I Terrace i British Columbia får du Canadas beste skikjøring

Etter ankomst kvelden i forveien måtte en bunke skjemaer om ansvarsfraskrivelse og sikkerhet signeres. Gjennomgang av sikkerhetsutstyr, helikopterinstrukser og skredtrening ble gjennomført, og valg av pudderplanker avgjort.

Nå virker det hele litt overflødig.  

LES OGSÅ: På ski i Æventyrland

– De siste årene har vi hatt mye av værfenomenet som kalles for pineapple express. Det vil si varm og fuktig luft som kommer fra retning Hawaii. Noe som har ført til at temperaturen har ligget fire grader over normalen så langt i år. Resultatet er mindre nedbør og halvparten av snømengden vi pleier å ha i fjellet på denne tiden. Men ikke bekymre dere – det snør der oppe når det regner her nede. Og snø er det nok av, sier Øyvind Aanes.

Med flere sesonger bak seg som heliskiguide i Canada, burde nordmannen vite hva han prater om.
Øyvind er en av Europas mest erfarne UIAGM-sertifiserte tindevegledere. Den blide østlendingen reiste alene på teltturer som syvåring og fikk seg randoski for 33 år siden. Toppturer begynte han med lenge før det. Ved siden av å være ekspert på Haute Route og andre langturer i Alpene, jobber han flere uker hver vinter hos Northern Escape Heliskiing.

– Det er veldig krevende å jobbe som guide på heliskiing. Mange ting er annerledes her enn i Europa og Norge. Mest på grunn av snøforholdene. Det kan komme mer snø på en uke i Terrace, enn det gjør i Alpene på en hel sesong. Det fører til massive mengder skred- og hengvurderinger som skal gjøres hver enkelt dag, forteller han.

Som en målestokk kjører han personlig godt over 300 000 høydemeter pudder uten å krysse et spor hver sesong. Han går også 100 000 høydemeter med topptur i løpet av vinteren.
Aanes er mannen som leverer drømmer – sammen med de mer kjente Skeena-fjellene rundt Terrace.

«Området rundt Terrace har det beste av to verdener. Det alpine terrenget er ikke så ulikt Alaska, men i tillegg er det skogkjøring i verdensklasse» leste vi i Powder Magazine før avreise.

Du som har fulgt med litt på skifilmer det siste tiåret, har antakeligvis også sett legendariske putelinjer, endeløse flanker kledd i hvit fløyel og skoger overfylte med snø mer enn én gang - nettopp fra Terrace. Så da vi spør om hvor mye snø det ligger i fjellet, blir regnværet i lavlandet fort litt mindre bekymringsverdig.

– Det ligger bare fire til fem meter på toppene. Vanligvis har vi nærmere 10 meter på denne tiden. Men vi har 5 500 eksklusive kvadratkilometer med helikopterløyve til å finne gode forhold på. Det er ganske mye med tanke på at hele Jotunheimen er 3 500 kvadratkilometer stort, sier Øyvind før han sender oss slepende på skiene bort til den summende maskinen på plenen.

LES OGSÅ: Reise i grenseland

Det har endelig blitt gitt klarsignal for å lette. Grunnen til at vi ikke kan bære skiene på skulderen, men må dra dem etter oss som skitrøtte åtte-åring, er ganske åpenbar –rotoren er rett over oss.
Det er derimot ikke like åpenbart hva som venter oss i andre enden av en 10-minutters flytur.

Artikkelen fortsetter under bildet! 

Etter å flydd ut av tåken ved lavlandet, åpner utsikten seg til noe en lett kan kalle verdens råeste skiterreng. Alpine topper stuper ned i perfekte renner og spines, før det ruller over i boller og kupert terreng med perfekt helling. Så ender herligheten i skog med store bartrær og perfekte putelinjer.  

Stemningen i helikopteret er på høyde med de gigantiske red wood-trærne vi lander blant. Siden et helikopter tjener to grupper av seks personer til en hver tid, er stoppen midlertidig for å hente en ny gruppe fra lodgen i lavlandet før helsikiingen begynner.  
Øyvind ser mot det høye skylaget og konstaterer at alt er ved det normale. Det vil si 30 centimeter tørr styresnø over natten og i morgentimene. Noen ganger kommer det over én meter i døgnet. 

– Da blir det som regel mye kjøring med cat, eller beltemaskin. Det må være god sikt for å fly, men de fleste kunder får en god andel heliskidager ut av et ukesopphold. Vi er heldige og har en glippe i skydekket i dag, sier han. 

I den oppstemte gruppen som gjør seg klar er norske Bjørn Sloth. Han har vært på heliskiing i Canada flere ganger, og flydd med forskjellige operatører. Nå snurper han konsentrert igjen alle åpninger hvor snø kan komme seg inn i dressen.

– Folk forventer jo å fly hver dag, men slik er det ikke alltid. Jeg har vært med på å fly hver dag en hel uke, men også bare hatt en dag i helikopter i løpet av en tur. Derfor er back up med cat så viktig. Det er også fint med variasjonen du får med catskiing i skogen. Det er ofte der man har den beste snøen, og man får kjøre i brattere terreng mellom trærne, sier han.

Når det gjelder brattkjøring, så skal man være klar over at det ikke er fritt leide på heliskiing.
– Det er høy fokus på sikkerhet i Canada, og noen heli-operatører kan føles veldig begrensende om man er relativt god på ski. Andre sparer snø og krever at man kjører rett etter hverandre – mens noen gir gruppen mer spillerom om man er gode på ski og har nok terreng å gå på, sier Sloth.

Det er andre gangen han er i Terrace med NEH. Grunnen er enkel. 
– Når det er bra forhold her, så er det desidert den beste av skikjøringen jeg har opplevd. Og man får lov til å kjøre ganske fritt, sier han før premiere-runnet stakes i gang.  

Seks voksne drammensere høres ut som en flokk kastrerte ulver på vei gjennom skogen da de første høydemetrene slukes. Det er gledeshyl. Stort sett. I løpet av de første timene mistes to staver for godt og en gammel kneskade blir slått opp. Og om du lurer – så følger gjennomsnittsalderen på heliskiing prislappen. Det vil si ganske høy. Steder som NEH markedsfører seg ikke til «puddermaskiner» i 20-årene. Snittet er 45 år og oppover. Kneskader er med andre ord ikke noe nytt her. 

Du lærer også fort å lese terrenget nøye i Terrace. Regel nummer én er å ikke falle under store busker. Skrekkhistorier forteller om de som har druknet i snø ved canadiske buskelegger. Store avrundede formasjoner på åpne flater, skal man helst også la være å kjøre over – under er det ofte store steiner hvor det danner seg hulrom i bakkant. Gjerne et par meter dype. Fristelsen blir likevel ofte for stor.

– Den så jeg ikke komme, ler Pål Grøndahl og stikker hodet opp fra nettopp en slik fallgrav. Hjelpeguiden Yvonne står og drar i stavene hans.

Pål er også en erfaren skikjører med flere Canada-turer bak seg. Han ser på det som en fin avveksling fra hjemmebanen i «Dalen» og snøkrigen i Gummiskogen.

– En god pudderdag i Hemsedal og en god pudderdag her kan ikke sammenlignes. Skogskjøringen her er mye bedre. Det er åpent, passe bratt og snømengden er så stor at alt buskas og undervekster er helt borte. Også kjører du hele tiden i urørt snø – det er jo poenget. Selv om du må svømme litt innimellom, sier han. 
Artikkelen fortsetter under!

600 høydemeter av terrenget er alt vi bruker den første dagen. Tre hundre meter på hver side av tregrensen 1 500 moh. Nedenfor er snøen våt – høyere har vind dannet litt «papp» på overflaten. 

– Det er dette vi kaller creaming. Noe som er en essensiell del av hele operasjonen vår her borte. Vi finner den beste snøen til en hver tid på hver enkelt fjell, og bruker den for hva det er verdt. Med et helikopter rekker man fort mange høydemeter der det beste pudderet er. På vanvittige dager med lange nedkjøringer har vi kunder som rekker 15 000 høydemeter, forklarer Øyvind. 

Han tar seg øl og østers sammen med svette skikjørere tilbake på lodgen, samtidig som han blir bombardert med spørsmål om værmeldingen for resten av uken. Den er ikke helikoptervennlig.

– Det snør jo kaninskinn...

En amerikansk kunde virker derimot ikke videre skuffet over å fått en cat-dag morgenen etter. Pudderet fyller de vindstille Skeena-fjellene på en nesten klisjeaktig måte. Vi har blitt fraktet med helikopter opp til det som kalles Catland, basen for beltevognene som skal kjøre oss opp til tregrensen de neste seks timene.

De tre ansatte som bor i Catland permanent gjennom vinteren for å holde sporene til beltevognene åpne, har jobbet seg gjennom natten og ser på oss med blodskutte øyne. Det er et godt tegn. Det er mye hardt arbeid bak kulissene hos en heliskioperatør. 70 ansatte jobber hos NEH for å holde et tyvetalls kunder fornøyde hver dag. Noe som er lett å glemme når man er hvit rundt brillekanten og i lykkerus.

– Hold dere bak meg og ikke dra for langt ut til høyre eller venstre. Vær oppmerksomme på noen små klippepartier mot slutten av runnet, roper Øyvind. 

Sekunder senere forsvinner bakskiene hans ned området som kalles White Horse – en åpen gryte i skogen som ender i en putelinje fra Nirvana. Det er bare å stå på tåballen og sikte seg inn mot bunnen. Vektløs. Hele veien.

De neste tre dagene er det beltevognen vi bruker som motor opp fjellsidene. Det snør 20 centimeter til en halvmeter hvert døgn og sikten er ikke tilstrekkelig for flyvning. Skogkjøringen topper likevel det meste du kan forestille deg med ski på beina. Hovedgrunnen er enkeltheten og antall høydemeter man rekker i en tilsynelatende utømmelig lekegrind fylt med pudder. Den mest spektakulære dagen blir likevel vår siste.

I det helikopteret slipper oss av på toppen av en bre, ser vi solen før første gang på fem dager - filtrert gjennom en tynn dis. En mørk storm ligger som et bakteppe i horisonten. Det bløte lyset får landskapet til å se ut som en fantasiverden før verdens ende. Og et eventyr er det. Denne formiddagen logger vi 6 000 høydemeter med pudder til støvelskaftet i høyden – før turene ender som snorkelføre i skogen. I det varm lunsj pakkes ut av helikopteret og serveres på 2000 meter, er det ikke så mye tvil lenger.

Terrace har fortjent ryktet sitt.

 LES OGSÅ: Over tåka i Slovakia