Bobilferie i Whistler

Vi har akkurat kjøpt et 28 år gammelt hus på hjul, 10 meter á 6000 kr meteren, med avreise til Whistler om få dager. Vi deler med våre amerikanske venner bilder av bussen og planen om å finne en fin parkeringsplass. Vi skal bruke de første seks ukene av sesongen som asfaltbeboere i Whistler.

Responsen er ikke overveldende positiv.

– The glory days are over, man.

Ryktene forteller at det i disse dager ikke finnes en eneste plass man kan stå gratis over tid. «No overnight parking»-skilt og sagnomsuste russiske biltauere som gledelig deler ut knyttnever er tydelige tegn på at fattige skibomser med sesongkort og bobiler ikke lenger er velkomne i det pengegriske og Vail-eide Whistler Blackomb.

Tilbakemeldingene fører til korrigeringer i planen vår. Det finnes én campingplass i akseptabel avstand som tilbyr camping på vinterstid. Å stå der er ikke billig, men billigere enn å leie rom i et hus. Men de ledige dagene i bookingsfunksjonen på nettsiden til campipngplassen samsvarte ikke med dagene vi trengte bo. Telefon svarte de heller ikke på. Sultne på vinteren som lå for våre føtter, valgte vi det eneste fornuftige alternativet.

Vi gønna på og begynte kjøreturen mot Whistler.

Det tok ikke lange tiden før tanken slo oss igjen:

– Har vi gått på en skikkelig blemme?

Denne gangen gjaldt det riktig nok ikke parkeringssituasjonen i Whistler. Noen timer utenfor Seattle triller bussen saktere og saktere langs veiskulderen av Highway 5 før den stopper helt opp. Bussen gir oss ingen livstegn.

Nikko (Nikolai Nygaard red. anm.) tok heldigvis ansvar over situasjonen og var rask til å hente to kalde øl ut av kjøleskapet. Etter masse latter og skåling var vi definitivt enige: Eventyret har begynt!

Dagen etter kjører vi av sted med ny dynamo og godt mot. Denne turen er ingen fiasko enda. Vi ankommer campingplassen like før stengetid. Til vår store lettelse har de ledig plass. Kort tid etter har vi koblet både strøm og vann på bussen og vi er klare for å erobre Whistler. 

De første dagene var en stor skuffelse. Det var lenge siden forrige snøfall, oppkjørt og isete i bakken, stort sett regn i lufta og tåke i hele anlegget. Kveldene ble fylt med bøker, DVDer og Netflix med dårlig internett. Vi hadde begge meldt oss opp til 30 nettbaserte studiepoeng i ornitologi (altså fugletitting), men visste vel begge to at det ikke ville bli hardt prioritert gjennom turen. Så satt vi der da, i bussen vår.

Etter noe tid i bussen begynte vi å få en ganske fast rutine i busshverdagen. Gjennom natten unngikk jeg å ligge mot venstre på grunn av kulda som trakk gjennom vinduet gjorde nesetippen kald. Et par ganger gjennom natten måtte jeg også dulte borti Nikko for å få slutt på den tette trompeten hans. Termostaten (som røyk få dager ut i turen) til propanvarmeren var ved enden av senga mi, så når alarmen gikk var det min rolle å tjuvkoble ledningene for å få start på oppvarminga. Etter 10 minutter med slumring var det en akseptabel temperatur i bussen og vi kunne ta på oss det frosne settet med ullundertøy. Hadde vi flaks var det ingen istapp hengende ut av krana og vi kunne koke vann til kaffen med en gang. Nikko kjørte streng daglig diett med eggerøre, bacon, salsa og tacolefse, selv hadde jeg speilegg på brødskive.

Var det virkelig dette vi hadde jobbet iherdig og spart alt en kunne for i mange måneder? Kaster vi bort tiden vår i Whistler med å kjøre is og tåke med alle verdens turister på leieski? Vi kunne ligget på en varm strand på Bali i minst et år for budsjettet for turen. Istedenfor satt vi her i en bobil hvor innsiden nesten hver morgen bikket over på den blå siden av gradestokken. Heldigvis begynte værmeldingene å snu.

Blir bobil for luksuriøst sier du? Hva med vintertelt?

Det var først meldt litt snø, så mer, så latterlige mye. Med en barnslig spenthet studerte vi og gledet oss over værmeldingene. Problemet var at dette gjorde også alle andre vest i British Columbia som var like sulteforet på pudder som oss. Hvis man ønsker å kjøre urørt pudder i anlegget er man nødt til å være først i heisen. Heisene åpner 08.30, men allerede 06.00 er det 200 meter med kø! Hvem alle disse menneskene er kan jeg ikke skjønne, men jeg er ikke en av dem.

Dagene fylt med endeløse nedkjøringer i dyp urørt pudder uteble, men da vi knakk koden på hvordan vi skulle ha det gøy i anlegget hadde vi likevel noen av våre morsomste og mest minnerike dager på mange sesonger. Flere år i Sogndal med et godt crew har gitt oss en stor kjærlighet for gønnerun. Store mengder snø mange dager på rad kombinert med puddertørste turister gjorde forholdene for gønnerun upåklagelige. Når de svarte, bratte løypene blir oppkjørt blir de fulle av kuler og folk holder seg unna. Men med så store påfyll av lett snø holder kulene seg myke. Vårt run ble full fart gjennom hoppa i parken, slashe så hardt vi kunne i den løse snøen i halfpipen, hoppe så langt vi klarte fra cat-tracken inn i Freefall før vi kjørte så fort vi kunne ned kulene i Undercut ned mot Solar Coaster Express. Alt dette mens vi ler og hoier som indianere, sender de lengste splitthoppene og 360ene, lårene fulle av syre og munnen full av blodsmak.

Etter ski gjaldt det å få mest mulig fukt ut av støvler og hansker. Her ligger fokuset på å prøve. Propanvarme er langt fra optimalt for tørking. Med to sett hansker kunne vi stort sett ha tørre hansker hver morgen. Innerstøvelen led dessverre av kronisk fukt gjennom vinteren. Selv om vi hadde felles tørke- og oppholdsrom i bussen ble ikke lukt et utbredt problem. Folk som var på besøk blei overaska over hvor bra det lukta. Om de kun var høflige veit vi ikke, men vi syntes heller ikke selv at bussen blei et stinkehøl. Vi var noe skeptiske til det heldekkende teppegulvet da vi kjøpte bussen, men vi innførte et strengt regime på skobruken. Det viste seg at teppegulvet var mye lunere og varmere enn laminatgulv som er vanlig i andre bobiler. Vi fikk alle til å ta av seg skoene på utsiden og gulvet holdt seg plettfritt. Et mulig problem som oppsto var helserisikoen ved all muggsoppen som dannet seg mellom veggene og madrassene våre. Dette blei løst ved at vi jevnlig prøvde å lufte og ta vekk muggen. Resten av tiden ignorerte vi problemet. 

Værmeldingen ville ikke slutte å spå usaklige mengder snø, men det var på tide med en hviledag. Den ble beleilig lagt til en søndag, siden anlegget ville etter all forventing være stapp fullt av turister denne dagen. Som en lokal skikjører sa:

– I don´t wanna be anywhere near Whistler on Sunday.

Et punkt i planen var også at det lørdag kveld ble arrangert fest for kjente og ukjente venner.

Formene våre var bedre dagen derpå enn forventet, og to timer før heisene stengte fant vi ut at vi måtte ta en tur i bakken i dag også. Værmeldingen hadde lovet oss snø, men dette var over all forventing: 58 cm over natta! Selv om alt var oppkjørt var forholdene helt ekstreme! Et gønnerun av slik kvalitet tviler jeg sterkt på at vi får oppleve igjen. Det var ikke mange turer vi rakk blant alle turistene, men da dagen var omme var vi helt enige: Det var ingen andre steder vi heller ville være.

Ukene med jevnt snøfall kom til en ende. Sola dukket opp for første gang på fem uker, smelta all snøen, som igjen frøys til is i løpet av natten. Vi hadde fortsatt noen dager igjen på campingbookinga vår, men nå var det nok. Vi hadde tross alt et hus med en V10motor og seks hjul fordelt på to akslinger som stort sett hadde stått stille de siste ukene. Vi takket for oss mens sommerdekkene våre rullet oss av gårde på den bare asfalten i midten av februar.

The comeback kids. Turen rundt i Canada er en annen historie, men tilfeldighetene ville ha det til at vi dro tilbake i Whistler tidlig i vårsesongen. Vi hadde ikke glemt klangen fra ordene «The glory days are over, man», men nå hadde vi blitt mer kjent med husdelen av bilen vår, samt bildelen av huset. Vi hadde lært hvordan vi jobbet oss rundt flate batterier, tettet lekkasjer i vinduer, tinte fryste og sprukne vanntanker, hvordan solcellepanelet optimalisertes og hvor musefellene måtte plasseres for kjappest effekt mot uønskede husdyr. Vi tenkte det må finnes en måte å være bussboms i Whistler uten å måtte betale dyrt for campingplass eller parkeringsavgifter. Vi prøver forskjellige taktikker, men ender som oftest med at etter en dag eller to kommer en mindre kul ansatt i anlegget og sier at vi er nødt til å flytte oss eller at det dukker opp en lapp på ruta:

«Vehicle will be towed!».

Etter studering av parkeringsreglene og samtaler med andre som prøver å leve i bilen kommer vi fram til en noenlunde akseptabel løsning. Parking Lot 6, 7 og 8 var gratis på dagtid, men ulovlig å stå parkert på over natta. Lot 3, som var for bobiler, kostet penger på dagtid, men var gratis mellom 17.00 og 08.00. Der var det lov å parkere over natta, men ikke lov å sove i bilene. Løsninga ble derfor hver morgen å kjøre opp til Lot 6, 7 eller 8, for så å kjøre ned igjen til Lot 3 etter ski, hvor vi «ikke» sov, for så å gjenta prosessen igjen neste morgen.

Vi var ikke de eneste som fulgte denne oppskriften. Hver morgen ved Lot 3 kl. 07.55 hørte man flere bobiler som startet motorene sine og kjørte i tog opp til de gratis parkeringsplassene. Dette ble vårt daglige morgenritual, enten det snødde, regnet eller gårsdagens væskeinntak gjorde det vanskelig å huske hvordan disse reglene for vikeplikt i Canada egentlig fungerte. Det var heller ikke uvanlig at vi gikk tilbake til sengene våre for en ekstra morgenlur etter morgenritualet.

Ettersom vi hadde brukt en del tid i Whistler i en buss som var svært lett å kjenne igjen, ble vi kjent med flere lokale, både andre som bodde på parkeringsplassene samt folk som bodde i mer tradisjonelle hus og leiligheter. All tåken og snøværet tidligere i sesongen hadde gitt oss et ganske snevert gønnrunsyn på anlegget. Det fine været, samt våre lokale bekjente, åpnet øynene våre for de større linjene i fjellet man kan gønne i, som Exhilaration, Glacier Wall, The Couloir og Flute Bowl, alle innenfor anlegget skredsikra områder. De siste ukene i Whistler ble svært annerledes enn de første, både med tanke på terrenget vi kjørte, men også med tanke på hvordan vi daglig flyttet oss rundt som omkjørende bussbomser mens vi gjemte oss for parkeringsvakter.

Etter å ha bodd i en buss i Whistler både mens de verste snøfallene stormet midtvinters og sola sto på under vårsesongen vil jeg si at The Glory Days for asfaltbeboere kanskje er over. Det er helt klart gjort grep for å gjøre det vanskeligere å bomse rundt i området enn tidligere. Likevel, hvis du er villig til å tøye litt på regelverket og gønne på vil du se at Whistler fortsatt kan skinne. The Glory Days are over, man. But there are still good days.

WHISTLER

- Nord-Amerikas største anlegg

- 90 minutter fra Vancouver langs highway 99

- Maks høyde 2182 moh, Blackbomb 2436 moh.

- 10 meter snøfall i året – slik nordamerikanere liker å måle snøfall.

- Åpnet i 1966 og utbygget med tanke på OL 1968 som ikke ble lagt til Vancouver. 

- Har ganske dynamiske priser med endel forhåndsrabatter, men et dagskort kan fort koste deg 143 kanadiske dollars.