Tittel: The Art of Flight
Produsent: Brainfarm
Lenge før Art of Flight havner i spilleren vet vi at filmen har et mål om å imponere på alle måter. Det har blitt bygget opp til dette siden Brainfarm gav uttrykk for at det kom en oppfølger til Thats it thats all!
Allerede fra start legges lista høyt. Det er delikat grafikk, pene bilder og majestetisk musikk som starter det hele. Det er tilsynelatende studiolys over alt hvor Travis Rice beveger seg. Monologen som ligger over skal sette alt i perspektiv, og ingenting gjøres beskjedent, ingenting er nedtonet. De legger ikke skjul på at de besøker noe av de råeste stedene med snø i verden, at de svømmer i filmutstyr som nok kan gjøre en hver entusiast grønne av misunnelse, og ikondyrkingen av Travis Rive er heller ikke av den beskjedne sorten. Art of Flight deler også villig ut skryt til alle andre som er med, og Mark Landvik, John Jackson, Nicolas Müller, Scotty Lago, Jeremy Jonas og resten får vist seg frem, men det er Travis som er i fokus.
Men hva så med hypen? Brainfarm annonserte dette som noe revolusjonerende, nok en gang. Her har de kanskje bygget litt for høye forventninger, for The Art of Flight er heller en videreføringen av Thats it thats all, det er ikke ny revolusjon. Når det er sagt er det lite som kan kalles "dårlig".
Første avsnitt i Alaska, her kjøres det alvorlig hardt, det gis rom til humor, og de brifer med en nådeløs pengebruk for å få de råeste shotsene, og trivs veldig godt med det. Og hvis noen er i tvil, så har ingen av utøverene blitt noe dårligere enn sist. Her er det bratte fjelllinjer, og giganstiske hopp, gjerne kombinert, i hopetall fra start til slutt.
Brainfarm kan å dokumentere og fortelle en historie. Uansett om den kan oppleves overfladisk til tider, er det også mye godt håndtverk. Det gjør at vi også tåler noen av klisjeene godt. Og med slike bilder og omgivelser skal det mye til å ikke trekke jevnlig på smilebåndet.
Det gis også rom til nedturer, reiser som ikke går etter planen, og skaper med dette et større spenn i filmen. Flere inntrykk som også gjør "de gode dagene" enda bedre å se på. Som da Travis Rice og Mark Landvik prøver å beseire Patagonia, men møter været på sydspissen av amerika og begrensede muligheter. Da er det godt å ha Jackson Hole i baklomma. Mye av filmen stammer herfra, og med tanke på de mulighetene for store løssnøhopp er det ikke overraskende! I to omganger får vi en solid dose løssnø-morro herfra!
Det følger horrible snøforhold i Canada, en stor parksthoot i Aspen og en retur til Canada der alt klaffer. På slutten får vi blant annet en orgie i lekne linjer fra Travis Rice og Nicolas Müller.
Det er mye bra med denne filmen. Filmfoto, musikk, destinasjoner og ikke minst kjøringen, alt er av veldig høy kvalitet. De har bygget opp til at Art of Flight skal være noe helt vanvittig. Jeg syns det mangler litt, de klarer ikke helt å forsvare all den spenningen de bygger opp. På sett og hvis har vi sett noe av det før, dette er oppfølgeren. Fortellerstemmen til Travis blir i meste laget av og til, selv om det stort sett lykkes med kommentarene. Det er mye å se på, og absolutt ikke dårlig, det er bare synd de ikke klarer å få til følelsen av pur råskap som i Thats it thats all.
Årets største snowboardfilm er det, den dyreste, god er den, men kanskje ikke den aller beste?!
- vi får se.
Terningkast 5!
I kommende nr. av Fri Flyt finnes det også en stor artikkel om denne produksjonen! Filmen kan kjøpes her.
