– Det går opp for meg hvor heldig jeg var, sier Håvard Birkeland til Fri Flyt.
I dagene før nasjonaldagen var han på tur i Jotunheimen og Hurrungane sammen med tre venner og kjæresten, alle i alderen mellom 26 og 30. Planen var å gå flere av de populære og velkjente skiturene i området. Men skumle skredforhold satte en stopper for flere av dem.
Likevel skjedde altså det som ikke skulle skje under en travers mellom Lauvnostind og Store Soleibotntind.
Etter å ha gjort vurderinger kvelden i forveien, bestemte de seg for å ta turen til Lauvnostind og Store Soleibotntinden. På veien må man gå over en eksponert travers på vei til det siste fjellet. Kvelden i forveien hadde de snudd på vei opp Store Dyrhaugstind etter å ha gravd en snøprofil.
– Vi vurderte at rennene vi skulle kjøre ikke var innafor. Vi fant ingen gode argumenter for hvorfor der var trygt. Vi tok noen snøprofiler, og fant da forblåst snø og litt hagl-lignende snø rundt 40 centimeter ned i snødekket.
Turen dagen etter vurderte de som tryggere. I etterkant innser Birkeland at skredproblemet som til slutt gjorde at han ble tatt av skredet, trolig er det samme som de så dagen før. Gjengen på fem gikk med relativt stor avstand over den eksponerte traversen. Birkeland var sist i gruppa, og ble hengende noe etter fordi han måtte pakke ned tau etter en rappellering.
Birkeland og turfølget forøvrig er erfarne skiløpere og har god erfaring i fjellet. Birkeland har også flere skredkurs. For ordens skyld hadde alle i gruppa fullt skredutstyr.
På vei over har Birkeland på seg stegjern, øks i hånda og har skiene på ryggen.
– Når jeg går over koser jeg meg egentlig. Det er fint vær. Men jeg reagerer litt på at jeg synker litt godt ned i snøen. Men det er ikke så uvanlig, og de andre pleier å le litt av det fordi jeg er en tung fyr. Men jeg opplever det som tyngre for meg å gå. Mens jeg tenker det, løsner det. Da kommer det bare en høy lyd, og det tar 0,0 sekund før jeg skjønner at nå løsner det. Jeg prøver å løpe så fort jeg klarer fremover, og jeg har inntrykk av at det er litt fremdrift. Jeg prøver et siste stup, men det hjelper ikke. Jeg skjønner at dette går dårlig, sier Birkeland.
– Jeg innså egentlig tidlig at skredet at … nå er det slutt. Det er slutt, men jeg skal ikke gi meg.
Han blir da liggende på magen i snøskredet og skjønner at han må få snudd seg. Det får han til slutt til, og beskriver det som om det er «ti menn som står og hopper på han» for å få han under snøen. Underveis blir han også ført over flere stup, han tror selv det er to, tre ganger han er i fri luft.
– En ting som har skremt meg i ettertid, som jeg får ordentlig vondt av, er at jeg har jo på meg stegjern. Det er bare flaks at ikke disse har satt seg fast i noe is på vei ned.
Etter å ha kommet seg helskinnet gjennom fallene, forstår han at han må prøve å komme seg på overflaten. Underveis blir han begravet mer og mer, og prøver til slutt å ta butterfly-tak for å komme seg over. Etter flere forsøk, tar han et siste krafttak som får han over skredet.
Når han til slutt stopper i bunnen av fjellsiden, som du kan se på filmen, klarer han å komme seg ut. Han har da hodet og en hånd over, og graver seg selv ut. Da har han blitt ført rundt 300 meter ned fjellsiden, og noen hundre høydemeter.
En som observerte skredet var Fredrik Fang Liland (som har filmet filmen ovenfor), som også har filmet klippet du kan se nedenfor. Han var på Store Soleibotntind, og var rett ved toppen for å kjøre nordvestsiden da han så at skredet løsnet i traversen.
Han forteller at de forstod raskt at det kunne være folk i skredet, og kjørte - som du kan se på filmen - raskt ned.
Birkeland kommer fra det med bare en skrape på albuen. I tillegg hadde han vondt i halsen i etterkant. Selv opplevde Birkeland at snøen presset seg ned i halsen og munnen.
For de på toppen, var opplevelsen skremmende.
– De så meg ikke før en stund etter. De var helt sikre på at jeg var død.
Det var faregrad to i Jotunheimen den aktuelle dagen, med følgende varsel fra Varsom.no:
– Våte løssnøskred er problemet der sola varmer opp nysnøen. Fokksnø kan være et problem i høyfjellet. Mest utsatt i Vest-Jotunheimen.
Selve skredulykken skjedde rundt klokken 13.30 den dagen.
– Vi burde helt åpenbart ha tatt en snøprofil der vi skulle gå over, når de ner så eksponert. Vi hadde jo lest oss opp på skredvarselet. Men det var også sinnssykt varmt den dagen. Hadde vi gått tidligere, hadde det kanskje ikke skjedd.
I tillegg havnet han langt bak de andre, og opplevde å måtte ta igjen tapt tid, slik at det ble dårligere tid til å vurdere avgjørelsen om å gå over.
– Hadde det skredet skjedd ti ganger, hadde det gått fryktelig galt de ni andre gangene.
