Et par timer inn i kjøreturen til Aspen begynte vi å merke de første tegnene til en snøstorm. Det startet med en regnskur som sakte ble til stort snøfall, dårlig sikt og glatte veier. På en flerfeltsveier motorvei med biler på alle sider ble dette fort litt spennende. For om det er en ting amerikanere ikke er så gode på, så er det ordentlige dekk for vinterføre. Begrepet vinterdekk eller piggdekk er nesten ikke eksisterende, og vi kjører for øyeblikket en bil med både bakhjulsdrift og helårsdekk.
På tross av dette kom vi omsider frem og fikk sovet en natt på en ski parkering rett utenfor Aspen. Over 30 centimeter nysnø ventet oss utenfor bilen da vi våknet grytidlig takket være jet lag. Da var det bare en ting å gjøre. Sette seg på bussen til Aspen Highlands og stille seg i kø for at anlegget skulle åpne. Køen økte fort på, og da klokken gikk forbi 8 var køen allerede slynget seg langt igjennom Highlands Village.
Aspen Highlands er et av de totalt fire skistedene i Aspen. Disse er Aspen Snowmass, Aspen Mountain, Aspen Highlands og Aspen Buttermilk. Grunnen til at valget falt på akkurat Aspen Highlands, er Highlands sitt rykte for utfordrende frikjøring og kanskje Aspens mest ikoniske run; Highlands Bowl.
Når portene åpner er det i full gang! Vi får kjørt et par turer i ferske spor, men det er helt utrolig hvor fort nysnøen blir spist opp. Det første som går er de mest kjente og bratteste partiene. Disse ble fort om til skikkelig kuleløyper eller moguls som de kaller det her borte. Mange av de litt slakere, men fullstendig fine ned rennene derimot ble mer oversett og holdt bedre på nysnøen utover dagen.
Så skjer det! Rett etter lunsj får vi nyheten, Highlands Bowl er åpen. For i motsetning til skikjøring i Norge kan man ikke bevege seg hvor man vil i anlegget før det er gitt lov. Terrenget må ha blitt klargjort med bomber for skred utløsing før de åpner det opp til gjestene. Dette skal sørge for at hele anlegget er skredtrygt, både innenfor og utenfor løypene. En amerikansk mor vi snakket med sa de stolte så mye på dette, at selv i en så skredutsatt side som Highlands Bowl hadde hun og familien valgt å ikke skru på skredsøkeren.
Når alle bombene var ferdig detonert i Highlands Bowl kunne de omsider åpne. Det ble da en folkevandring uten like. Det var nærmest kø oppover av skikjørere som skulle til toppen. Utrustet med et bredt spekter av utstyr for den ca 250 meter oppstigningen til den 3777 meter høye Highlands Peak. Noen få med feller, noen med skiene på festet på ryggen med strikk, og noen med bare skiene holdt i hånden. Vi gikk med feller og merket ganske fort at vi var på godt over 3500 høydemeter. Selv litt slit, var turen var ordentlig verdt det og bydde på en skikkelig perle av en nedkjøring!
Med nesten to meter snø på snøvarselet for de neste to dagene, blir neste stopp for turen Alta og Snowbird, Utah.
