(Tidligere publisert i Akersposten, 19. november-09)
Jeg vil fortelle om gamlekara i Tryvann; gutta som møter opp i bakken før åpningstid og peker nese til alle som kommer slentrende klokken elleve. Jeg vil fortelle om gamlekara i Tryvann; gutta som alltid stiller med nypreppa utstyr og har stålkanter kvassere enn knivene til Hellstrøm.
Jeg vil fortelle om gamlekara i Tryvann; gutta som … Nei, vent litt: Jeg vil bli som gamlekara i Tryvann; Tore, Kalle, Hans, Harald og mange flere som pakker alderen inn i godt brukte skiklær og drar på med liggende hælsvinger på snowboard og som logger 100 skidager i løpet av sesongen. Jeg snakker her om vintage og gran reserva; god, gammel kvalitetsstemplet årgang med bouquet av snø i alle mulige nyanser. Skikjørere og snowboardere som til tross for flere tiårs lagring og pleie i Tryvann – og andre alpinanlegg – slettes ikke trenger lufting. For når bakken ligger der nypreppet og ligner et rifla potetgullflak, kan du være rimelig sikker på at du ser linjer i snøen, perfekte halvsirkelformete linjer shaped and produced by gamlekara i Tryvann.
For det er heller ikke slik at gutta går i hi når snøen slipper taket og renner tilbake til det lille vannet hvor den noen måneder tidligere ble pumpet opp fra. Neida. Lenge før de fleste av oss har rukket å tenke badebukse og en varm Oslofjord, har noen av gamlekara allerede loggført det første dusinet av turer på seilbrett, og de vil ikke stoppe før snøkanonene igjen spruter det første tegnet på vinter ut over Tryvann. Det er det som kalles mot i brøstet og stål i ben og armer. Og ikke minst vett i panna. Og vi andre, skårungene, som fortsatt har mange år foran oss der vi må prøve å finte unna alskens sykdommer, prøver å holde takten, prøver å holde en tone som antageligvis ligger altfor høyt. Men vil vi se – og lære – så er det bare å møte opp. For de er der. Garantert. Og de vil i lang tid fremover fortsette med å sette sine signatursvinger i bakken, svinger som ikke engang snøsmeltingen vil klare å fjerne.
Så hva er hemmeligheten? Hvordan har de klart å bli 60 pluss og så spreke? Gode gener, kanskje? Et kosthold basert på lavkarbo, antioksidantrike eliksirer og høykonsentrert omega 3? Eller rett og slett bare en god dose flaks? Jeg tror jeg vet svaret. For la oss si at jeg spør en av gutta om hva han har gjort for å kunne bli en … ja, nettopp gammelkar i Tryvann, da skal jeg vedde en god slump med penger på at han vil riste litt spørrende på hodet og se på meg med et blikk som sier - det er da opplagt! Og etter at han har finjustert støvlespennene, festet bindingene og plassert brillene foran øynene, og i det han lar brettet eller skiene gli elegant og friksjonsfritt ned bakken, vil han si: - Svaret er lidenskap, Kjetil, lidenskapen for det vi driver med. Og den evige troen på den perfekte skidagen, vil han tilføye. Og rett før han sklir bort fra hørbar distanse, vil han snu seg å rope: - Og den perfekte skidagen opplever du bare hvis du er der. Lidenskap. Ren lidenskap, kalles det. Søren Kirkegaard sa en gang: Den som ikke har lidenskap, ser aldri det forjettede land, men omkommer i ørkenen. Og det tror jeg forteller alt.
