Ja, hei! Det er meg dere prater om. En sønn, et barnebarn, en onkel, en kjæreste og et menneske. Det er jeg som har et halvt atomkraftverk på hodet, og mere lumen enn du noen gang får på bilen din. Det er mitt lys dere ser i Tromsø Alpinpark, Kattfjordeidet, Kvaløya, Lavangsdalen og i Lyngen. Det er jeg som leker med livet mitt. Det er jeg dere vil ha død, helst ikke gravd frem før blomstene springer. I flere tonn med snømasser, der skal jeg helst ligge, lenge.
Fri Flyt har lenge dekket konflikten i Tromsø: Mediakritikken fortsetter
LES OGSÅ: – Mot sin hensikt
LES OGSÅ: – Dødsulykken ikke fjellets feil
Jeg er skikjører i Tromsø.
I følge media er jeg respektløs ovenfor livet mitt. Jeg har heldigvis vært veldig privilegert, fått god opplæring og vært mye på tur med en av Norges fremste innen skred. Jeg husker en gang han sa til meg, «Er du beredt til å dø i dag?» jeg svarte kontant «Nei.». Det spør jeg meg om hver gang jeg er på ski i skredterreng, er jeg klar til å dø i dag? «Nei, jeg vil dra på ski i morgen også», er ofte svaret. Så jeg kan bekrefte ganske kjapt at livet er kjært for meg, og jeg vil gjerne bruke et helt liv på ski enn å ofre det for en enkelt hasardiøs nedkjøring.
Derfor blir jeg utrolig oppgitt og sint av medias fremstilling av skikjørere og skikjøring her i Troms. I artiklene som blir publisert med dramatiske overskrifter spør de ofte feil folk, og svarene er deretter. For all del, det er bra hvis det har en preventiv virkning, og forhindrer folk å gjøre feil, men hva med å spørre oss som faktisk var der? Har ikke vi noe vi skulle ha sagt? Eller er det greit nok å spørre han som satt i kjøkkenvinduet med kikkerten og kameraet? Han hadde sikkert god peiling på snøforholdene derifra.
LES OGSÅ: Utvidet ferdselsforbud
LES OGSÅ: Raser mot Djevelberget-kjøring
Og i det siste har snøfallene kommet tett, noe som har gjort at pudderglade skikjørere har tatt turen til Tromsø Alpinpark for å nyte det hvite gull. Mange, inkludert meg, har tatt turen utfor oppmerkede løyper for å forsyne seg grovt av den urørte snøen. Før jeg rekker å komme meg hjem så er det artikler i media om disse respektløse frikjørerne som trosser regler og grenser. Og ikke minst hvordan signaler vi sender ut til andre som skulle følge etter sporene våre utfor oppmerkede løyper. Så hvis jeg kjører en plass der det kan gå skred, og det går bra med meg. Skal jeg da ta skylden for at han som kom etter meg ble tatt? Skal jeg gjemme meg vekk lengst inn i en bortgjemt dal så ingen kan følge etter meg?
Har du sett denne? Verdens søteste skredhund?
LES OGSÅ: Troms´ nye skredsjef
LES OGSÅ: Skimiljøet jubler over Tromsø-løsning
Flere år har jeg sett på fra sidelinjen og tenkt som så at de får bare holde på, jeg bryr meg ikke. Det klarer jeg ikke lenger, jeg føler meg urettferdig behandlet og stemplet som idiot. Hvordan begrunnelse har media og personer i kommentarfeltet til å stemple meg som egoist, idiot og suicidal? De har aldri spurt meg hvorfor jeg mener det er trygt å kjøre der det gikk skred for 4 år siden. Og hvis jeg en dag skulle gjøre en feil i skredterreng, hvorfor fortjener ikke jeg å bli gravd frem? Vi er mange som er «jeg».
I mitt kanskje litt naive sinn så ser jeg mulighet for forsonelse og samarbeid. Så jeg føler for å komme med en liten oppfordring til media, frikjørere, Tromsø Alpinpark, politiet og personer med jobb innen skredmiljøet å møtes for en prat. Så, hva sier dere? Skal vi samarbeide, eller skal vi sitte på hver vår haug å hevde vår rett?
