Nabolaget

Åpenbaringen kom en kald novemberdag, i form av nysnø. Det gikk fort ned bakken i Drøbak på utslitt akebrett på vei til barnehagen. Samme ettermiddag så bakken vår, som nå hadde brøytekanter etter måking, ut som et bølgeparadis av snø.

Små bølger, riktignok, men bra nok for lek. «Man må ha sitt brettutvalg», var det en kjent snowboardprofil som sa til meg en gang. Han hadde rett. Ulike årstider og værforhold, krever valgmuligheter i utstyrsboden. Frem med det leketøyet som egnet seg best for gatelek; snowskate. Som på 80-tallet, da jeg lekte i gata på snowracer, ble leken ødelagt av bilkjøring.

«La bakken, snøen og meg være i fred, da for faen! Velg en annen vei».

Det var som å høre ekko av meg selv som 10-åring. Jeg hatet biler da, og jeg hatet biler nå.

«No cars in the streets on a powder day!».

Som minner meg om at jeg må få bestilt klistremerkene med det slagordet på.

Den kvelden ble nabolaget til verdens kuleste lekeplass på snø. Byens ordentlige lekeplass, den i parken laget til barna, ble til snowskatepark. Bakken utenfor huset ble til Pipeline. Hva skulle jeg med Tryvann, når et geografisk område på noen hundre meter, rett utenfor min egen inngangsdør, hadde like morsom, om ikke bedre kjøring, enn vinterparken på Oslos tak?

Jeg forelsket meg hodestups i nabolagskjøring den kvelden. Så kom mildværet. Snø ble til slaps, barna ble lei seg og jeg ble sur. Ny optimisme kom med nytt snøfall, før snøen igjen forsvant like fort som den kom.

Slik har vintrene hatt for vane å holde på i mitt kystnære nabolag siden flyttingen fra hovedstaden. Frem til i fjor. Da Kong Vinter fikk et illebefinnende og leverte snørekord på det sentrale Østlandet.

Gata mi var ikke lenger Pipeline. Måkebilene hadde transformert den til Nazaré. Det føltes i hvert fall sånn når jeg svingte meg frem og tilbake nedover bakken på brøytekantene. De få bilene som var å se, stod nedsnødd langs veikanten, og liknet en upreparert hopplinje i en terrengpark. Ekstasen fikk utløp i gladhysteriske meldinger til andre snølekere på Whats App.

Besøk i gata

«Ta en titt ut vinduet. Du bør kle på deg og komme ut», stod det i en melding som tikket inn sent kvelden etter, fra fotograf og journalist i herværende magasin, Christian Nerdrum. Med seg hadde han bærbar lyskaster, kamerautstyr, og brettkjører Sondre Hylland.

Hopp ble bygget langs brøytekantene. Trampolinedeler ble til rail, og innen kvelden ble til midnatt hadde byens innavla brettsportmiljø foreviget Hyllands lærebokstalefish, samt født ideen til flere mikroeventyr i nærområdet de kommende dagene.

Værpanikk + FOMO = avspasering

Min frykt for at mildvær skulle ødelegge prosjektene, var komisk panikkartet. Jeg sov dårlig om nettene. Våknet og syntes jeg hørte lyden av regn.

Var det ikke en mild fønvind jeg kjente gjennom det åpne vinduet på soverommet? Skulle all snøen forsvinne i mildvær igjen?

Med fasiten i hånd, var jeg hysterisk, og det på tross av at langtidsvarselet viste sprengkulde og mer snø. Kuldeperioden skulle vise seg å vare i to måneder. Mer snø bød den også på, noe som muliggjorde enda flere miniekspedisjoner til steder hvor det knapt hadde vært mulig å kjøre før.

Jeg sov dårlig om nettene. Våknet og syntes jeg hørte lyden av regn.

Det utvidede nabolaget

Gjennom kikkerten fra terrassen vinket et solbadet sand- tak til meg fra andre siden av Drøbaksundet. Hurumlandet, som gjennom 80- og 90-tallet konkurrerte med Gardermoen om å bli ny hovedflyplass, er et av Østlandets mest snøsikre steder.

I januar i fjor, etter en uke med snøfall, stod det 106 centimeter med snø på Hurum hos værtjenesten senorge.no. Tre ganger så mye snø som Kjelsås i Oslo fikk i samme tidsperiode. Med 361 meter over havet som høyeste punkt ved Stikkvannskollen, vinner faktisk Hurumsmarka over Kjelsås på høydemeter.

Potensialet for snølek var derfor mye større enn vi hadde sett for oss, da vi gjennom januar utvidet nabolaget til å omfavne Storsand og Svelvik. 

Sandtakene

Avspaseringsdag fra jobb ble vekslet inn i tur til Storsands sandtak med samme gjeng som noen kvelder tidligere hadde lekt i gata, Hylland og Nerdrum.

Kun dager etter det igjen, med oppbrukt avspaseringskvote, tok jeg feriedag for å bli med en båt over til Håøya, med blant annet lokal brettkjører Christian Klemmetsen, som nylig hadde kjørt linjer på øya, og i tillegg skrytt av det på Instagram.

Sånt gjør man ikke ustraffet i vintersportsmiljøet i julenissens hjemby. Med guiding fra Klemmetsen ble det kjørt korte, bratte linjer på eventyrlig god snø på krigshistorisk grunn midt i Oslofjorden.

Les også

Unik mulighet: – Bratteste jeg har kjørt

Det styggbratte sandtaket ved Oslofjorden som ble til Alaska over natten.

God bruk av ferie og avspasering, der altså.

Turen til sandtaket på Svelvik orker jeg knapt å skrive om. Med minustimer i avpaseringsregnskapet, og av frykt for å brenne feriedager til sommer og høstferie, ble det arbeidsdager på meg mens Karl Oskar Teien, Sondre Hylland og Christian Nerdrum gikk av med seieren i konkurransen om beste nabolagskjøring i 2024.

Les også

Bunnløst ved Drammensfjorden: – Her kan vi holde på hele dagen

Et av Østlandets grelleste eksempler på nedbryting av natur ble med et trylleslag forvandlet til et frikjøringseldorado.

Store flanker, uten digre steiner under snøen eller tett bjørkeskog, slik de beste linjene på Storsand hadde hatt, kjørte gjengen champagnesnø i Svelvik til krampa tok dem, mens jeg var på jobb og bidro til at hjulene gikk rundt i AS Norge.

Post traumatisk fear of missing out, PTFOMO, lanseres herved som nytt begrep. En selvpåført diagnose jeg fortsatt strever med å håndtere, snart et år etter traumet inntraff.

Post traumatisk fear of missig out, PTFOMO, lanseres herved som et nytt begrep.

Skrenten

Er det noe vi har nok av i vårt langstrakte og kuperte land, så er det skrenter. En av skrentene i nabolaget med potensiale for snøsurf, hadde fotograf Nerdrum sett fra bilvinduet noen dager i forveien av vår kveldsekspedisjon med hodelykter og snø til hofta.

Etter timer med vassing i snø på et jorde mellom Ås og Drøbak, fikk vi til slutt landet bilder fra en skogkant hvor snøen hadde lagt seg som et perfekt vegg-til-vegg-teppe av hvitt gull.

Både fotografen og jeg hadde fall som kunne endt dårlig for ryggraden, om ikke centimeterne hadde vært på vår side i møte med usynlige stubber og røtter. Med førligheten fortsatt intakt fra brystet og ned, fraråder vi kombinasjonen overtenning og powsurf i hogsfelt uten solid snøbase i bunn. Når det er sagt, ble kvelden positiv egenterapi etter Svelviktraumet.

Langt bedre grunnforhold var det i byens nedsnødde skatepark. På forutsigbart underlag ble det en morsom, men krevende session på ledger og miniramp. Morsomt fordi det var så mye snø at det ikke gjorde vondt å tryne. Krevende fordi det var for mye snø til å få fart nok til alt jeg ville prøve på snowskaten.

Du skjønner du har fått tunnelsyn og blitt egoistisk når man i slutten av januar syntes det er for mye snø i nabolaget, fordi skateparken ikke er optimal for snowskate.

Jeg skammer meg fortsatt litt over at jeg tenkte det. Men det er vel snart glemt, det også?

Større betyr bare større, ikke nødvendigvis bedre.

Snø skal falle over snø som har falt

Vinteren 2024 ble en øyeåpner for gleden i kortreiste mikroeventyr. Der jeg tidligere hadde kjørt instinktivt til Tryvann når det lavet ned, foretrakk jeg nå nabolaget som lekeplass. Det smittet igjen over på mitt syn på alpinanlegg. Sesongens beste, heisbaserte kjøring foregikk i et lite anlegg to timer og femten minutter fra Oslogryta, på et sted hvor heiskøer er fremmedord og nysnøen får ligge urørt frem til heisen åpner i helgene.

Med dagskort til 400 kroner, og upreparerte bakker som byr på unik pudderkjøring, har jeg forelsket meg totalt i dette anonyme anlegget langs fylkesvei 217.

Når jeg i tillegg rekker hjem fra dagstur til å både bidra med legging av barn og få en helaften med samboeren, snakker vi bonus i alle kanaler. «Større betyr bare større. Ikke nødvendigvis bedre», står igjen som sesongens klokeste baksetesitat, da vi reflekterte rundt fordeler og ulemper med store versus små alpindestinasjoner. 

I år utfordrer jeg alle til å leke i nabolaget når snøen kommer.

I år utfordrer jeg alle til å leke i nabolaget når snøen kommer. Til å benytte deg av gata utenfor der du bor, en lokal skrent, et jorde, en lekeplass, eller et lite alpinanlegg i ditt nærområde. Er du heldig, blir du like glad i nabolaget som det jeg har blitt. Nabolagskjøring er kortreist, gratis, sjarmerende og bærekraftig. God folkehelse er det også, i lek med treningseffekt.

Legger du til god søvn, samt lite tid borte fra familien, har du en vinn-vinn-situasjon, hvor du kan legge på så mange «vinn» du vil, til du går tom for superlativer.

At vinteren 2025 skal bli like episk som vinteren 2024, er å tro på julenissen. Men er det en gang det er innafor å tro på ham, så er det når det gjelder snøfall. Ønskelisten min til jul er herved oversendt julenissens verksted. På den står det to ting. 1. Snø. 2. Kulde. Det er alt jeg ønsker meg denne julen.

På forhånd takk. Hilsen mann 49, som har vært veldig snill i år.

Denne saken er skrevet av

Kenneth Erlandsen

Kenneth Erlandsen har et blødende hjerte for aktiviteter som foregår sidelengs med og uten bindinger. Rett ut fra hytta på Tempelseter han utallige dager i fjellet på snowboard, snowskate og powsurf - gjerne hjemmelaget. Med brett på sekken og truger på beina har han med årene blitt en lommekjent frikjører i områdene i og rundt Eggedal. Han bor i Drøbak og skriver om brettsport og brettkultur for Fri Flyt.

LES OGSÅ

Actionsportvasking: «Jeg er provosert og forbanna»

En gang i tiden var surfere og skatere bøllene i klassen, som reiste seg i protest mot urettferdighet og autoriteter. I dag er de blitt en del av sportsvaskernes skitne politikk. Hva faen!?

Kunsten å surfe på snø

Brett uten bindinger trender som aldri før, og sammenliknes ofte med å surfe på snøen. – Mestringsfølelsen er fantastisk når du får det til, sier eksperten.

Glassblåser-Pål kan være snowskatens ukjente far

Pål Roland Janssen var bare 12 år da han snekret sammen en snowskate i bestefarens snekkerbod. Lite visste han at han kanskje skrev et nytt kapittel i norsk vintersporthistorie.

«Det skriker av retro, enkelhet, tillitskultur og jeg digger det»

Det lille skianlegget i Eggedal går med underskudd hvert år. – Men heisen er en del av stedets sjel. Både hyttefolk og lokale setter stor pris på den og forventer at den går. Så anlegget består, sier driftslederen av Tempelseter Skisenter.