Om Whitewater
STEDET: Whitewater er et lite skianlegg sør i den kanadiske provinsen British Columbia, på vestsiden av fjellkjeden Rocky Mountains. Nærmeste tettsted er Nelson (se eget punkt), og det er ingen overnattingssteder eller butikker (med unntak av kafeen) i Whitewater.
SKIKJØRINGA: Skisenteret har fire heiser og 600 høydemeter, men selv om anlegget ikke er så stort, er det mye frikjøring av høy kvalitet lett tilgjengelig fra heisene. Er du villig til å gå litt, og har feller og gåbindinger, er mulighetene nærmest ubegrensa, og i klarvær er det enkelt å finne fine frikjøringsområder. Det er et liten terrengpark i Whitewater med noen rails og hopp. Skisenteret åpner vanligvis tidlig i desember, ofte med svært gode snøforhold. Det er en hyggelig kafé med godt utvalg ved dalstasjonen, men ingen overnattingsmuligheter nær skiheisene.
NELSON: Skal du overnatte i noe annet enn bilen i nærheten av Whitewater må du til den trivelige og sjarmerende «hippiebyen» Nelson. Byen vokste fram for alvor da gull og sølv ble funnet i området i siste halvdel av 1800-tallet. I dag er det edle metallet borte, men Nelson lever i beste velgående med sine 10 000 innbyggere, og ingen hus som er like. Nelson ligger 20 minutter med bil fra Whitewater.
REISEN DIT: Det enkleste er å fly til Vancouver eller Calgary i Canada, eller Spokane i USA. Der kan du leie bil og bruke en dag på å kjøre til Nelson. Du kan fly fra Vancouver eller Calgary til Castlegar eller Kelowna, som ligger nærmere Nelson.Det er uansett en fordel å leie bil, både for å komme seg mellom Nelson og Whitewater, og for å komme seg til alle de andre nærliggende anleggene. Revelstoke ligger fire timer unna med bil.
CHARTER: Langleys «Ski Around the Rockies» inkluderer Whitewater.
I en alder av 33 år datt jeg av en stolheis for første gang. Med skrik, skrål og et totalt fravær av verdighet gikk jeg på snørra og la ski og staver ut for garasjesalg mens jeg ble skvisa mellom heisstolen anno 1976 og en halvmeter hardtråkka tørrsnø av ypperste merke.
I heiskøa bak meg sto en gjeng lokale kids som kjører skjorta av de fleste, et par legendariske frikjøringsproffer og supertalentet Bergljot Støer, som er både norsk og islandsk, og student i Canada.
Og så jeg da, som plukka opp stæsjet mitt under stolheisen mens folka i heiskøa høflig, men bestemt, ved hjelp av kroppsspråk, fortalte meg at jeg framstår som en idiot. Og verst av alt: Det er min landsmann Strand Mikkelson sin fortjeneste at jeg ligger fastklemt og verdighetsløs under en gammel stolheis i British Columbia (BC) i Canada.
Denne artikkelen er en del av Fri Flyts løsning for abonnenter. Les flere, ekslusive saker her.
Akkurat som alle andre skianlegg i det nordvestlige USA og i Canadas sørvestligste provins, altså BC, snør det noe aldeles voldsomt i Whitewater. I løpet av en vinter faller det i gjennomsnitt tolv meter snø i skisenteret, som selvsagt ikke har en eneste snøkanon. Fra tidlig i desember kjøres det pudder for harde livet i det vesle anlegget. Uten nevneverdig konkurranse fra turister.
– Superkule folk med fancy utstyr er det ikke så mye av her. Locals fra Nelson, inkludert både pensjonister, barn og forhenværende skiproffer er hoveddelen av klientellet. Nelson er hippiebyen i BC, så det er en del nokså alternative folk, sier Bergljot, som har vært i Whitewater mange ganger.
Omtrent like mange ganger som hun har blitt grundig imponert av nivået på skikjørerne her.
– Du skal ikke tro du er bedre enn gamlingen med step-in støvler og ski med midtbredde på 60 centimeter som du ser på parkeringsplassen. Eller barnebarnet hans. Poenget er at folka som kjører i Whitewater er mer opptatt av selve skikjøringa enn av facebookoppdateringer, sponsorer, fancy utstyr eller å drikke øl på afterski. Her er det skikjøringa som står i fokus, forteller Bergljot mens vi hutrer i skyggen på parkeringsplassen om morgenen.
Tre meter unna står en gjeng pensjonister og skravler ivei på sin sjarmerende canadadialekt om dagen de har foran seg. En kar med loslitt 80-talls kjeledress trukket godt opp i rumpesprekken nevnte at dette var hans skidag nummer 58. Det er ganske mye når datoen er 11 januar.
– It´s gonna be a mighty fine day, eyh, sier han og nikker til meg idet gamlisgjengen spaserer forbi med skiene på skuldrene.
Ekstremt høflige disse kanadierne. Morgen-heiskø en pudderdag i Whitewater har omtrent ingenting til felles med morgen-heiskø en pudderdag på Grand Montets i Chamonix. Antallet høydemeter inkludert.
LES OGSÅ: Evig frikjøring i drømmedalen
(Artikkelen fortsetter under bildet)
FLINK TURKAMERAT: Med skiene på sekken og motivasjon for å vasse i dyp snø kan du finne skogskjøring i verdensklasse i Whitewater. Peter Velisek sjekker at Fri Flyts utsendte har skredutstyret i orden. Ymir Peak (2400 moh), det høyeste fjellet i nærheten av heisene, i bakgrunnen. Foto: Leif Zapf-Gilje
Whitewater er nemlig ikke noe stort skianlegg. Tre stolheiser, en t-krok og 600 høydemeter er omtrent som et halvstort norsk skianlegg. Heisene er gamle, trege og umoderne. Akkurat slik de lokale vil ha det.
– For det første kommer det ikke så mange turister hit. For det andre blir det ikke så voldsom kamp og stress for å få førstesporet. Vi liker disse gamle heisene vi, forteller Peter Velisek.
31-åringen fra Nelson har flere år på baken som profesjonell frikjører, men i dag er han trener for kidsa i den lokale frikjøringsklubben. Peter og jeg sitter sammen i stolheisen, og etter å ha unnskyldt kræsjinga mi da vi skulle sette oss på heisen, forteller Peter om The Trash Chutes. På norsk betyr dette søppelsjakt, riktignok på kanadisk ski-lingo, og dermed fant vi Whitewaters eneste likhet med Grand Montets i Chamonix. Men det er ikke poenget.
Poenget er at Peter er i ferd med å guide oss til noen av de kuleste heisbaserte skilinjene som er å oppdrive i frikjøringslandet Canada akkurat nå.
– Før måtte vi haike tilbake til anlegget etter en tur her, men nå kan vi ta heis tilbake, i hvert fall så lenge den nye stolheisen er åpen, forteller han.
LES OGSÅ: Hvit lykke i Whitewater
Først må vi gå til topps på den godt synlige ryggen like bak toppstasjonen. Allerede herfra ser jeg at dette kommer til å bli spennende. Hundrevis av korte, stupbratte linjer fulle av saker og ting som best lar seg beskrive på engelsk: Pillows, spines, dropp, og kanskje viktigst av alt: Knusktørr, nordamerikansk pudder.
– Men først må vi opp, sier Peter og trekker fellene opp fra sekken.
Vi andre har ikke feller, og satser på at fotograf Leif Zapf Gilje, som er en blanding av kanadier og stavanger-væring, skal finne en bootpack, altså et ferdigtråkka spor til topps.
LES OGSÅ: På miljøets premisser
– Hvis ikke blir det et helvete å komme seg opp, konstaterer han på de to språkene engelsk og stavangersk.
En halvtime senere står vi på toppen, etter en tur i snø som gikk meg til brystet så fort jeg tråkka utenfor bootpacken. Plutselig hører vi noe jubling fra skogen over oss, og like etter suser en smørblid canadier med helskjegg og telemarkski forbi.
– Alle telemarkkjørere på denne siden av Atlanter´n har visst skjegg, kommenter jeg.
– Selvsagt. De er jo soul-skiers, svarer Peter med et smil.
Fra toppen av ryggen ser vi bort på klippebåndet på den andre siden av anlegget hvor vi hoppa og herja tidligere på dagen, og vi ser en gjeng råtasser på vei ned fra toppen av Ymir bowl, som nås med et par timer på feller. De kjører bratte og eksponerte linjer uten antydning til problemer. Et par hakk større enn det vi skal bryne oss på, her i søppelsjakta.
Vi har med oss to karer fra Peters frikjøringsklubb, nemlig Trace Cooke og Jaiden Martinson. Ingen av gutta er gamle nok til å kjøre bil i Canada, men fy søren som de kjører ski. Begge to kaster seg utfor svære dropp og stomper landinga i den styggbratte flanken under. Trener Velisek gjør akkurat det samme etterpå. Heldigvis sørger Bergljot for at vi som representerer landet som er The birthplace of skiing (Norge altså) ikke dummer oss aldeles ut.
Selv er jeg litt psyka. Det er bratt, sola er i ferd med å gå ned og ødelegge sikten, og for en halvtime siden gikk jeg på trynet av en stolheis før første gang noensinne. Planen er at den dype snøen skal bremse farten når jeg dropper inn i renna. Det gjør den ikke, fordi den er så tørr at det er som å kjøre i luft, men heldigvis sørger baksiden av skistøvlene mine for at jeg slipper å gå på trynet denne gangen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
FLATSPIN: Sam Woodward er en av de superflinke kidsa i Whitewater Freeride Team, som har Peter Velisek som trener. Her gjør han en perfekt flatspin på en naturlig hip. Foto: Leif Zapf-Gilje
LES OGSÅ: Råskallelaget
Etterpå holder vil til venstre, og plutselig åpenbarer det seg et svært felt med pillows, som det heter her. Vi koster på nedover, alle med fjeset fullt av snø, og selv om sånn putekjøring er vanskeligere enn det ser ut som på film, så føles det som vi bedriver verdens beste mikrogolf-kjøring akkurat nå. Og det takket være en nordmann.
Han dukket opp i Nelson på slutten av 1800-tallet, med ambisjoner om å finne gull og sølv. Strand Mikkelson het nordmannen som skal ha æren både for at jeg datt av stolheisen og for at jeg fikk kjørt The Trash Chutes, og putelinjene under, på kanadisk drømmeføre.
Innimellom slagene i gull- og sølvgruvene kjørte norske Strand Mikkelson på ski, og de lokale gruvearbeiderne skjønte fort at dette ikke bare var praktisk, men også en strålende måte å både leke og konkurrere på. Strand inspirerte og lærte opp den lokale råtassen Roy Mackay, som hoppa 189 fot (57 meter) i 1937, og var Canadas beste skihopper en periode. Etter hvert bygde Roy og kompisene skiheis ved hjelp av hjulet på en pick-up (han satte bilen på toppen av bakken oppå steiner slik at hjulene ikke tok nedi, skrelte av det ene bakdekket, surra tau rundt felgen, og da han ga gass snurra tauet rundt felgen og trakk skikjørerne opp bakken). På 40-tallet bygde de flere skiheiser, og i kjølvannet av disse prosjektene ble de første heisene i Whitewater Ski Resort bygd i 1976, litt lenger opp i dalen i forhold til de aller første heisene. Alt inspirert av en norsk gruvearbeider.
– Akkurat i denne delen hvor skisenteret ligger nå, kommer det klart mest snø i regionen. Utbyggerne målte snømengder i flere år før de bestemte hvor heisene skulle bygges, forteller Peter Velisek.
Det vises godt at det snør mye i Whitewater. I likhet med de fleste andre mindre skianleggene i Canada, går ikke heisene til topps, men de stopper like under tregrensa. Allerede tidlig i januar er trærne fullstendig nedsnødd, og ser ut som hvite statuer.
Heisselskapet tenkte nok ikke på frikjøring anno 2013 da de plasserte heisene, men du verden som de traff blink. Alle heisene gir superenkel tilgang til bratt kjøring i glissen skog, i snø vi europeere bare kan drømme om, i hvert fall hva mengde og konsistens angår. Hvis du i tillegg har gåbindinger og feller i sekken, slik du bør ha i USA og Canada, ja da er mulighetene ubegrensa i Whitewater. I hvert fall hvis du ikke jakter på svære storfjellslinjer med deilig fokksnø.
