En hel sesong har Pirate Movie productions, et Østerisk snowboardfilmselskap, flydd Europa og Asia rundt for å lage det som skulle bli en av Europas største snowboardfilmer. Vel, der løy jeg faktisk litt, sannheten er at de har lagd to filmer i år. De har lagd en hovedfilm, Lubedence, og en reisedokumentar, Boardbagged, som gir et innblikk i hva som skal til for å lage en snowboardfilm av denne størrelsen.
I år bestemte Pirates seg for å få inn nytt blod og kontaktet en bråte med Skandinavere for å være med, antagligvis mye grunnet Eirik Haugos innsats i forrige film. Nye fjes var blant annet Chris Sörman, Andreas Moen, Martin Sandberg, Aleksi Vanninen og meg.
15. oktober var datoen for verdenspremieren i det som etterhvert har blitt en slags hovedstad for snowboardindustrien i Europa, Innsbruck.
Jeg møtte først Chris Holter, Whiteouts team sjef og fotograf, i München og satte kursen mot Innsbruck sammen med Cepten, en av Pirates filmerene. Vi kom frem etter to timer, hoppa av på en brettsjappe, fikk et par øl i hånden og begynte umiddelbart en autografsession som etterhvert utviklet seg til en slags kaffeslabadas med lokale kids som hadde hakket bedre engelsk kunnskaper enn gressklipperen min. Men gøy var det allikevel, det ble etterhvert et interesant studie å se hvor langt man kunne komme seg med å si "wow", "yeah, that's right", "hehe, cool" og "jawohl" uten å forstå en centmeter av hva de sa.
Etter å ha konkludert med at kidsa antaglivis ikke skjønte noe av hva jeg sa heller, eller rett og slett var for høflige til å å påpeke at jeg virka som en fullstending blåst idiot, så dro vi til hotellet, pakka ut, fikk i oss litt taxfree Whiskey og møtte opp med Andreas Moen med dame, Eirik Haugo og HC bergheim. Vi dro på en restaurant som serverte så østerisk mat at det er vanskelig å forstå hvordan Østerikere klarerer å unngå hjerteinfarkt før de har rundet 20 år. Men øl hadde de også, og i frykt for å være halv-edru under premieren og dermed huske for mye av filmen, så heiv vi i oss som nordmenn flest gjør i utlandet.
Middagen ble unnagjort og kursen ble satt mot et eller annet lokale som så ut som en nedlagt fabrikk, det viste seg at det var et yndet rave lokale for de lokale techno indianerne.
Vi hoppa friskt ut av bilene og så at halve den tysktalende verden hadde møtt opp. Det var faktisk helt sjukt hvor mange som hadde møtt opp. Er litt usikker på det nøyaktig tallet, men jeg tror det var rundt 50 millioner mennesker, men er ikke helt sikker, sjukt mange var det i hvertfall. Festen dro seg i gang og folk begynnte å bli vakrere i takt med alkohol inntaket vårt. Folk glimret med fårete smil, håpløse utsagn og særdeles klønete klemme-håndhilsning samtidig som krav om ”mere øl!” til stadighet brøt gjennom fylle røret. Etterhvert dro I-Shine, Østerikes største reggae band, i gang med en konsert og alle østeriske jaimcanere frydet seg. Skandivaiske metal-hjerter hadde derimot litt mer problemer med musikk valget, og gjorde et enkelt valg ved å holde seg backstage hvor vin, øl og sprit fløt i strie strømmer. Vi fant også Fredrik Evensen med kjæresten Mari som hadde tatt turen ned i forbindelse med premieren på Isenseven, en annen europeisk film hvor Evensen, Bergheim og Botner har parter.
Jeg må innrømme at kvelden ble etterhvert litt for blurry til at jeg kan gjengi nøyaktig hendelsesforløp. Men filmen ble vist i hvertfall til stormende jubel, folk var tydelig imponert over steget Pirates hadde gjordt med mer proffesjonelle filmere, 16mm og innehentede kjørere. Etter filmfremvisningen, mens applausen fortsatte, så ramla alle kjørerne opp på scenen. Jeg mener å huske at jeg stotra frem noe som kan ligne på en blanding av norsk, tysk og mest snøvlsk med mikrofon i hånda, atter en gang skjønte ikke folk en dritt av hva jeg sa. Det så ut som de fleste ga blaffen og begeistra allikevel, det kan ha noe å gjøre med at vi hev ut nok stæsj til å holde en alpelandsby i live gjennom en hard vinter.
Resten av kvelden er forsåvidt egentlig litt for uklar til at jeg klarer å gjengi noe, men jeg våkna neste morgen med altfor lite penger i lommene. Etter hvert så kom vi på at Haugo, Christel Thoresen og jeg så oss lei på reggae og dro på en mettal klubb for å få rensket ørene litt. Vistnok så var ikke fornøyd med musikken der heller og dro drita og forbanna ut av stedet da Djen nektet å spille norsk black metal.
Nå har det seg sånn at vi håper på å få oppleve like mye morro igjen i nær framtid da vi arrangerer premiere i Oslo 6 oktober. Vi har leid Fugazi og håper at alle blir med på en real fest. Mer informasjon kommer, men sørg for å stille opp smørblide med tørste struper på fugazi i Oslo 6 oktober. Skål!
Sjekk ut teaser på http://www.pirate-movie-production.com
