Ulriken er jo kjent over hele verden som verdens beste vintersportsfjell. Det har alt. Gondolen, terrenget, utsikten og nærheten til byen. Det eneste som mangler er snø. En nøkkel-ingrediens.
Men sånn cirka en gang i tiåret er forholdene for pudderåk i fjellsidene optimale. De siste dagene har det vært sånne sjeldne forhold. Tirsdag lå det gode 40 centimeter med fluffy vare og dekker de edle fjellsidene, riktig nok rett på stein mange steder. Nå øser regnet ned, og det virker lite sannsynlig at det blir flere slike dager denne sesongen. Men dersom det skulle begynne å snø igjen på de øvre delene av fjellet om noen dager, vil den falle på en glimrende base. I så fall snakker vi gullforhold. Da gjelder det å utnytte forholdene slik vi gjorde tirsdag.
Vi får benytte anledningen til å takke hyggelige ansatte på Ulriksbanen. Banen var egentlig stengt pga service, men vi fikk anledning til å ta gondolen opp for å dokumentere forholdene. Ulriksbanen vil være stengt til og med fredag, men holder åpent i påskeuken.
Vi fikk fine turer, både på solsiden og den mørke og bratte baksiden som leder ned i Isdalen. På vestsiden var forholdene noe preget av solen (litt tynt dekke og avsmeltet på ryggene) men likevel veldig fint, særlig rett under skoggrensen. I skyggesiden var snødekket bedre, men litt hardt i de bratteste partiene. I de nederste partiene var det tung snø og tynt dekke, men vi satte likevel på fart i traseen til tidligere Montana skisenter (åttitallsprosjekt, nå nedlagt, det minst snøsikre skianlegget i verden).
Vi trenger ikke komme med alle detaljene. Alt i alt var det en meget konstruktiv og svært fin dag. Vi fant til og med en kickerspot nede i lien og skjønte plutselig hva Lars Lillo Stenberg synger om: Det er en helt egen følelse å sveve over byen.
Hvordan sålen så ut under etterpå, er en annen historie.
