Jeg trodde jeg skulle slippe unna i år, men i dag var de der. Med svære, harde, bylter på ryggen, og spyd i hendene. Like brølende og like uønsket som en storm trenger de seg på.
En til.
En til.
Nådeløst.
De brøyter seg frem, de skal vinne krigen, alle som en.
Mann mot kvinne, nasjon mot nasjon.
Med heroisk innsats kaster de seg selv og landsmenn inn i krigssonen.
På bekostning av sivile liv selvfølgelig.
Ikke få øyekontakt med dem, og ikke skill deg ut i mengden hvis du vil unngå å bli tråkket på, brutt ned og hånet.
Jeg snakker selvfølgelig om alpinister på vei opp til breen i Saas Fee. Alle vil først opp de tre etappene, og det er i vekslingene brutaliteten inntreffer.
Ved første gondol ante jeg fred og ingen fare. Stille før stormen, for å slenge inn en klisjé. Jeg er tredjemann i køen, men vent – gondolen er allerede full når det blir min tur til å gå på. Jaja – de vil vel opp å få de første puddersporene. Forståelig nok etter en uke med is.
Jeg får vente til neste gondol.
Nå står jeg først.
Dørene åpner seg og jeg får en voldsom fart innover. Jeg smeller inn i vinduet innerst med full tyngde før en vel så stor kraft treffer meg bakfra. En alpinist – sikkert «frasse» tenker jeg – gjør en brå vending når jeg setter inn var-det-der-virkelig-nødvendig-blikket, og den enorme ryggsekken treffer meg i hodet. Man skal ikke slå en mann når han ligger nede. Man skal ikke slå jenter. Dette er en krig uten regler. Innen 10 sekunder har gått er gondolen fylt til bristepunktet. Ytterst mot døra står to små gutter – kan umulig ha vært mer enn 8 år – og presser alt de har med bena for å ikke bli dyttet ut før dørene lukker seg. De kom seg med denne gangen også.
Kjeftingen pågår uavbrutt på engelsk med diverse aksenter. Når de siste reprimandene landene i mellom er utlevert ( av slaget : «fuck off you fucking fuck», «who the fuck do you think you are» og «calm down you crazy motherfucker») går de over til baksnakking på sine representative språk. Jo da, franskmennene var inne, slovenerne hadde med et par, italienerne hadde slått sterkt fra seg, men et land var i soleklar ledelse – Norge. Jeg krympet meg av å høre på mine landsmenn. Jeg dekket til DnbNor-logoen, og satte på høretelefonene med volumet på maks. Kaklekoret stilnet og jeg kunne puste ut. Helt til det ikke var mer luft igjen i kabinen. Jeg senket høretelefonene til halsen, gikk opp på setet jeg hadde kapret meg, og prøvde å dra ned vinduet så fjelluften kunne slippe inn. Det var to feil i en velmenende, dog noe desperat handling. Alle øyne var på meg, og de var ikke vennlige. Vinduet satt fast, og jeg måtte resignert klatre ned igjen. Humring spredte seg blant de mannssterke nordmennene. «Herregud, hør på den teite musikken hun hører på», sa alfahunnen - flokken lo. Bob Dylan var tydeligvis ikke deres greie. Jeg satte lurene på hodet igjen så ikke musikken skulle sjenere krigssonen. Jeg koblet av og reiste meg over det. Eller kanskje jeg bare var feig som ikke slang tilbake, men selv ikke et kompromiss virket innen rekkevidde. Dørene åpnet seg igjen, og før jeg hadde fått summet meg var det kun meg selv, et individ fra den norske flokken, og et spyd igjen i gondolen. ”It’s not mine” sa den norske før hun hastet videre. Jeg hadde skjult den logoen godt. Med spydet i hånda gikk jeg mot neste gondol. Vekslingsområdet var i fyr og flamme. En av åtte-åringene kom løpende mot meg etter spydet sitt; «Merci».
«De rien» sa jeg, og trakk på smilebåndet.
Den lille franske var fortsatt bare i opplæringsfasen, litt folkeskikk hadde han fortsatt. Jeg gikk glipp av noen gondoler for mye igjen, før jeg ble nødt til å sette inn et par sperrer for nye, kamplystne nordmenn. Jeg ble skuffet inn igjen, -kunne like gjerne løftet bena uten at det hadde gjort noen forskjell. Gjennom maks volum hørte jeg noen pubertale «fuck you» og «motherfuckers». Flest ble levert av dem med blå øyne, kommunefarget hår og Dønski videregående på sekken.
Uansett overlevde jeg frem til siste etappe – bergtoget. Alfahunnen og flokken fra første gondol sto og ventet, for de hadde akkurat mistet forrige tog. Helt likt kom vi altså opp til målområdet. Krigen endte, men med hvilket resultat? Fortsetter den i morgen? Til neste år? Det er ikke godt å si, men jeg vet i det minste at jeg gikk nøytral inn i krigen, og endte opp som motstander av de norske. Kall meg Quisling, men disse menneskene klarer jeg ikke identifisere meg med. Jeg kastet et blikk på dem i det de pakket ut av uniform-sekkene sine, klubblogoen på hansker og luer overrasket ikke. Jeg trasket ut i solskinnet med stikkende blikk i nakken. Jeg fikk første spor i pudderen, og så meg ikke tilbake. Der og da innså jeg at krig er meningsløst. At man kommer til et punkt der man glemmer hva man kjemper for, og at det alltid er flere tapere enn vinnere. Men jeg var en vinner der jeg svingte rundt i urørt snø. Det føles godt å vinne. Alltid.
