Det er den 29. desember og vi sitter i Village Gondola på tur opp i anlegget i Whistler Blackcomb. Vi er på ferie og skal tilbringe de neste to ukene i en liten bobil i British Columbia. Tidligere på dagen hadde vi snakket med noen som håpet på at vi ikke var redde for skiene våre, fordi vi kom til å treffe på steiner i løypa! Vi hadde hørt rykter om at det var kommet usedvanlig lite snø så langt i år, men alt er jo relativt når det er snakk om Whistler, et av de stedene i verden som får mest snø i løpet av vinteren, så optimismen var fortsatt tilstede. Dørene på gondolen går opp og heisvakta gir oss skiene og hilser med å si ”Have a good one guys!”. Det er midt i juleferien og det kryr av skiglade folk som er villig til å betale 1300 kroner for en dag på ski. Whistler Blackcomb ble nemlig kjøpt opp av Vail Resorts i slutten av 2018 og prisen har siden da økt til hele 189 CAD per dagskort.
Gira på Whistler? Sjekk også ut denne saken.
Vi kommer oss igjennom folkemengden med rike turister og får endelig et overblikk over bollen mellom Roundhouse Lodge og Peak Chair. Det som møter oss en gedigen steinrøys. Ikke slike snødekte steinrøyser som man ser i skifilm. Mer slike steiner som man kan treffe på i ”Paradis” på Oppdal tidlig på sesongen. Jeg husker tilbake til 16.november 2012. Da var det sesongåpning for Whistler Blackcomb og det var mye mer snø da enn det var nå. Heldigvis har ikke vi brukt 189 CAD på dagskort, da det er mulig å kjøpe et Backcountry Pass for litt mer behagelige 65 CAD. Da har man mulighet til å ta heissystemene ut dit man ønsker å gå på tur. Problemet er bare at det knapt ligger snø i resten av fjellet forøvrig. I tillegg setter skredfaren brems på hvor høyt og bratt vi kan kjøre, og vi blir derfor tvunget til å holde oss i skogen. Der skogen er tett ser man gresset fortsatt stikke opp, noe skiene våre snart skal bli påmint. Det blir med 20 OK svinger i et område som kalles for ”Shooting Gallery” før vi kjører i mørket ned til byen igjen.
Les også dette portrettet med Robert og Heidi.
Værmeldingen ser derimot lovende ut. Veldig lovende faktisk! Det er bare at det skal så hinsides mye snø til for at det skal bli bra i Whistler, så vi begynner å se på andre muligheter. Med litt ekstern hjelp fra en forholdvis kjent lokal pokal med navnet Mike, blir vi sendt i retning sør, nærmere bestemt Mt. Baker. Det skal visstnok komme 80 cm med snø over natta (for øvrig ikke uvanlig til Mt. Baker å være) og de har mer base enn Whistler. Mike sier at han kan ikke huske at det de noen gang tidligere har hatt en såpass begredelig sesongstart.
Det er nyttårsaften og vi hiver oss i bobilen og kjører over til ”Trumpland”. Mens vi fyller noen gallon med bensin ved grensehandelen kjenner vi en varm fønvind treffe oss i ansiktet. Vi tenker ikke noe videre på det før vi kommer til toppen av anlegget ved Mt. Baker. Det sludder og værmeldingen sier at temperaturen skal holde seg på det samme gjennom hele natta. Nå er klokken 20.00 på nyttårsaften og vi skal være såpass ærlige at vi hadde sett frem til litt god mat og god vin i bobilen for å feire det kommende året. I løpet av 4 minutter bestemmer vi oss for å kjøre mot Revelstoke. Mike hadde også anbefalt oss dette som et alternativ, men vi hadde nok sett oss litt blinde på de 80 centimetrene som det var meldt om på Baker.
Les også denne saken fra da ekteparet var i Canada.
Tilbake over grensa til Canada blir vi stilt én hundredel av alle spørsmålene vi hadde fått for knappe fire timer siden, og vi slipper fort inn i landet. Det blir lite med nyttårsfeiring og vi bestemmer oss for å kjøre lengst mulig gjennom natta. Nedbøren som var meldt i Mt. Baker gjaldt for så vidt hele vestkysten og British Columbia, bare i litt mer moderate mengder, og det hastet derfor like så mye å komme seg til Revelstoke. Etter noen timer søvn ved Kamloops kjørte vi videre østover. Her ble vi gradvis møtt med mer og mer snø, til det plutselig ble et sant inferno. Det snødde kraftig, trær hadde falt ut i veien og over kraftlinjer, og det lå 20 centimeter med issvuller på veien. Etter noen strabasiøse forbikjøringer på kanadiske helårsdekk gikk det heldigvis litt fortere igjen og Google Maps kunne informere oss om at det bare var 27 minutter igjen til Revelstoke. Plutselig står det et skilt med ”Avalanche Control” i veikanten og foran oss en bilkø så langt vi kan se. ”Vi rydder veien for snøskred og regner ikke med å åpne før kl.14.30” sier en arbeider som kommer kjørende. Nå er det bare å innse at det ikke blir noen skikjøring på 1. nyttårsdag.
Vel fremme i Revelstoke møter vi noen andre nordmenn som kan informere oss om at vi ikke gikk glipp av så mye mer enn lange heiskøer. Vi spør om det i det hele tatt er noen sjanse for urørte svinger i anlegget, og de tror kanskje at det kan være et håp om vi sklir oss langt nok ut på kantene. Etter et besøk hit i 2013, minnes vi at det var lite oppkjørt i et område som heter Montana Bowl. Mye av iveren etter å finne god snø har endret seg da, så det er ingen som helst sikkerhet rundt det å finne urørt pudder her nå.
Vi tar det høyeste sporet og sklir oss så langt ski venstre vi kan komme helt til vi kommer til en liten traktorvei. En gruppe på tre kommer gående på feller i mot oss. I front er det ingen ringere enn legenden Greg Hill som tråkker spor. Han stopper opp og tar seg tid til en god prat. Han er ute i skogen og guider far og sønn i fra San Francisco, men sier at vi må gjerne bli med dem. Etter 15 minutter på feller står vi på toppen av en bratt glissen granskog. Det er ingen spor og staven kan enkelt trykkes 70 centimeter ned i snøen. Grunnen til at det ikke blir så fort oppkjørt her er at de aller fleste ikke tørr å kjøre forbi et skilt hvor det står ”Do not ski past this point! Dangerous terrain! People have died here!”, som i og for seg er forståelig. Realiteten er at det finnes en vei lengre nede i lia der man kan skli enkelt tilbake til anlegget. Men dette er absolutt siste mulighet for å slippe å tilbringe en natt i skogen.
Ja, vi kjørte fantastisk snø og ja, vi ble litt starstrucked i det vi traff på Greg Hill, men det vi egentlig kom hit for var jo å kjøre kanadisk puteterreng. Vel tilbake i bobilen med stjålt wi-fi fra McDonald´s legges planer for de neste dagene. Det snør kraftig utenfor og i morgen går turen videre mot Rogers Pass. Ryktene sier at her er snøen mye kaldere og enda dypere. Vi lar bildene tale for seg.
