Etter flere utsettelser var vi i alle fall på tredje sesongen når kalenderen viste januar 2014. Utover det urgamle ønsket om å vise fram vår egen backyard (Nord-Norge) ble det tidlig i prosessen klart at nå skulle vi etter beste evne forsøke å «re-live the dream», altså besøke alle plassene vi drømte å dra til da vi var 14 år gamle snowboardkids. Iløpet av de to foregående årene har vi kryssa av etter beste (betalings)evne: Mt. Baker, Whistler, Jackson Hole, New Zealand og Riksgränsen har blitt besøkt. Hva gjenstår? Fritt etter minne - Japan, Chile og.. Europa. Det er rart med det, en snowboardkid sin geografiske forståelse er av en noen annen art enn mannen i gata. Europa kan liksom deles opp i, vel, Europa og Skandinavia. Uansett: Når gradestokken i nord visste +7 var det bare å sette kurs i retning det store utland. Men hvor? Når man har bikka 30 år og majoriteten av de involverte strengt tatt ikke utviser interesse for å kjøre brett utover de tilmålte straksene kameraet ruller og gammel storhet forsøkes gjenskapt på film, så skal vi ærlig innrømme at det lokale cuisinet gjorde utslag. Altså, vi satt kurs mot Italia.
Med på laget denne gang var Daniel «Moteikonet» Mikkelsen, Mikael «Muldvarpen» Bones Olsen, Stian «Rødvinsbamsen» Skjærvik og Carl «Ikke fullt så» Critical. Mikkelsen (siden sist nå også distingvert rødvinskjenner) har fartstid fra sine glansdager i Alpene, og mente han hadde skulle klare å rekonstruere et og annet slørete sent 90-tallsminne i jakten på spots. Vi fløy i alle fall inn til Milano og satte kurs mot San Martino Di Castrozza, en fem timers biltur inn og opp i alpehimmelen.
For en gangs skyld hadde vi truffet blink på overnevnte forhold (hva cuisine og rødvinsassortement angår gir det seg vel selv). San Martino Di Castrozza ligger i Dolomittene og rent visuelt fremstår det som en hver alpefetisjists våte drøm. Vi brukte et par dager på å scope rundt etter beste evne og fant etterhvert en egnet hoppspot og tok spadene fatt. Fire-fem timer senere var det ugjenkallelig «go-time», og i kjent TANS-produksjonsstil skulle altså alle kluter settes til uten noen som helst form for innkjøring tidligere på sesongen. Det gikk som det måtte gå. Mikael Bones Olsen hadde siden i fjor tydeligvis kommet fram til at en avart av dobbel underflip måtte forsøkes utført. Det fungerte sånn halvveis. For å være mer nøyaktig, det fungerte tre-fjerdedels – og på nakken. Franskmannen bak meg kommenterte tørt "Do you think he's dead?". Jo, takk for at du spør. Idiot (Ikke Mikael altså, franskmannen). Jeg skal ikke si så mye mer annet enn at den i alt 8 timer lange operasjonen resulterte i vel 4-5 sekunders footage (inkl inrun og roll-out). I slow-mo. Alt ved det normale. Topp stemning.
Så kom mildværet og vi gjorde det enhver tulling med slunken pengebok gjør - Satte kursen mot Sveits og St. Moritz-området. Lenge leve livsløgnen. For en nordmann er det alltid en sjokkartet opplevelse å ankomme et sted hvor prisene er HØYERE enn i Norge. Men det her var jo helt åndsvakt. Men nok om det. Vi innlosjerte oss i den lille landsbyen Silvaplana og hadde med det utsikt til multiple, feite anlegg med uendelig mange muligheter hva backcountry-features angår. Der Fürger-approves!
Så til atter en karakteristisk TANS-produksjonssituasjon. Dag én i Sveits. Det er helt latterlig mye snø. Noen uttaler på vei opp gondolen «får vi ikke noe footage ut av den dagen her er det bare å pakke sammen sakene, kalle en spade for spade og begynne å bygge på det fremtidige St. Hansbålet utelukkende bestående av kasserte snowboards» (true story, etter initiativ fra overnevnte Mikkelsen og Skjærvik). Syv timer desperat og stadig mer nedstemt scoping senere, uten et dumt shot var dagen over. Sykt dårlig stemning. Det var vel først etter at moralen hadde fått seg en sårt tiltrengt comboinjeksjon fondue/rødvin at vi innså at det for 99 prosent av alle andre kreaturer med brett på beina hadde vært en fullblods drømmedag. Vi bare oppdaga det litt sent. Oh well, sånn var det med selvinnsikten.
Vi spoler glatt fram til siste dag på turen (er det noen som i det hele tatt leser det skrevne ord lenger?). Vi har fått bygd noen mer enn godkjente «booters» de siste dagene, og selv Mikkelsen har levert kjøring som står til godkjent i hans egen bok (og DET er lettere sagt enn gjort), men: Skal det kunne moonwalkes av den røde løper på premieredagen må det steppes opp. Så, i mer eller mindre perfekte forhold har vi nå etter x-antall timer straffarbeid fått et slags monster av et straightjump opp og gå. Hvor langt er det egentlig til sweetspoten? 20 meter? 30 meter? Vanskelig å si. Det er ser i allefall jækla svært ut. Og det er det ikke bare vi som tenker. En skrekkslagen tysker har nå tilbragt godt og vel en halvtime stående ved siden av førstehopperen på toppen og stammer ut et fryktig men beundrende «Das bin eine grosse kicker...» (jeg kan ikke tysk) og fra heistraséen i det fjerne sanses et kollektivt gisp i det et ikke navngitt crewmedlem setter fart fra toppen. Switch!! Inrunnet er langt, svært langt og man har vel alle forstått at det er må gis full hendel fra toppen for å nå over flata. Regissør Størmer ligger med zoomlinsa hundre meter unna. Mikkelsen ligger med 8 mm-kamera og fisheyen rett bak hoppet (kommer snart til poenget). Det ikke navngitte crew-medlemmet beveger seg innledningsvis som et prosjektil nedover fjellsida, det føles som om klangen fra et jublende premierepublikum nærmest brer seg utover Engadin-dalen. Mikkelsen ligger der bak hoppet med fisheyen, og det er vel han som først fornemmer at her er noe galt. Hvor blir han av? Størmer stirrer intenst inn i viewfinderen. Greit nok at han filmer i 50 fps, men ser han kjøreren i slo mo real time?? (Går dét i det hele tatt an?) (Har han kjørt inn i en portal?) Hva tyskeren på toppen tenker vites ikke. Tilbake til Mikkelsens point of view: Noen meter unna hoppkanten kommer den ikke navngitte kjøreren til syne. Han har jo faen knapt nok fart til å nå hoppet?!
Noen knappe sekunder senere skimter jeg den for litt siden nysgjerrige tyskeren i det fjerne forlate sitt utkikkspunkt, med en kroppsholdning som vel best kan beskrives i ord som «Det der var en halvtime av livet mitt jeg aldri får igjen». Eventuelt: «Patetisk».
Fra regissørens ståsted har vi nå en to meter lang Cab 3 festet på film. Og ei ødelagt landing.
Og så var pengene slutt og oppholdet over.
The struggle continues.
