Forrige sesong dro den svært erfarne frikjøreren Eivind Aanensen sammen med flere kamerater til Store Lakselvtind i Lyngen. Målet var å kjøre flere renner i området. I en ny film viser han hvor fryktelig galt det kunne gått.
Heldigvis slapp de med skrekken, men her forteller Aanensen selv om hvilke feil de gjorde, og hvilke valg de tok underveis.
Les flere saker om snøskred her.
Se filmen fra turen her:
EA: «I midten av april startet vi turen fra Lakselvbukt og gikk mot Store Lakselvtind (1616moh). Ettersom vi var de første opp denne dagen var det oss som tråkket sporene opp Tomasrenna, som tar deg opp til Himmelske freds plass. På vei opp renna til Store Lakselvtind begynte andre å ta innpå, og da vi kom på toppen var vi rundt ti stykk totalt. Litt bittert å tråkke sporene helt opp da vi hadde en annen plan enn normalrenna på vei ned igjen. Vi hadde sett oss ut en linje på nordsida som tidligere er kjørt av Ode Siivonen.
Vi tok på sele, fant frem tauet og gravde to profiler i nordsiden. Forholdene var bankers. Etter nedkjøringa står vi på Goverdalsbreen med høy stokefaktor. Vi finner frem tauet igjen, knytter oss sammen, og skal gå noen hundre meter før vi tenkte å kjøre ned Lakselvrenna. På vei dit er vi fortsatt gira etter nedkjøringa. Krister og jeg bestemmer oss for å klatre ei sør-øst vendt side som tar deg opp til renna Poronsarvi (reinsdyrhorn på finsk for de som skulle lure). Endre hadde kramper i beina og kjørte derfor ned Lakselvrenna.
Krister og jeg spiste en kjapp lunch på toppen før vi gjorde oss klare til å kjøre ned. Klokka er nå rundt 18. Vi fikk en telefon fra Joonas Mattila som var nede på parkeringa i Lakselvbukt. Han fortalte oss at naborenna (flash) hadde rast ut. Det er nå vi må ta et valg om hva vi skal gjøre. På dette tidspunktet stod det mellom å komme seg fort ned, eller å kjøre ned Goverdalsbreen som har endel sprekker.»
Les også denne saken om når det er skredfare.
– Kan du si noe om vurderingene dere gjorde, og viktigheten av dem?
EA: «Ettersom det ikke var særlige tegn på svakheter i snødekket på nordsiden av Storelaksen, valgte vi som sagt å krydre nedturen litt ekstra. Etter telefonen fra Joonas måtte vi handle raskt. Hverken Krister eller jeg hadde på dette tidspunktet noe særlig erfaring med Goverdalsbreen. Ettersom det tilsynelatende er litt sprekker i bunnen av breen, valgte vi det første alternativet; å komme oss så fort som mulig ned.
Fra der vi stod var droppin på renna i nordvestvendt retning og snøen så tørrere ut enn i mer vestlige aspekt. Jeg droppet inn, kjørte et par hunder meter ned i renna, ankom safespot, og ventet til Krister gjorde det samme. I det jeg tar stavene og skal til å kjøre kommer det første skredet, og vi må igjen handle raskt. Min tanke var umiddelbart at nå har det gått, og nå skal vi fint klare å komme oss ned (dette må jo fungere på samme måte som å kutte skavler for å sjekke snøstabiliteten, right?).
Vi velger å kjøre en og en nedover. Vi har radiokommunikasjon hele veien, og den som ikke kjører holde øynene åpne for flere skred. Dette skal vise seg å være livsviktig. Da jeg nærmer meg bunnen hører jeg Krister på radioen; "det kommer ... det ... Safespot!" . Jeg har flaks, og kommer meg akkurat ut i kanten av renna før det kommer ett nytt skred.»
– Hvilke tanker og læring har du gjort i ettertid?
EA: «Vi hadde ren flaks. Vi lærte på den harde måten, men slapp heldigvis unna med skrekken. I ettertid har vi snakket om flere ting som førte til en feilvurdering.
Vårt store mål med turen var å kjøre nordsiden av Storelaksen, men vi var usikre på forholdene før turen. Etter mange vurderinger på toppen, kjørte vi ned og da var alt gått som det skulle. Det kan hende at vi slakket litt på vurderingene, fordi vi hadde jo tross alt gjort det vi kom her for å gjøre.
Skisesongen var som vanlig krevende i området med tanke på skred. Vi hadde et vedvarende svakt lag som kollapset "overalt". Gjennom sesongen har vi gjort hundrevis av vurderinger med tanke på både dette laget, men også andre skredproblemer som fokksnø. Det resulterte (utrolig nok) i at vi kjørte bratte renner hele sesongen. Ofte var det vedvarende svake laget rast ut i rennene, og turen opp til renna var ofte det kritiske. Alle disse skredproblemene var med i vår vurdering denne dagen, men det var en viktig ting vi overså. Det var første soldagen på lenge. Vi mener det er her vi gikk på en stor smell. Selv om det fortsatt var minusgrader i høyden var sola sterk og tok godt. Det er nok også grunnen til at naborenna hadde gått, noe vi diskuterte litt på toppen, men vi hadde tidspress, og vurderte det som at den andre renna er litt mer vestvendt, og samler kanskje enda litt mer fra sidene.
Som man ser i filmen er det første skredet som går ganske vått. Dette har muligens løsnet i sørlig aspekt, men renna er en slags trakt på toppen, og alt som raser vil rase ned i renna. Det andre skredet som går er tørrere, men det kan tenkes at vi har brukt lang tid på å komme oss ned, og at sola har rukket å tatt skikkelig tak i nordvestsiden.
I etterpåklokskap finnes det jo et tredje og fjerde alternativ til hva vi kunne gjort på toppen. Vi måtte jo ikke dratt ned hverken den ene eller den andre veien. Det hadde jo også gått an å ringe etter hjelp (rart hvor langt inne det skal sitte).»
Les også denne saken om hvordan du bør planlegge en topptur.
– Hvor mye fokus har du på beslutningstaking når du kjører på ski?
EA: «Som sagt så gjør vi vurderinger gjennom hele vinteren. Leser værvarsel, regobs og varsom, i tillegg til at vi er ute omlag annenhver dag i snitt gjennom sesongen. Risiko med brattkjøring for meg handler mye mer om å vurdere forholdene riktig enn risiko knyttet til den faktiske skikjøringa. Forholdene i snødekket endrer seg tross alt mye fortere enn ferdighetene mine på ski, selv om skiferdighetene også må opp til vurdering en gang i blant.»
