Tekst og foto: Mirja C. Finstad
Torsdag 1. mars var tredje treningsdag i The Oakley Arctic Challenge i Midtstuen. Og allerede nå snakkes det om at årets TAC er en av de bedre i rekken.
9,3 meter, satt av Heikki Sorsa i 2001 - som nå altså er nedjustert til 9. Det spekuleres i at rekorden vil slås i år, og det av sjefen sjæl. Terje har nemlig gått høyest fra dag èn, og i dag luktet han på 8-meteren.
Friflyt.no har, som et av få medier, fått overvære de lukkede treningene, og har tatt tempen på noen av deltakerne torsdag, dagen før semifinalen.
– Det er mulig å gå 9 meter her, det er det. Det var noen som sa at jeg gikk 8 meter i dag. Å gå høyt er veldig moro. Det er flere her som kan gjøre det, bare de vil. Nå fant jeg en spot på veggen jeg likte, og da følte jeg meg ganske trygg. I morgen er det kanskje en annen som finner en spot som funker, sier Håkonsen.
– Er du fornøyd med quarterpipen, eller ble den ikke helt som du hadde tenkt deg?
– Den ble ganske bra, men det har kommet en del luft under snøen. Og da har det dukket opp ekstra problemer. Den beveger seg og forandrer seg nemlig med temperaturforandringer. Nå har den sunket litt ned, så den er blitt litt kortere, så det er ikke så lett.
– Tror du det vil bli mulig å slå rekorden selv om qp ikke er så optimal som planlagt?
– Med sol og god shaping er det fullt mulig å få nok fart her.
Snøen har lavet tett ned fra den grå himmelen hele uken, men det stopper ikke de 26 deltakerne fra å dra på. Spesielt ikke nordmennene. For er du norsk, er du også viking, og tåler all slags vær. I alle fall hvis du heter Henning Marthinsen.
– Noen kjører bra på alle forhold, uansett vær. Andre kjører bare bra når det er sol og myk snø, og tør bare dra på da. Alle quarterpipene jeg har kjørt, har vært grusomme når det kommer til is. Jeg håper egentlig på storm, is og hælvete, for jeg kjører likt uansett, så is og storm føler jeg bare går til min fordel, sier tittelforsvarer Marthinsen (23) med et glis.
Daniel Eek (18) står øverst i det 24 meter høye stillaset i toppen av bakken. Herfra har man utsikt over hele Oslo. Det eneste man hører her, er lyden av bindinger som festes og vinden som blåser. Langt, langt der nede, i enden av coursen, ruver quarterpipen som en murvegg opp av bakken. Daniel har akkurat testet den ut for første gang.
– Det var gøy! Bra! Dritbra! Jeg digger quarterpipen, den var helt rå. Den var absolutt ikke for stor. Kunne godt vært større for min del, ass! Men den var fet, den var helt rå, rapporterer Eek ivrig.
– Hvordan ser du på vinnersjansene dine?
– Det veit jeg ikke. Hvis jeg kommer til finalen, er jeg kjempefornøyd! Jeg skal satse på høyde. Tror jeg kom 5-6 meter i dag.
Nede ved quarterpipen står et knippe kjørere og venter på frakt. De tre snøskuterne som frakter kjørerne opp bakken, spyr ut eksos og brøler om kapp med hverandre. Det er nesten umulig å høre hva folk sier. For å effektivisere frakten, sitter èn person på skuteren, mens en annen blir trukket i tau etter. En av de som står i kø å venter på frakt, er norske Kim Rune Hansen (18). Han er med i TAC for første gang, men fikk tilbud allerede i fjor.
– Jeg droppet det for å kjøre en World Cup i Russland. I ettertid fant jeg ut at det var en veldig dum avgjørelse, og at jeg var nødt til å prøve å kvalifisere meg igjen i år. Og det gikk heldigvis bra.
– Hva tror du om vinnersjansene dine?
– Har egentlig ingen som helst formening om det. Jeg er bare stoka på å være her, være en del av opplegget, kjøre og ha det gøy med alle folka. Bare å få være en del av dette, er bare helt rått. Så jeg er bare superfornøyd med det, roper Kim Rune gjennom motorstøyet.
Før han forsvinner opp den bratte bakken med Terje Håkonsen på slep.
