Selv om skredet på onsdag ikke var veldig stort, ble det en svært dramatisk situasjon. Martin ble ført 400 høydemeter ned fjellsiden, og falt over tre klippepartier.
I det første slo han skulderen ut av ledd, og da Fri Flyt snakket med han fredag var han på vei til sykehuset på Lillehammer for å undersøke eventuelle nerveskader i skulderen.
SKADET I SKRED: Martin Andersen har fått en saftig karamell i skulderen, men han er glad det ikke gikk verre i skredet i Romsdalen onsdag. Foto: Privat
Ubehagelige kommentarer
– Det er klart jeg hadde flaks. Det var store krefter involvert og et inferno av snø. Selv om skredet ikke var stort nok til å begrave meg, kunne det gått så mye verre, sier han.
I etterkant av ulykken har Andersen opplevd stort engasjement på sosiale medier – mye positivt, men ikke alt har vært like hyggelig. Derfor har han skrevet sin egen evaluering av ulykken. Den leser du lenger ned.
– Jeg forstår at folk har mye på hjertet, men det har vært frustrerende å lese kommentarer fra folk som mener vi nærmest fortjente smekken fordi vi gikk på tur akkurat denne dagen, eller folk som legger ut kart og skriver at det alltid går skred i dette området, men så har de markert helt andre steder i kartet. Heldigvis er det mange som har kommet med gode og viktige kommentarer også.
Dårlig kjøremønster og veivalg
Varsom.no meldte skredfaregrad tre – betydelig – ulykkesdagen. Både dagen før og dagen etter var faregraden to – moderat.
– Hvilke valg ble de mest avgjørende for at ulykken skjedde?
– Jeg føler vi gjorde gode vurderinger, og det står jeg for fortsatt. Men to ting står igjen etter at jeg har endevendt hekle opplevelsen i hodet: For det første hadde vi et dårlig kjøremønster, med for lite avstand. Så burde vi kjørt annerledes, og holdt oss mer i den hardere snøen. Hadde vi gjort det tror jeg ulykken kunne vært unngått.
Les Martins egen beskrivelse og evaluering av hendelsen:
Skredulykken på Gjuratind 30.01.2018
Som mange kjente og folk i miljøet har fått med seg var det jeg som ble tatt i skredet på Gjuratind onsdag 30.01.
Først av alt, jeg er utskrevet fra sykehus og har hatt englevakt – jeg har det bra og lever.
Det har nå gått snaut to døgn siden ulykken skjedde, og jeg har begynt å fått bearbeidet hendelsen, og ser hvor utrolig heldig jeg har vært. Jeg har brukt mye energi og tankekraft på å evaluere turen, og ønsker å dele disse tankene. Både for å gi klarhet i hendelsesforløpet og vurderingene som ble gjort, men også for at jeg og andre kan lære.
Jeg har observert mange ulike uttalelser og kommentarer rundt hendelsen. Mange har det jeg opplever som reflekterte tanker rundt hendelsen og ferdsel i skredfarlig terreng, mens andre baserer sine påstander og uttalelser på antagelser og direkte fakta feil.
Jeg har full forståelse for at noen vil være kritisk, både til tur på den gitte dag og vurderinger, og jeg har ikke til intensjon å sanke støtte for vurderingene og valg som ble gjort. Det jeg ønsker er å være åpen rundt hendelsesforløpet, og hvilke vurderinger som ble gjort under veis, slik at flere får innblikk, kan lære av feil og at vi unngår spekulasjoner. Jeg prøver ikke å forsvare valg som ble gjort, bare beskrive hvilke vurderinger jeg gjorde, hva jeg tenkte og hva jeg tenker.
Det er viktig å huske at alle vurderinger og beslutninger ble gjort på bakgrunn i info som kontinuerlig ble innhentet fra omgivelsene i form av snødekke, vær og vurderinger gjort i varsom og regobs. Det ble på ingen tidspunkt observert skred rundt oss.
Turmålet var Gjuratind, i Isfjorden – Romsdalen. I seg selv et relativt komplekst turmål. Med meg på turen hadde jeg en mann i 20 åra med mindre erfaring ift topptur, etter kontakt knyttet på en topptur side dagen før. Jeg er godt kjent i området, og er å regne som erfaren i fjellet.
Vi gikk normalruta opp, forbi Førhaugsteinan og opp dalen mellom Gjuratind og Nyhetstind til Hoemskaret. Flere har spekulert i at skredet gikk her, det stemmer ikke. Dette er å regne som komplekst terreng. Varsom varslet i området ”Romsdalen” faregrad 3. Altså betydelig. RegObs viste flere observasjoner av vindtransport av snø døgnet før. Tirsdag 29.01 var faregraden 2, moderat. Faregraden ble hevet grunnet mye tilgjengelig nysnø for vindtransport, og skredproblemet ble vurdert til å være nedføyket nysnø. På vei opp observerte vi store variasjoner i snødekket mtp snødybde som resultat av vindtransport. Denne dalen er nord/nordvest vendt, og vinden var sør, sørøst. Hele dalen må derfor regnes som le område, der fokksnø lett kunne legge seg. Vi tok beviste veivalg, der vi gikk formasjoner der snøen i hovedsak var avblåst. Ved et tilfelle observerte vi tendenser til flakdannelse (ved vannet sørvest for Nyhetstind). Ca 10cm, som brøt glatt og hadde glatt flate. Vi observerte altså gjeldende skredproblem for området. Det var likevel ikke tegn til stor forplantningsevne i snødekket, samtidig som størrelsen på evt skred ble vurdert til 1-2, og forekomst i enkelte bratte heng der fokksnøen samlet seg. Jeg vurderte det derfor som trygt å gå videre hvis vi søkte terreng uten ny fokksnø.
Fra Hoemskaret gikk turen videre opp normalruten, og opp på ryggen. Vinden anslås å ha vært rundt 8s/m fra Sør/sørøst, og minus 3 grader.
Fra ryggen fulgte vi normalruten opp til toppen, med ski på sekk. Det er skrevet i ulike medier at jeg ble tatt av skred på tur opp, det stemmer ikke.
Skiene ble satt på toppen av renna. Dette er en bratt renne, men er sørvendt og på den måten i lo, ikke le. Snøen i renna kan beskrives som fast, homogen, ikke isete, ingen fokksnø og ingen lagdeler (testet). Nysnøen avbildet av folk dagen før var blåst bort. Jeg vurderte den derfor som trygg, noe jeg fortsatt står for.
Ut i fra observasjonene gjort på tur opp, med store variasjoner i snødekke og til tider store mengder vindtransportert snø vurderte jeg at en nedkjøring mot sør/sørvest i lo side ville være tryggere enn normalveien. Dette da denne siden så ut til å ha lik snø som den vi kunne vurdere oppe i renna, samt kjent vindretning siden siste snøfall. For de som er kjent er dette en kompleks og bratt nedkjøring, men min vurdering var som nevnt at Sør/sørvest var lo side, og at vi på denne måten kunne unngå områder med vindtransportert snø, som var gjeldende skredproblem.
Vi kjørte midt i bollen etter at vi kom ut av renna, og stoppet på det relativt flate området. Det ble observert små områder med tørrfokksnø, som lå i små terrengformasjoner i den ellers så åpne siden. Jeg vurderte det dithen at det var liten forplantningsevne i snøen, og at eventuelle skred ville være små og bli utløst foran meg.
Det neste punktet er selve skredet. Det er vanskelig å fastslå konkret, men ut i fra min oppfattelse ble det utløst av skiløper to som stoppet på en kul. Altså foran han, men bak meg. Dette må regnes som en kommunikasjons feil fra min side mtp avstand mellom oss. Vi er likevel usikker rundt selve utløsningen.
Skredet var lite, størrelse 1-2, med 10cm bruddkant og 15m bredde, I utgangspunktet et ufarlig skred med tanke på størrelse, og sånn sett ingen fare for begraving.
Likevel, skredet ble løst ut i eksponert terreng, med stor fare for mekaniske skader. På refleks prøvde jeg å sette skia i fartsretning og skrå ut, men beina ble slått unna under meg. Realiteten var at jeg var tatt i skred. På ren refleks prøvde jeg å svømme, ha kontroll.
Jeg ble ifølge GPS klokka sendt ca 400 høydemeter nedover fjellet mot Nedre Bakkevatne, og kastet utfor tre skrenter på 4-5m.
Følelsen av å være i et ras var for meg merkelig. I den første fasen prøvde jeg å ha kontroll, svømme og prøve å stoppe. Jeg tenkte; ”det er et lite skred, dette går bra”. Da jeg ble kastet utfor den første skrenten sto tiden stille. ”vær så snill, ikke land på stein” og ”slapp helt av, da blir skadene mindre” husker jeg at jeg sa til meg selv. Venstre skulder gikk ut av ledd i det første fallet. Videre gikk det kast i kast, i ulike rotasjoner. Etter ytterligere to skrenter husker jeg at jeg begynte å tenke på at det snart kom til å stoppe, og at jeg frykta å bli begravd. Plutselig stoppa det. Det var helt stille. Nedenfor meg lå et relativt lite skred, med to knekte ski. Kjapt kjørte jeg ”sjekkliste”, konklusjonen var at det var noe alvorlig galt med venstre skulder.
Valg av sekk medførte at nødpeileren var glemt i bilen, og det var ingen dekning på mobil. Turfølget kom etterhvert ned (det ble først skrevet i media at begge ble tatt, det medfører ikke riktighet), og vi iverksatte egen evakuering. Hvorvidt vårt valg om å holde sammen ned lia, og at jeg gikk med skulder ut av ledd og ekstreme smerter i 3timer frem til hjelp kan diskuteres. Men slik var min tanke: nærmeste tlf dekning er 800hm opp igjen eller gå ut dalen, noe som vil medføre en og en halv time før AMK er varslet, og ytterligere venting på hjelp. Det var vind og kaldt, og sjansen for evt nedkjøling var stor.
Alt av mitt utstyr ble lagt igjen, og vi vassa i snø ned i Søredalen. Fra der lånte jeg ski med fell og gikk ut, og fikk hjelp til kontakt med AMK av hyttefolk.
8 timer etter ulykken ble skulderen satt på plass i narkose, Bortsett fra et åtte timers smertehelvette sitter jeg igjen med skader på beinstruktur og nerver i skulderen – noe som må regnes som minimalt med tanke på skadepotensialet i situasjonen – jeg hadde englevakt og gullhår samtidig.
Jeg vil takke mitt turfølge, hyttefolket, ambulansepersonalet og personalet på Molde sykehus for hjelpen. Nå venter noen uker med fatle, opptrening og forhåpentligvis følelse i fingrene. Takk også til min faste turvenn, huskyen Sjogg, som gikk en meter ved siden av hele veien ut, og satt tålmodig hver gang jeg la meg ned eller besvimte.
Takk også til Kilian som hentet utstyret dagen etter.
Så, hva gikk galt? Hvilke vurderinger var feil? Hva lærte jeg? Hva kan andre lære av dette?
All data viser at det er på faregrad 2 og 3 flest ulykker skjer, også denne. Grunnen tror jeg er kompleks, men jeg prøver meg likevel, for egen del. Jeg har alltid ment, og mener at man kan ferdes trygt i fjellet tross skredfare. Det handler om vurdering og valg. I dette tilfellet er valg av turmål det første som kan diskuteres. Er Gjuratind et godt valg?
Noen vil si nei, andre mener kanskje ja, med et premiss om god kunnskap. I dette tilfellet var jeg klar over skredproblemet på forhånd gjennom regobs og varsom, og identifiserte også dette selv. Det gjorde at jeg tok beviste valg mtp rutevalg opp, og vurderte fare og konsekvenser som ok. Dette er en vurdering jeg mener var rett.
Og jeg mener også at Gjuratind er et turmål ved gjeldende forhold. Det andre punktet som kan diskuteres er valget om å kjøre en annen rute ned enn vi gikk opp. Dette er noe jeg i utgangspunktet er svært kritisk til, og skjeldent gjør. Likevel, i dette tilfellet vurderte jeg Lo siden som et tryggere valg, både ut fra snøen jeg observerte oppe i renne, men også med tanke på vindretning og snøtransport.
Ruta vi gikk opp var gjennom hele dagen utsatt for stor transport av snø, og på tiden vi brukte fra Hoemskaret og opp til toppen ville store mengder snø lagt seg på i hengene. Dette ville da vært vanskelig å se før vi faktisk var i hengene. På tur opp var det relativt lett å finne avblåste områder, noe som er vanskelig i konvekst terreng i flatt lys på tur ned.
Så hva kunne vi gjort annerledes? Jeg mener fortsatt at vurderingen rundt forplantningsevne var korrekt. På den måten tror jeg manglende kommunikasjon rundt avstand kan ha vært en faktor. I tillegg burde jeg tatt mye større høyde for risikoen i selve terrenget ved et eventuelt uhell.
Relativt flatt lys gjorde også at det begrensede området med fokksnø var vanskelig å se. Svært konservativ bevegelse nedover, med stopp for vurdering av snø, og ikke kontinuerlig (rolige) svinger kunne også gjort at vi unngikk å kjøre inn på fokksnøflaket.
Videre ser jeg at sekken var for dårlig pakket, At nødpeileren ikke var med på en tur i terreng uten mobildekning er kritikkverdig. Også at nødsekken lå igjen er ille.
Jeg er fortsatt av den formening av at fjellet kan brukes, også under forhold med forhøyet skredfare. Men det handler om å ta aktive valg, og det handler om å legge inn god margin. På denne turen gjorde jeg aktive valg, men det gikk galt. Marginen var for liten.
Jeg både skammer meg, er flau, er lei meg ovenfor de rundt meg, har vært redd og tenkt tanker rundt hvorvidt jeg skal fortsette å bedrive den aktiviteten som kanskje definerer meg.
Som sagt, dette er ikke skrevet som et forsvar for vurderinger og valg gjort underveis og i etterkant. Jeg ønsker bare å skape klarhet i hva som ble gjort og hva som skjedde, og forstår om noen både er uenig i valg og tanker.
Men uansett evaluering av valg og vurderinger kan vi med fasiten i hånda si at det gikk galt. Jeg vurderte feil. Jeg hadde ubeskrivelig flaks da ulykken først skjedde, og håper både jeg og andre kan lære av det. Ei skada skulder, ødelagt utstyr og ei natt på sykehus er som bagateller å regne i den store sammenheng.
Jeg er åpen for diskusjon rundt alle vurderinger og valg, men husk at det er vanskelig for de som ikke var der å gjøre vurderinger (ser mange gjør gode vurderinger i div kommentarfelt, at de som gjorde vurderingene i dette tilfellet hadde lite erfaring og at skredet tilfeldligvis gikk et sted der jeg ikke har observert noe skred).
Kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger, jeg vil lære!
