Skiutstyret som har tatt over topptur- og til dels frikjøringsmarkedet de siste årene ville ikke vært det samme uten de to karene som sitter i et slags hagemøblement utenfor en fjellhytte i Alpene.
Østerrikeren Fritz Barthel (57) konstruerte en binding han kalte «low tech» for mer enn 30 år siden, og den er utgangspunkt for alle moderne toppturbindinger.
Les mer om techbindingens far i dette intervjuet!
Kanadieren Eric Hjorleifson (34) var den som for alvor viste at dette bindingssystemet ikke bare gjorde motbakkene lettere, men også kunne brukes til frikjøring på høyeste nivå.
– Dette prosjektet begynte for fire år siden på en Dynafit-event slik som denne. Fritz og jeg ble for første gang ordentlig introdusert for hverandre og vi var på ski sammen tre-fire dager. Jeg hadde en grunnleggende idé om hva jeg ville gjøre med støvler, men hadde nådd grensen for hva jeg kunne få til med mitt drillverktøy og deler fra ulike støvler. Jeg fortalte Fritz hva jeg tenkte og han inviterte meg til sitt hjem i Østerrike. Der begynte vi å lage deler, forteller Eric Hjorleifson, som etter hvert er like kjent for sine utstyrsinnovasjoner som for skiferdighetene.
STOLT: Etter fire års arbeid er den nye støvelen Hoji klar for markedet. Foto: Sandra Lappegard Wangberg
Både skimodellene han har laget hos 4FRNT og skistøvelen Dynafit Vulcan har definert kategorier. Men nå er det den nye støvelen Hoji som gjelder. Ved siden av den skinnende nye utgaven, står et par velbrukte grønne. I utgangspunktet åpenbart et par Vulcan, men med andre spenner og en helt annerledes forbindelse mellom over- og underskallet.
– Dette er den tredje generasjonen prototype som Fritz og jeg bygget sammen. Den første tok jeg med til Canada, brukte den til filming, ødela den, brakte den tilbake. Slik holdt vi på i et par år. Til slutt kom vi fram til denne prototypen her, som antakelig er brukt 150 skidager, halvannet sesong, til alt av skikjøring og filming, så dette er virkelig beviset på at designet fungerer.
Den ferdige Hoji-støvelen har et skall som veier 1120 gram (str. 26,5). Den kommer opp i 1350 gram med den lette innerstøvelen som er satt inn. Når du tar innerstøvelen ut og strammer den store spennen bak, ser du hvordan over- og underskallet flettes inn i hverandre.
– Den grunnleggende systemet er et innvendig system som lukker overskallet til underskallet med ulike kontaktpunkter. Når du åpner mekanismen forsvinner de kontaktpunktene og du får en fri og friksjonsløs bevegelse i ankelen. Når du så skal låse igjen, bruker du denne hendelen. Det bygges opp en kraft som gjør at du virkelig trykker støvelen sammen. Det er en virkelig forbindelse mellom over og underskallet, forklarer Hjorleifson.
Han så muligheten til å få alle de egenskapene han ønsket seg i en og samme støvel.
– Alle turstøvler som jeg kjenner til, alle skistøvler som har en gåfunksjon som gjør at du kan bevege overskallet når du lukker det, mangler en positiv låsing. Det er alltid noe bevegelse, og det er alltid negativt for nedoveregenskapene. Det andre som irriterte meg var begrensningen i gåutslag. De andre alpinstøvlene med gåfunksjon er ikke spesielt gode å gå i. Så jeg ville lage en støvel med gode gå- og kjøreegenskaper som mulig. Der var den opprinnelige driven, og da jeg jobbet med Fritz var en stor del av filosofien å jobbe med brukervennlighet, gjøre overgangene så enkle som mulig. Forbedre den opplevelsen folk har når de går på topptur, forklarer han.
Artikkelen fortsetter under bildet!
Ved siden av sitter Fritz Barthel, mannen som i sin tid fant opp «low tech»-systemet.
– Vel, det var virkelig et samarbeid – jeg kunne ikke gjort dette uten Fritz. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle lage alle komponentene. Med hans hjelp og hans utstyr, som han har i huset, var det en stor læreprosess. Vi jobbet masse, drakk en masse øl, drakke en masse kaffe, sov ikke så mye. Vi kjørte og litt på ski, det var moro. Bare et veldig bra samarbeid.
Fritz Barthel humrer ved siden av. Han vil helst ikke bli intervjuet. Kommentarene er som regel selvironiske og lakoniske, som når han sier at teststøvlene vi får utdelt antakelig vil gi oss fæle gnagsår og at vi er «de første ofrene» for prosjektet. Men må han, så må han.
– Det appellerte umiddelbart til meg. Å møte en kar som drev med denne typen skikjøring, på et nivå jeg aldri har sett før. Det var veldig interessant. Han ville ha en sko med veldig sterke ytelser både for skikjøring og for gåing, noe jeg også syntes var et fint mål. Hans grunnlegende idé var virkelig kul. Umiddelbart tenkte jeg det var et stort potensiale, sier Barthel.
– Så var det også slik at jeg var superfascinert av ideen om å bli enda latere enn jeg allerede er. Jeg var lei av å plundre med støvlene på toppen av fjellet. Trekke opp buksene. Stramme spennene i storm med kalde fingre. Jeg så umiddelbart at dette kunne bli en mulighet til å bli kvitt all denne mangelen på komfort.
NØYE UTTENKT: Fritz Barthel forklarer funksjonen til hendelen bak på støvelen. Foto: Sandra Lappegard Wangberg
Den store hendelen bak på støvelen er nøkkelen for brukerkomforten. Låsing av skallet og stramming av spennene skjer synkront med ett eneste håndgrep. Samtidig har Dynafit valgt å lage støvlene med såkalt «speed nose», kjent fra lettvekteren TLT7. Det gjør sålen kortere og teoretisk gåfunksjonen bedre, men fører også til at støvlene ikke han brukes med bindinger som Marker Kingpin, Fritschi Tecton og Salomon Shift. Både Fritz og Hoji vrir seg litt i sofaen når vi spør hva de synes om den begrensningen.
– Oppgaven var å lage en turstøvel. Dette er kjernen av Dynafit. På enkelte områder måtte vi følge den briefingen de gav oss. Det er et brand statement å ikke tillate kompatibilitet. Men egenskapene til disse støvlene, gjør det etter min mening mulig å utvikle virkelig kraftige støvler. Så dette er ikke slutten på utviklingen. Det er ikke noen hemmelighet at vi tenker at vi må få slik kompatibilitet til alle bindinger på markedet, forklarer Fritz Barthel.
Støvelen som nå kommer har en fleks oppgitt til 120, et hakk mykere enn de typiske frikjøringsstøvlene. Men Fritz Barthel ser ikke noen grunn til at ikke den nye måten å koble skallene sammen på, en såkalt Hoji lock, kan brukes på støvler i ulike vektklasser og med ulike stivheter.
– Dette er første gang jeg virkelig er involvert i å lage en støvel, så lærekurven min er ganske bratt. Men ja. Jeg lærer litt om å lage støvler, og for meg ser potensialet enormt ut. Det høres kanskje litt i overkant ut, men potensialet jeg ser er i begge retninger, inn i TLT 5-6-7-klassen og i virkelig hardcore freeride alpinstøvler. Jeg håper ikke jeg bryter inn i noe du har tenkt, men dette er i retning av en frikjøringsstøvel, han gjør all sin kjøring på denne støvelen allerede. Det kunne han ikke gjøre uten at den hadde svært god ytelse. Jeg ser et kjempestort potensiale.
Hjorleifson sitter og lytter. Han legger ikke skjul på at han har satt pris på samarbeidet som har foregått i i hemmelighet de fire siste årene.
– For meg personlig var det den beste delen av dette. Det er selvsagt bra å ha disse skistøvlene som fungerer virkelig bra. Men det å bli kjent med Fritz, vennskapet, det å ha han som en mentor, det å lære grunnleggende ingeniørarbeid, noen ferdigheter jeg ikke er spesielt god på, som å lage maskindeler, finne ut hvordan det skal fungere. Det å tenke ut noe, lage tekniske tegninger for hånd, så CAD-tegninger og så gå i gang og bygge det og sette det sammen. For meg var det en fantastisk læreerfaring og en masse moro.
– Kommer dere også til å samarbeide om å lage bindinger?
– Hmmm. No, that´s a secret, sier Fritz.
– Vi må få ferdig støvelen, det er så mye jobb, sier Hoji.
– En dag, sier Fritz.
– Kanskje det er litt arrogant, men først må vi endre skistøvelverdenen før vi endrer bindingsverdenen igjen. Veldig arrogant, ja, jeg vet. Men det er klart, vi har selvsagt noen betraktninger.
Dynafit Hoji fikk en Gold Award på årets ISPO-messe. Et begrenset antall er til salg allerede denne sesongen. Til høsten kommer den i to utgaver, en i materialet Pebax til 6999 og en i Grilamid til 7999 kroner.
