Whistler Blackcomb er og blir et kommersielt anlegg stappfullt av turister. Her blir pudderet oppkjørt selv på dager med fem meters sikt, bare fordi han styrtrike megleren fra Vancouver vil lage et helvete om de ikke åpner toppheisen den ene helgen i året han har valgt å ta turen. Sikt eller ei. Folk kjører rett og slett i blinde og naturlige Jerrys ligger strødd. Realiteten er jo at vi har endt opp med å gjøre mye av det samme når vi selv har vært her tidligere, og selv om vi begynner å vite hvor de beste plassene er å finne, betyr det så absolutt ikke at man kjører i bunnløst pudder hver eneste dag. Man må som regel finne seg i å nyte de centimeterne som kommer gjennom natta og mer en to turer i urørt pudder er for meget å håpe på. Resten av dagen tilbringes som regel i heiskø.
WHISTLER: Ikke rart ekteparet Pallin Aaring til stadighet reiser tilbake til Whistler. Her er Robert i aksjon i verdens mest vellykka alpinanlegg. Se flere bilder og film under artikkelen!
Vi har vært her to ganger tidligere og siklet på alle pick-up´ene med både en og to snøskutere på lasteplanet. Å eie en pick-up med en buldrende V8´er under panseret med en snøskuter på lasteplanet har lenge vært en stor drøm, vel vitende om at samvittigheten ovenfor jordkloden ikke blir noe bedre. Denne gangen hadde vi uansett bestemt oss for at vi virkelig skulle leve ut Canada-drømmen en gang for alle. Vi gikk all in og kjøpte skuter og pick-up, og det tok ikke lang tid før vi var ute å testet udyret.
Fra parkeringsplassen ved Brandywine tar det snaue tjue minutter før man kommer til tregrensen med skuteren. På venstre ligger en fantastisk putesone, som forøvrig Nimbus Independent-crewet herjet i noen år siden. Vi ser oss ut hver vår linje og kjører opp. Snøen er så dyp at det føles ut som noen står med løvblåser og spruter snø i ansiktene våre mens vi står på hver vår side av snøskuteren. Det tar ikke lang tid før vi kjører oss fast, noe vi i utgangspunktet hadde regnet med kunne skje. Vi får kjørt hver vår linje og humøret stiger fort. Det er likevel en liten bismak med den konstante lyden av de andre 200 skuterkjørerne som er der bare for å herje. For å være helt ærlig så er hele settingen litt cowboy og det kan se ut til at deres holdning til skred er at alt kan kjøres så lenge man har en skredsekk på ryggen.
KONEKJØRING: Om Heidi Pallin Aaring legger ut skiene sine for salg og claimer at de er konekjørt, så betyr ikke nødvendigvis det at de ikke er godt brukt…
For oss var dette en dag med «learning by doing» og kvaliteten på skikjøringa ble derfor så som så. Vi brukte til sammen tre timer på å grave frem snøskuteren på tre forskjellige steder og ble nærmest kullosforgiftet før dagen var over. Terrenget og snøen var «all time» og vi gledet oss til å dra tilbake ved en senere anledning.
På den tredje turen begynte snøskuteren å lage rare lyder. Vi valgte å snu for å kjøre ned til parkeringsplassen igjen, men halvveis nede i bakken døde den totalt. Etter en drøy time med venting og galgenhumor, kom heldigvis en vennlig kar som kunne taue oss ned til bilen. Vi krysset fingrene for at verkstedregningen forhåpentligvis ikke ble dyrere enn noen hundrelapper, men så naiv kan man altså være. Mekanikeren på den lokale skutersjappa kunne informere oss om en «blown engine», som ville resultere i en regning tett opptil det vi opprinnelig kjøpte snøskuteren for. Galgenhumoren ble lagt på is og snøskuteren ble løftet tilbake i lasteplanet med håndmakt. Planen var jo opprinnelig å kjøre opp til Alaska for å så selge bil og snøskuter der oppe. Nå ble den planen også lagt på is. Hell i ulykke var at sesongen i Whistler var unormalt bra, mens sesongen i Alaska var unormalt dårlig.
Bak meg på verkstedet hørte jeg en kar si: «Welcome to the land of two strokes». Dette var Dave Treadway. Han kunne fortelle meg at det samme skjedde med hans første skuter og at man kommer til å få betalt for slike hendelser i fremtiden. Dave Treadway er jo über-religiøs, så dette måtte vi nesten tro på.
Etter noen dager med furting og en ekstra akevitt til maten, ble det endelig sol! Denne dagen skulle nytes i det som blir kalt for «The Musical Bumps» like bak anlegget på Whistler Mountain. I det vi er ferd med å sette på feller, kommer vi i kontakt med en israelsk fotograf som spør høflig om han kan joine oss, i og med at hans crew hadde meldt avbud denne dagen. Dette var Guy Fattal som nylig vant den prestisjetunge fotokonkurransen Deep Winter, og vi var derfor ikke tunge å be. Dagen ble tilbragt i 50 centimeter champagnepudder i den beste skogskjøringen Whistler har å by på.
PUTER: Robert kjører drømmeterreng i Canada.
Dagen etter var Guy ivrig på å fortsette der vi slapp og vi valgte å legge turen til fjellene bak Blackcomb, næmere bestemt Spearhead og Decker Mountain. Jeg fant en klippe med perfekt take-off for en potensiell backflip – aka en klippe med ren innkjøring og konkav takeoff. Landingen var flat, men hvis jeg tok litt ekstra fart kunne jeg klare å hoppe over en roll-over og lande litt brattere. Plutselig kommer en liten kar i skinnende Salomon-utsyr kjørende forbi. Det er ingen hemmelighet at jeg fort ser at dette er selveste Mike Douglas.
– Are you gonna hit that one? spør han.
Jeg svarer «Yes I am», med en overraskende god amerikansk aksent (faktisk).
– Are you planning to do a trick or just straight-air it?
– I´m gonna backflip it!
Mike Douglas spør så om det er OK om de filmer det, og plutselig kommer et helt crew på fem ned til der vi er. Jeg må innrømme at det hele blir litt absurd når personer som Mark Abma, Matty Richard, Anthony Bonello og Robin O´neill kommer for å se på at jeg skal gjøre en backflip. Jeg klapper meg opp en ekstra meter og dropper utfor.
Landingen vil nok ikke gå inn i noen historiebøker, men stemningen var likevel på topp. Mike Douglas og gjengen kaller det for en dag mens vi fortsetter innover i fjellet sammen med Guy. Bokstavelig talt. Vi finner en hule ved utgangen av Decker Glacier. En 40 meters lang hulegang som munner ut i en liten wind-lip, perfekt for en liten kicker-session. Etter 10 forsøk på å utføre et perfekt flatspin, ender vi opp med det tredje som beste resultat. Guy klager på kalde tær. Jeg er gjennomsvett. Turen går videre over Decker Mountain og ned mot Main Chute. Skyene som så ut til å holde folk hjemme denne dagen forsvinner totalt i det vi kommer på toppen, og vi får kjøre hele siden for oss selv i stabil pudder og ettermiddagsol. Dette var én av de i alt fem dagene med sol på de to månedene vi var der. Jeg husker jeg tenkte: «Nå Whistler, nå kan jeg ha deg!»
Det ble færre bunnløse pudderdager enn vi hadde drømt om, og det ble heller ingen tur til Alaska. Vi hadde mye stang ut, men også en del stang inn. Sånn er det alltid. God skikjøring må som regel svettes for og fete linjer kommer ikke av seg selv. Nesten alt i filmen er filmet i Spearhead Range, fjellkjeden innover fra heisanlegget. Snøskuteren er for lengst glemt.
Se film:
