror er riktig fjord. Vi parkerer bilen, slår opp teltet og krysser fingrene for at vi har navigert oss riktig og at våre spådommer om bølgeretninger og grunnforhold er riktige.

LES OGSÅ: Brett for norske forhold

– Du ligger nærmest glidelåsen. Du får stå for spot checken, sier jeg.

Det rasler i sovepose og glidelåser.

– Den venstre’n der ser helt rå ut! Det er i hvert fall hodehøyde på de største settene som kommer gjennom. Og supercleant, roper Magnus fra utsiden av teltet, allerede halvveis inne i våtdrakten.

– Jeg gjør klar kameraene og kommer etter. Hopp utti, så har jeg kaffen klar når du kommer opp igjen, svarer jeg.

De neste dagene blir et eventyr fylt til randen av perfekte bølger, regnbuer, fantastisk vær, men med mange timer i bilen. Vi kjører frem og tilbake i nord og får noen fantastiske timer i vannet. At noen har surfet disse bølgene før er vi sikre på, men det å komme over en bakketopp og se en perfekt bølge som du har funnet helt på egen hånd via å studere kart og terreng er fortsatt en helt unik følelse. Når mørket senker seg hver kveld og primusen er tent er det som om moder natur hedrer oss med å sette opp en forestilling med nordlys av alle mulige farger og former. I fire dager i strekk er vi vitne til at himmelen går fra å være blå om dagen, til gul og rød på kvelden, og grønn og lilla om natten.

– Jeg blåser i hvordan resten av turen blir, sier Magnus under en av våre utallige backgammon-runder i teltet etter solnedgang.

– Det kan regne og blåse i en uke i strekk – ingenting kan ta fra oss disse dagene. Vi skal så sinnsykt tilbake hit og surfe disse bølgene dag ut og dag inn. Tenk det: Her har vi surfet perfekte bølger på Island. Alene. På Island.

Noen dager seinere. Magnus strekker ut hånda av teltet.

– Regn og pålandsvind. Igjen.

– Jeg setter på kaffen. Jeg tror vi også har litt igjen av rødvinen fra i går, svarer jeg.

Selv om bildene og fortellingene om bølger i verdensklasse blant fjorder og vulkaner på Island er sanne må det også nevnes at det å reise på surfetur til Island bærer en god del risk med seg. Vi nordmenn vet at i slike farvann kan det være pålandsvind og storm i tre uker før det kommer et lite vindu med ålreit surf, og flere av dagene og nettene våre blir slik Magnus forklarte, med sideveis regn og hulende vind. Legg til utallige timer i bil for å finne bølger og du har plutselig en surfetur som ikke bare krever mye av deg som surfer, men også som person. Iskalde farvann, sterk vind, store avstander og utilgjengelighet stopper nok mange fra å dra, men hvis du fortsatt er lysten kan Island by på noe av de råeste og mest øde av surf og bølger du finner noe sted på jorda. 

LES OGSÅ: Surfeguide til Algarvekysten

Vi er både stolte og triste idet vi trasker inn på Keflavik International Airport, klare for avreise. På en side har vi fått akkurat det vi ønsker: Vi har surfet folketomme lineups i kriker og kroker på Island. Vi har også bodd 14 dager i telt, kun avbrutt av to netter på hostel for å lade batterier og tørke klær.

På en annen side har vi noe uoppgjort med Island. Vi er ikke helt ferdige med den perfekte høyrebølgen på norsiden av øyen eller den hule beach breaken på østsiden. Idet vi går ombord på flyet titter solen opp over horisonten for et siste farvel. Magnus og jeg ser utover og landskapet og så på hverandre: Island, vi sees igjen.