Akkurat nå bygges det adkomstvei til et industrianlegg ingen ønsker seg. Ikke lokalpolitikerne. Ikke regjeringen. Ikke opposisjonen. Ikke engang bransjen har sagt eksplisitt at dette er et prosjekt der kost/nytte-regnskapet går i pluss. Eksperter kaller det en skandale. Men prosessen er lovlig, ifølge OED.
At forvaltningsloven er fulgt gjør ikke konklusjonen om å industrialisere denne halvøyen mindre feil. Okla er politisk selvmål, som mer enn noe annet viser at spillereglene trenger oppgradering. Både regjering og opposisjon synes enige om at vindkraft i dette området er en dårlig idé. Anlegget ville under riktige forutsetninger ikke ville blitt realisert.
Okla er det dårligste prosjektet i en dårlig prosess. Et i energiperspektiv bittelitte energianlegg med fem møller, som ødelegger inngrepsfriheten i et område som står på listen over nasjonalt utvalgte kulturlandskap. Byggingen skjer etter at feilen er erkjent. For de av oss som skjønner hva som står på spill er det som å se en katastrofe utspille seg i sakte tempo, uten at noen føler seg i posisjon til å gripe inn. Ansvaret er splittet opp på en måte som gjør at ingen føler seg forpliktet til å si stopp.
SFE har prosjektert anlegget og solgt rettigheten videre. Falck Renewables kjøpte en rettighet som aldri burde vært gitt, og har startet byggeprosessen for å realisere verdier. De burde selvsagt selv skjønne at dette kommer til å skape omdømme- og troverdighetsproblemer, men har samtidig en investering å forsvare.
De politiske partiene har tverrpolitisk bidratt til å legge rammene for at en så alvorlig feil fikk utspille seg. Nå prøver mange av dem å distansere seg fra konsekvensene.
Regjering og forvaltning har vært svært lite lydhøre overfor fagmiljøer og kritiske motstemmer. De er nå fanget av juridiske forpliktelser og hensynet til forvaltningens troverdighet.
I næringslivet kalles dette “sunk cost fallacy”. Vi har brukt så mye penger og prestisje at vi ikke har råd til å stoppe selv når vi vet at resultatet blir feil.
Finnes det en politisk vei ut av dette uføret?
Disse møllene vil ikke bli symboler på grønn omstilling, men ruvende påminnelser om bevisstløs naturforvaltning, synlig fra halve nordvestlandet. Den avmakten Stortingsflertallet kjenner på, er selvpåført. Tina Bru og Sveinung Rotevatn har rett når de påpeker at ansvaret for det dårlige håndtverket er fordelt over hele det politiske spektrum.
Maskinene står akkurat nå rett ved Storelva, en gyteelv for sjøørret. Om noe skal gjøres med situasjonen, bør det gjøres nå. Spørsmålet er hvem som skal bære kostnaden. Er det naturen og lokalsamfunn på Vestkapp? Eller er det de som skapte problemet?
Det er mulig jeg er naiv på vegne av demokratiet vårt, men jeg tror den eneste løsningen er at Stortinget her tar et kollektivt ansvar. Regjeringen kan instrueres til å gå i forhandlinger med Falck Renewables. Utbygger kan kompenseres for medgåtte kostnader og tapt fremtidig inntekt, mot at anleggsarbeidet fryses umiddelbart. Dette ville, i investeringsperspektiv, gi langt høyere avkastning enn å redusere verdien av Stadt som naturlandskap og senke troverdigheten til Norge som miljønasjon. Det ville sikret grunnlaget for langt bedre prosjekter. Det ville også gitt Falck en vei ut av et prosjekt som reduserer selskapets grønne troverdighet.
Et slikt vedtak vil selvsagt være ukonvensjonelt. Men det ville også ha vært et uttrykk for at vi har politikerne med evne og vilje til å erkjenne feil og ta ansvar. Å fullføre et prosjekt uten aktivt å lete etter alternative løsninger er en aktiv handling.
Om Stortinget nå sier ja til Stadlandet uten vindmøller kan det begrunnes med at man i prosessen har skjønt hvilket unikt område dette faktisk er. Området kan videreutvikles som kulturlandskap og naturbasert reisemål. Planen om å gjøre Stadt og Selje til et kulturlandskap på UNESCO-listen fortjener å løftes frem fra skuffen.
