Framing, vet ikke hva det heter på norsk, er et kjent retorisk grep der man vrir begrep slik at det utstråler enten positive eller negative assosiasjoner. Republikanerne i USA kaller for eksempel arveskatten der for «Death Tax» – det høres ikke helt bra ut – død og fordervelse vil vi helst unngå. Obama kaller den samme skatten for «The Paris Hilton Tax», hun må da ha råd til å bidra til fellesskapet. Et eksempel som ofte går igjen i finansmedia i Norge er «finansakrobat». Akrobat er en person som blir beundret for kunst- og vågestykker som andre mennesker enten ikke har talent eller mot til å utføre. Ved å bruke begrepet finansakrobat så fremstilles personer som egentlig er grovt økonomiske kriminelle og som tjener penger på andres bekostning som modige og heroiske personer. En analogi her er om vi hadde beskrevet voldtektsforbrytere som «voldtektsakrobater» eller «sexakrobater», da ser man hvor pervers denne fremstillingsformen og begrepsbruken er.
Lars Dehli
Surfepsykolog og punkrockvokalist fra Hadeland. Aktuell med boka «Energityvene» på Aschehoug. Har studert og undervist på steder der det både går an å surfe og stå på eksamen.
Rektoren ved Universitetet i Oslo, og nå også kunnskapsministeren, har betegnet norske studier på Bali som «badestudier». Det høres jo ikke særlig seriøst ut. Bading, det er barnlig lek og moro som hører hjemme i fritid og ferier. Det har jo ingenting med lesesal, pensum og eksamen å gjøre. De har tilsynelatende ikke vært der eller sjekket ut forholdene, men tar utgangspunkt i at det er en læringsinstitusjon der det også finnes muligheter for bading. Jeg studerte selv i California, på et universitet der det var palmer, fint vær og tilgang til flotte strender og bading. I følge rektoren og ministerens premisser burde dette også kalles «badestudier», bare at dette universitet er ratet som et av de beste i verden, mens Universitetet i Oslo er laaaangt ned på lista. Kanskje bading ikke er omvendt proporsjonalt med akademisk prestasjonsnivå? Når jeg tenker etter så er det jo gode bademuligheter ved Stanford, Berkeley, UCSB, UCLA og UCSC.
Forresten skrev Obama sin viktige bok «Dreams from my father» på nettopp Bali, og han både badet og surfet mye i prosessen. Her burde rektoren og ministeren komme opp med en helt ny litterær sjanger «bade-selvbiografi» – det høres ut som det er skrevet i forbifarten mens han lå på en flytemadrass med en paraplydrink i hånda.
Jeg har undervist i Kulturpsykologi ved Gateway College på Bali i seks semestre. Studentene var engasjerte og forberedte. Undervisningsopplegget ga langt tettere oppfølging enn den ørkenvandring som mange opplever i Blinderns store auditorier og campus. Vi hadde prosjekter med lokalmiljøet, vi deltok i humanitært arbeid i fengselet og et barnehjem, vi drev veldedighet for en flyktningeleir, vi møtte balinesiske trollmenn, vi utførte feltstudier som vi publiserte, vi hadde Unni Wikan fra Universitet i Oslo som gjesteforeleser (badeprofessor!). Og vi badet. Og surfet. Hver dag. I vannet. Vi hadde aldri stryk på eksamen. Aldri. Eksamensbesvarelsene ble rettet av eksterne sensorer i Norge.
Jeg studerte i mange år på Universitetet i Oslo på Blindern. Faktisk på tre ulike institutt, både humanistisk-filosofisk, samfunnsvitenskapelig og informatikk. Jeg har aldri deltatt i mer fyll enn på Blindern. Jeg sammenligner med russefeiring på Hadeland, turne med Kvelertak og fraternities i USA. Vi snakker seriøs grøftefyll. Påskuddene for å arrangere festivaler, ulike temauker, foreninger og konferanser var mange, alle med øyemed å kamuflere en fyllefest. Kanskje var det i mangel av noe bedre å gjøre. Om det hadde vært vær, natur og aktiviteter tilstede så hadde vi kanskje hatt mer variert adspredelse? Et veldig betegnende begrep for studiene på Blindern vil for meg være «fyllestudier». På en god andreplass, nominerer jeg «chlamydiastudier», det er flere som får kjønnssykdommer på Blindern enn noe annet sted i Norge.
Usikker på hva som klinger best: Fylleminister eller Chlamydiarektor?
