Pudder til jul i British Columbia

De har snø, sa han.

Seks timer senere satt jeg på flyet.

Jeg har en tendens til å bli luket ut i passkontrollen i Nord-Amerika. Denne gangen fordi jeg krysset av for sa jeg var turist, selv om jeg skulle filme en serie minidokumentarer for Black Crows. Bortsett fra den alltid endeløse køen i det trøstesløse venteområdet liker jeg disse avhørene. Det er det nærmeste jeg kommer terapirommet.

– Så du er student? Hvorfor har du reist hit med en kamerasekk og ski nå rett før jul, hva driver du med?

Etter å ha forklart at jeg skal besøke Callum Pettit og André Charland i Whistler, for så å avslutte turen hos Christina Lusti i Revelstoke slippes jeg gjennom akkurat i tide til å nå bussen min.

Om man lander i rushtiden tar bussturen fra Vancouver til Whistler tre timer, ellers to. Stedet er en så stor del av bevisstheten til skiverden at jeg føler jeg kjenner det selv før jeg har ankommet, så jeg blir overrasket av fjordlandskapet på veien opp og resortbyen som venter meg. Overdimensjonerte hoteller, en labyrint av gågater og infrastruktur bygd opp rundt Whistler Mountain etter OL i 1968 har slukt byen som en gang het Alta Lake. Alt pyntet til jul etter Amerikansk tradisjon.

Jeg møter Callum første dag på The Handlebar, en aprés ski-bar. Canadierne sier tydeligvis ikke afterski. Fransk er også et offisielt språk slik Samisk er i Norge, kanskje vi burde si maŋŋjel-ski. Baren er nettopp startet av André Charland, en skibums som finansierer sesongene sine med software-millioner.

–  La oss kjøre noboard i morgen, sier Callum en dag.

Vi sitter i monstertrucken hans på vei til Pemberton, en småby 45 minutter nord for Whistler. Det ville aldri falt meg inn å kaste bort en dyrebar pudderdag på å ikke kjøre ski, her borte ser det ut til å være inflasjon i de gode dagene.

– Det er perfekt til dagene med masse snø hvor vi må holde oss til soner med lav helning på grunn av skredfaren, fortsetter han.

For meg ser sonen akkurat ut som de putesonene man ser på film. Ikke særlig flat. Vi har kommet oss dit med snøskuteren jeg har leid én dag for prisen av et årskort hjemme i Tromsø, lastet på Callums monstertruck og kjørt langt opp en skogsvei og så videre opp snirklende hogstveier til vi er omringet av mennesker som også ser akkurat ut som de jeg har sett på film. Wiley Millers skikjøring kjenner jeg fra Level 1-filmene. Nå får jeg bli kjent med rullingsrøykingen hans også.

– Kjæresten min er herfra, så når det i tillegg snør mer her var det naturlig å flytte fra Montana, forteller Wiley og jeg unnlater å nevne at instagram allerede har informert meg om at kjæresten er Tatum Monod.

Noe så unikt som en kvinnelig frikjører som gjør doble saltoer til pudderlandinger.

Møter med mennesker jeg har et langvarig, gjerne idoliserende avstandsforhold til tok meg mange år tid å takle. Ivrig etter å ha kommet meg inn på en bar med min brors legitimasjon som tenåring i Hafjell ble jeg fullstendig lammet da jeg for første gang befant meg i samme rom som en ekte profesjonell skikjører. PK Hunder hadde dominert konkurransescenen i et par år, og hadde attpåtil gjort en gjesteopptreden i den legendariske nettserien Chug Life. Denne kvelden satt han ved bordet på andre siden av rommet og drakk øl. Jeg så ingen annen utvei enn å forlate lokalet.

Det er godt at lammelsen ikke lenger er fullstendig for da hadde jeg ikke kommet meg hjem til jul. Vi spiller ishockey med den faste rollebesetningen fra Chug Life (unntatt Chug selv dessverre) og gudfaren Mike bor rett opp i gata. Når Callums monstertruck går tom for bensin må vi innom broren hans Sean for å hente ekstra. Sean stiller Callums priser for årets beste linje og storfjellskjøring i skyggen av et berg av utmerkelser – 5 ganger beste skikjører etter at han hentet hjem sin første pris som tolvåring.

Hvorfor denne talenttettheten? Vi brøler unna skuterlaps i skogen. Det er ufattelig effektivt. Stort sett kan vi følge hogstveier, med kortere bratte partier i skogen for å komme helt til topps. Men selv jeg, overrasket over hvor fysisk det er med snøskuter i pudder, klarer lett å manøvrere skuteren til opp. Dobler én opp, kjører ski ned, henter skuteren ned og så dobler man opp igjen for nok en runde gjennom vekselvis flatehogst- og putepartier.

–  Vi unngår hordene i anlegger når det snør. Her får vi kjøre 10 laps i løpet av en dag. Mutters alene, forklarer Callum. Han kjøpte sin første skuter for 10 år siden når han var 16. Det må ha blitt en del runder i skogen.

Tilbake i monstertrucken lurer Callum på hva jeg tenker om motorisert skikjøring. Jeg tenker at man får kjørt ufattelig mye pudder, og at det bråker ufattelig mye. Wiley bruker hørselsvern. Det er en helt annen måte å tilnærme seg fjellet på når man ikke har norske restriksjoner å forholde seg til. Når du får dreisen på skuteren kommer du deg til heli-terrenget før helikoptrene på soldagene. Har du ikke dreisen på skuter flyr du helikopter. Har du ikke råd til en dag med helikopter? Gjør et enkelt heli-drop på en topp og bruk fellene til å kjøre flere runder i de morsomme linjene rundt toppene heller enn å gjøre lange anmarsjer.

– Om du du gjør et heli-drop på Mt. Cartier (2574 moh.) kan du kjøre nordsiden og så gå Ghost Peak (2490 moh.) med bare 600 høydemeter oppover mot 2660 høydemeter nedover. Det koster bare CAD200 per. pers. om man er fem, forteller Christina Lusti mens hun peker ut ruten fra ryggen vi står på i Kokanee Bowl, 20 min med travers og feller fra toppheisen i Revelstoke.

Revelstoke ligger syv timer inn i landet fra Kystfjellene og Whistler. Her er fjellene like høye og snøen like dyp, men man er lengre unna de store befolkningssentrene Seattle og Vancouver. Anlegget er bare ti år gammelt, og hotellet ved foten av det er like forvirrende designet som gågatene i Whistler. Man får utdelt et kart i resepsjonen for å finne fram.

Christina Lusti kjørte alpint i OL i Torino men ga seg hen til storfjellet etter at hun røk korsbåndet for femte gang.

– Jeg ville kjøre ski resten av livet og da var valget enkelt.

På filmklippene jeg går gjennom om kvelden ser man tydelig innflytelsen fra hennes Whistler-baserte mentor Eric Hjorleifson i kjørestilen. Måten hun løfter begge skiene parallelt før hun setter svingen. Aggressiviteten. Men Christina er ”Revelstuck”. Hun bor praktisk talt i anlegget, med driftssjefen som også er partneren hennes Mike.

Åtte år etter at hun hoppet av alpinlandslaget har Christina blitt fjellfører og profesjonell skikjører.

– Jeg vil ikke kalle meg ski mountaineer. Det er så mange pudderdager her at jeg kjører mer skog enn alpine linjer, ler hun.

Men det er i storfjellslinjer man ser alpinbakgrunnen hennes. Jeg traff henne første gang i Chamonix og trodde hun kjørte bratt som alle andre, men der de fleste setter hoppsvinger tegner Christina store kontrollerte buede linjer i snøen. Nå kjører vi imidlertid puter og trær ved anlegget i Revelstoke. Snøen er så myk og dyp at jeg kan grave dronen min uskadd opp når den faller ut av himmelen. Man kan kjøre urørt i 3-4 dager ut fra anlegget etter et snøfall, så må man opp i Rogers Pass eller over dalen til Monashee-fjellkjeden. Christina har kjøpt seg snøskuter denne sesongen, men har klart seg fint til fots så langt.

– Vi hadde rundt 3 700 besøkende den travleste dagen i fjor, Whistler hadde 37 000, forteller hun med et smil.

På flyet hjem til pinnekjøttet sitter jeg igjen med en følelse av at dette er det jeg har sett etter. Det er noe med terrenget, forholdene og måten å tilnærme seg fjellet på som tiltaler meg til tross for min aversjon mot alt som varmer opp planeten. Her der det ikke europeisk brattkjøring eller japansk skogskjøring. Bare 100% shred på ordentlige ski med ordentlige bindinger i ordentlig snø. Derfor ønsket jeg meg Canadatur til neste jul også. Så får jeg heller lever med litt kognitiv dissonans i monstertrucken på vei mot nye faceshots.