– Alt på internett kan ikke komme med ansvarsfraskrivelse og bakgrunnsforklaring

Jacob forteller om akkurat denne situasjonen lenger ned i artikkelen, hvor du også kan se de omstridte instagraminnleggene.

Svenske Jacob Wester er en svært erfaren frikjører, som har levd som skiproff i mange år. Han har også lang erfaring med å kjøre foran kamera på omfattende skifilminnspillinger.

– For en erfaren kjører fins det mange faktorer og synsvinkler publikummet vårt ikke tenker på - de fleste ser et snøskred og tenker skred, men vi ser det som veldig mye forskjellig. Det fins et stort spekter av snøskred, og som erfarne frikjkørere er vi vant til å håndtere situasjoner som dette, vi har sett det hundrevis av ganger, og fått mye trening i å bedømme alvoret, sier Wester.

Krister Kopala delte noen av de samme filmene. Han justerte det første innlegget etter kort tid, og ønsker debatten om slike delinger velkommen.

– Jeg fikk ganske rask tilbakemelding fra Thea (Kristers kjæreste, journ. anm) om at første post ikke tok seg så bra ut. Hun poengterte at det framsto som at vi ikke tok situasjonen på alvor og at det å løse ut skred ikke er en big deal. I etterkant ser jeg at jeg kunne ha formulert meg bedre da vi i aller høyeste grad tok situasjonen på alvor. Slike klipp bør publiseres i en kontekst som gir innblikk i prosessen bak og nivået på kompetansen i gruppa, og det kom ikke godt nok frem i første post. I tillegg syns jeg det er vanskelig å få frem nyanser og gode formuleringer på engelsk, sier Kopala.

Blant de som kritiserte publiseringene i kommentarfeltet var de erfarne frikjørerne Knut Hendrik Lajord og Vegard Aasen. Lajord skriver:

Husk rollene dere har i ski- og brettmiljøet nå folkens og på hvilken måte dere profilerer dere selv.

Flere andre kommenterer også at dette ikke er greit å publisere.

– Jeg syns det er fint at slike innlegg kan føre til saklig diskusjon og meningsutveksling. Jeg er enig i noe og uenig i noe, men så lenge tonen er god og saklig er det bare fruktbart. Ellers er jeg opptatt av å ikke holde ting hemmelig - noe jeg opplever som ganske vanlig. I miljøet blir man oppfordra til å være åpen om det som faktisk skjer, og jeg tenke at det kanskje kan bidra til læring. Men det krever jo også at man er flink til å beskrive vurderingene man gjør, noe jeg helt sikkert kan bli bedre på, sier Krister Kopala.

– Men de fleste ser nok filmene uten å lese. Hva tenker du om det?

– Slik jeg ser det er det to ulike dilemma. Det ene er at vi løser ut skred, det andre er at vi publiserer det. Jeg bør sikkert bli mer bevisst på rollen jeg har fordi noen kanskje ser på meg som et forbilde. På den andre siden syns jeg det er en ganske merkelig utvikling i samfunnet der noen mener at fordi person A gjør noe, blir filma og publiserer det på sin egen instagram, så betyr det at denne personen skal holdes til ansvar for det person B foretar seg etterpå. Folk må alltid ta egne vurderinger.

Ett av de mest oppsiktsvekkende klippene i de omstridte instagraminnleggene er Jacob Westers linje i Sogndal, hvor han kjører fra et relativt stort skred og hopper flere klipper mens skredet dundrer ned ved siden av.

– Jacob; Hvordan opplevde du situasjonen? Var det skummelt, eller hadde du (nok) kontroll hele veien?

– Det er interessant hvordan hjernen og hodet fungerer i slike situasjoner. Det som egentlig tok 10 sekunder, opplevdes som betydelig lenger tid, og jeg kan spille hele hendelsesforløpet inni hodet i slow motion i etterkant. Det er ingen hemmelighet at vi var ganske sikre på at noe, om ikke alt sammen, skulle løsne i akkurat denne siden. Fra vinklene det ble filmet ser det mer dramatisk ut enn det var, fordi: Det var et relativt lite og konveks område over exit-klippene, og jeg visste at skulle det løsne, så ville det skje der. Jeg hadde to mulige utganger derfra som plan b, ved å kjøre rett ned på en av sidene av det siste klippedroppet. Da det løsnet under skiene mine hadde jeg såpass høy fart - som var planen hele tiden, speed is your friend - at jeg kunne holde god styrefart gjennom de myke flakene. Jeg skjønte at det siste droppet var innen rekkevidde. Dette hoppet var på slutten av en liten spine (rygg, journ. anm.), hvor jeg viste snøen som raste ville dele seg til høyre og venstre, og dermed hindre at landingen min ble fylt av skedmasser. Dermed kunne jeg kjøre raskt til takeoffen og ha full kontroll over hoppet. Planen var faktisk en backflip, men med såpass mye snø i bevegelse gikk jeg for den tryggeste løsningen, altså en straightair.
I samme sekund som jeg var i luften skjønte jeg at dette kom til å gå bra, for landingen var akkurat så bratt og fin som jeg trodde etter å ha studert linja nedenfra. Da var det kun et spørsmål om å lande og kjøre videre så fort som mulig. Jeg var aldri redd, og opplevde forløpet som ganske forventet. Men jeg hadde også en følelse av at jeg kanskje akkurat denne gangen var ønsket om å få til denne linja og filmen litt vel stort, og det kunne kanskje ha ventet til en annen dag. Det som likevel gjort at jeg valgte å gå for det var kunnskapen om at vi var mange på steder som kunne bistå, pluss at jeg vurderte snømengdene slik at sjansen for å bli fullstendig begravd var temmelig liten.

Se situasjonene her: