Oppdal

 – Dere skulle vært her i går, sier Eirik Skjellfjord.

Han står på parkeringsplassen til Oppdal skisenter etter sin siste tur for dagen og kan melde om at gårsdagens bunnløse pudder har blitt tungt og «suppette». Forholdene som han raver om har vi allerede opplevd gjennom facebook og instagram. Det er derfor vi har tatt turen fra Oslo. Etter massiv mobilisering, med oppsamling av folk, låning av familiebiler – og ikke minst en åtte timer lang biltur er det tungt å høre at forholdene ikke lenger er som de var. Attpå til startet dagen klokken 06.00 med noe som viste seg å være koffeinfri kaffe.  

Bergrem med en method på vestsida.

Nyhaugen, indy tailbone

Nyhaugen, indy tailbone

Lovende utsikt

Skjellfjord er imidlertid optimistisk for morgendagen. Det skal bli kaldere, komme mer snø, og deler av anlegget, som har vært stengt siden snøværet slo inn, åpner. Kanskje har ikke spontanturen vår vært helt forgjeves. Skjellfjord inviterer oss til å bo med dem. Han og Kristian Møller har fått låne jobbens leilighet som ligger rett ved bakken. Til vanlig har de med vanskeligstilte barn hit for å ta dem med ut i naturen og lære dem å kjøre snowboard, men de neste dagene er det oss de skal passe på. For øvrig kanskje ikke så annerledes enn en dag på jobben. Med på turen er nemlig Joacim Nyhaugen, Petter Kristiansen og Torgeir Bergrem. Torgeir er på vei tilbake fra en skade og derfor ikke er med resten av landslaget i USA. Hælen tåler kanskje ikke store hopp ennå, men trønderpudder skal gutten fra Klæbu klare.

Mellom bakkar og berg

Oppdal er en liten bygd klemt inn mellom fjellene i Trøndelag, og anlegget er delt opp i fire deler: Vangslia, Hovden og Stølen ligger på rad og rekke, med Ådalen litt bak oppe i fjellet. Det åpner for et massivt stykke terreng med fjellsider i alle himmelretninger og store sjanser for gode forhold. Det går transportløyper mellom alle stedene, så det tar ikke lang tid å flytte seg rundt omkring og lete etter gode forhold. 

Det blåser på toppen

Vi våkner til ti centimeter med fersk snø og starter letingen, sultne på å finne det vi var blitt lovet på internett for noen dager siden. Hovden er eneste del av anlegget som har vært åpen etter snøværet, og er dermed ganske oppkjørt allerede. Dessuten er det fremdeles litt for varmt her.

Illustrasjon av skianlegget: 

May Britt Mæhle.

Heismannen advarer alle som går på heisen om skredfaren i dag.

 – Det er gått skred til «måsa», forteller han med streng tone.

Vi får også se en massiv bruddkant på vei opp i heisen, så vi har fått klare tegn om å være forsiktige.

Ådalen er første stopp 

Her er det åpent terreng og vindblåst på toppen, men på flankene finner vi god snø og får kjørt noen store og fine svinger. Før undertegnede rekker å få stilt inn kamera riktig har en puddersulten Nyhaugen sendt dagens fineste sving, en surf-aktig backside spray over en liten kul før han forsvinner ned i et heng. Det er ikke vanskelig å se at denne karen surfer mye.

Petter Kristiansen aka. Mr. Nesbru spruter snø. 

Torgeir Eikeli 

gjorde lurt i 

å ta seg fri 

fra jobben. 

På «kontoret»

Torgeir Eikli, en erfaren frikjører fra Oppdal slår følge med oss. Han har fått fri fra jobben og nyter en hverdag i bakken. På en slik dag frister bylivet lite. På grunn av stør- relsen på anlegget føles det som vi er de eneste her i dag, selv om sikkert halve Oppdal har «hjemmekontor». De få vi støter på er noen folkehøyskole-elever fra vestlandet som lurer på om vi vet om noen bra steder å kjøre. Skjellfjord nikker hyggelig og forklarer hvor de bør dra. Det er bare det at han sender dem i totalt feil retning. Stedet han tipser om er både oppkjørt og har tung og kjip snø; En ekte legende-move fra en local (selv om det helt sikkert er som å banne i kirka å kalle en som egentlig er fra Orkdal local i Oppdal).

Det har gått et stort skred i Ådalsfjeset, og nå sprenger skisenteret også skavler rundt omkring. Samma det, du må heldigvis ikke kjøre noe bratt for å ha det gøy. Vi har nok å kose oss med i skogen og Skjellfjord og Møller viser oss noen fine runs. Joacim og Petter finner en pillow til et lite dropp under området som kalles «paradis». Mens Joacim holder på med en millerflip drønner det skikkelig og det kjennes ut som om bakken rister. Et stort skred må ha løsnet i nærheten og stemningen blir plutselig litt mer alvorlig.

– Det var bare jeg som prompa, sier Petter og avliver den alvorlige stemningen.

Seige oppdalinger

Det er 15 år siden sist Playboard hadde reportasje fra Oppdal. Da var det Einar Johansen som tok bildene og redaktør Monica Kvaale skrev om OST (Oppdal Snowboard Team), seige oppdalinger og skifolket som ikke var det spor interessert i pudder (vi lever i nye tider). Truls Gran la noen fine puddersvinger og Stein Roger Rokkones gikk høyt i det som blir beskrevet som en av Europas beste piper. I dag er pipen for lengst borte og OST dominerer ikke lenger landslaget med Rennander-familen & co. Det meste gjelder allikevel fremdeles: Oppdal er stort, det snør når lavtrykkene kommer fra nord- vest og de lokale får fremdeles ha all snøen for seg selv i ukedagene. Ikke minst er det masse bra kjøring bare et steinkast fra heisen. Og folk fra Dombås er fremdeles rånete.

Joacim Nyhaugen millerflipper.

Ingenting varer evig

Skjellfjord vil vise oss et gap Morten Vigeland har satt sitt navn på etter noen triks i Playboard-intervjuet hans fra 2001. Dessverre ligger det i Stølen, og der er det fremdeles stengt. Vi tar oss heller over til Vangslia og skal prøve oss på den lekne kjøringen som er å finne der. På Vestsida er det noen fine mindre klipper og morsom skog før man ender ut på noen jorder, eller kutter inn igjen i bakken. På toppen føyker det så mye at det knapt går an å se noe som helst. Når vi bikker over kanten kommer vi i ly og etter hvert åpner til og med himmelen seg så solen får gløtte frem. 

Dagen går mot slutten og plutselig dumper det igjen. Vi skal tilbake til Oslo, mens oppdalingen får gjøre alt dette om igjen.

– Dere skulle blitt igjen til i morgen da. 

No friends on a powder day?