Ulykka i Tamokdalen initierte en av de største og mest utfordrende redningsaksjoner tilknyttet snøskred i Norge siden Vassdalenulykka i 1986.
En slik hendelse påvirker oss alle sterkt. På ulike måter.
Når roen etter hvert har fått senket seg over hendelsen vokser det et viktig spørsmålet frem; Hvordan kan vi hindre at slike ulykker skjer i fremtiden!
Det var dette CARE- Center for Avalanche Research and Education ønsket å få belyst på skredseminaret på Studenthuset Driv i Tromsø tirsdag 5.mars. At temaet engasjerer mange var 400-450 oppmøtte tilhørere et entydig bevis på.
Opplegget var todelt; først en en gjennomgang av ulykka og redningsaksjonen og deretter heve blikket litt, se på utviklingen de senere år for å prøve å gi svar på hvordan unngå slike ulykker.
Til å diskutere og belyse hendelsen var det satt sammen et panel av personer som var sterkt engasjerte i hendelsen mens den pågikk; innsatsleder Roald Berntsen fra Politiet, Julie Fieler, fagleder skred i Røde Kors og anestesilege i spesialisering ved UNN, fagleder skred i Norsk Folkehjelp Vegard Standahl Olsen i tillegg til Aadne Olsrud. Han bor rett under Blåbærtinden og var en viktig ressurs i forhold til bl.a. lokalkjennskap og-kunnskap.
Under siste del av programmet var også Andrea Mannberg fra CARE med i panelet.
Foto: Sjur Melsås
Seansen ble ledet av Audun Hetland fra CARE.
Kvelden startet med ett minutts stillhet for å minnes de omkomne.
Les også: Når er det snøskredfare?
Gjennomgangen av ulykka talte sitt tydelige språk at dette var en utrolig sammensatt, utfordrende og komplisert aksjon som involverte mange mange ressurser i form av bl.a helikoptere og mannskap fra de ulike offentlige etater samt frivillige redningsorganisasjoner. Fra 2.januar til den ble avblåst og stilt i hvilemodus 24.januar hadde flere hundre personer bidratt. En utrolig innsats av mange folk!!
Skredulykker der mennesker omkommer er den harde tragiske siden av dette livet som i utgangspunktet skal være noe positivt godt. Derfor er det viktig å hente ut aktuell lærdom for å prøve å besvare det viktige spørsmål under seminarets del 2;
Hvordan hindre at slike ulykker skjer
Panelmedlemmene bidro alle med innspill fra sine ståsteder.
Oppsummert momenter som kom fram:
Kunnskap er viktig. Men ofte er denne vanskelig å forvalte bra slik at resultatet blir optimalt
Ferdsel i skredterreng medfører at det alltid er en restrisiko som er vanskelig å forholde seg til. Viktig med å vurdere og kjenne på sitt eget forhold til risiko. Men dette er utrolig vanskelig.
Toppturer på ski i brattere fjell = et miljø der man sjelden får tilbakemeldinger om de handlinger man gjør egentlig er gode. Vet ikke hvor kort vei man egentlig var unna katastrofen. Kan ledes til å tro at dette var en perfekt planlagt og gjennomført sporlegging, men et spor 10 meter til høyre ville kanskje ha gitt et annet utkomme. Motsatt i f.eks klatring der man ofte får umiddelbare tilbakemeldinger på sine feilgrep.
Tidligturer i sesongen i nord betyr mindre marginer i forhold til bl.a. lys/mørke og vær. Tur med hodelykt er krevende. Baser deg heller ikke på at redningstjenesten kan komme til unnsetning; forholdene kan være for dårlige!
Hvis ulykken først har skjedd handler det derfor om å kunne gjennomføre effektiv kameratredningen for å ha mulighet å grave frem folk i live. Men husk; statistikken sier at du har 10-15 minutter på deg og at når skredet stopper er 1 av 4 døde av traumer.
Det er en sannhet i mange ulike realterte miljø at aktiviteten i seg selv er kul, men å gjøre feil ikke er det. Det er derfor viktig å skape en større åpenhet om å stå frem når du gjør feil, for å kunne hente ut læring.
Andres feil = de har gjort feilvurderinger. Våre feil = vi er uheldige. Viktig at vi skaper oss et realistisk selvbilde. Vi er tross alt selv skyld i de desidert fleste skredulykkker og har ingen andre å skylde på.
Den menneskelige faktor er kjernefokusområdet. Det er der utfordringene... og svarene ligger. Forskningen i regi av CARE er derfor viktig
Helt tilslutt fikk representanter fra RødeKors, Norsk Folkehjelp og Norske Redningshunder hvert sitt grafiske trykk som takk fra alle oss som satt i salen og andre med for den fantastiske innsatsen de bidro med og alltid bidrar med i slike aksjoner.
Vel fortjent!
Foto: Sjur Melsås
Les også: Hva er et snøskred?
Noen ettertanker fra en trygg hjemmesofa
Vi er vel alle enige om utviklingen de siste årene etter at fikk på plass en velfungerende snøskredvarsling i Norge tross at folk fortsatt dør i skredulykker, har vært entydig positiv.
Vi er nå inne i en nasjonal dugnad der det er blitt større og bredere engasjement i og rundt tematikken. Flere stemmer bidrar. Både i ord og handlinger. Vi er blitt mer bevisste.
Vi er faktisk også blitt praktisk flinkere. Til å planlegge, observere, vurdere, beslutte og handle. For hvis vi ser på utviklingen de siste årene med en tilnærmet eksposive økning i antall skikjørere burde egentlig langt flere omkommet i snøskred enn det statitsikken viser. Det tilsier at vi stadig går opp og kjører ned bedre spor.
Hvordan hindre at slike ulykker skjer var spørsmålet.
Det finnes ikke noe enkelt entydig svar. Så lenge dette handler om mennesker. Iboende alle våre utfordringer om å kunne strukturere all informasjon og bruke den rasjonelt og korrekt.
Så da handler dette bare kort sagt hard om langsiktig og tålmodig jobbing med å dele og diskutere. Erverve kunnskap. Bygge kompetanse. I håpet og trua om at det hjelper.
Og det hjelper. For sure!
Les også: Hvordan kjenne igjen skredterreng?
