Problemer på Pudderekspressen

På himmelen flyr en liten blåmeis gjennom skydekket og gir et lite glimt av lys og håp om sikt for nedkjøringen. Om den flyr av sted og blir borte fra synet trekker du gjerne til skogen, nærmere bestemt Hodlekveskogen.

Der har våre snødekte venner slått rot, og lager en fin kontrast og viser deg veien trygt nedover sida. 

Men først må du komme deg opp dit.

Du trenger hverken å gå opp på truger eller feller. Der står nemlig ventende to T-kroker som følger deg så langt det lar seg gjøre.

Så gjenstår sjarmøretappen, nemlig å stake seg bortover fjellsida. Om du faller for fristelsen og ikke staker så langt, vil du kanskje angre når du kommer ned. 

Du fosser ned i full begeistring som en hyperaktiv valp i løpetid. Det er som å danse på en sky av hvitt gull. Dette går rett i fletta på deg og videre inn til blodet. Blodet bobler, trykket øker og ut kommer det oppkok av gledeshyl.

Langsetter skogbeltet kan du høre lignende jubelrus og latter nedover sida. Denne gledesrusen kan sakte men sikkert avta når du venter på å få plass med Pudderekspressen. En buss som lemper skikjørere fra vegskulderen mellom Brandhaugadn ved riksveg 5 tilbake til start ved Rindabotn i Sogndal skisenter. 

Etter å bli passert flere ganger, kommer det endelig en buss.

Endelig får du plass som en byggekloss i Tetris. Mens merkeklistremerker, snøsnorkler, og fotoapparater som er festet på både hjelm, stav og bryst gir deg en ru ansiktsskrubb, får du i tillegg frysebehandling med smeltevann fra snødekte ski nedover ryggen.

Rene velværesenteret. Og om du trenger en stuss i nakken kan du få en frisert hårklipp av gnagende og skarpe stålkanter som man seinere kan dra ned på Lillys frisør for å få rettet opp om du ikke er fornøyd.

I løpet av bussturen kan du både utvikle klaustrofobiske anfall og mannevonde tendenser. Av disse passasjerer er der alt fra nyfrelste studenter, høygira folkehøgskoleelever, nyskilte helgekrigere fra hovedstaden, finanseliten med flunkende nytt utstyr, turnusarbeidere fra Sverige, melankolske nyetablerte par og småbitre lokale helter som ikke får ha snøen for seg sjøl. Alt var bedre før Oppdrag Sognefjorden kom på lufta på statskanalen i 2011 ... 

Sanseorganene dine blir stimulert til det ytterste. Neseborene fylles av en aroma av både våt bikkje, godt brukte skisko, duggfrisk radler og diverse kriser, deriblant noen eksistensielle og noen av type 40-års. 

Du overhører skitekniske samtaler på detaljnivå med beskrivelser av lengde, dimensjon, vinkler, bredde, innsving, bæreevne og såle. Ikke for å glemme stivhet på de kjemisk spesialtilpassede varmebehandlede skiskoene, spesialmonterte skibindinger og annet utstyr med lite vekt og lite karbonavtrykk. Om du går tom for ting å prate om kan du videreføre samtalen til snødybde, snølag og kornstørrelse. 

I midtgangen prøver du å finne en posisjon du klarer å holde i noen minutter til. Du står og varierer mellom Solhilsen, Hunden, Kobra, Kamelen og Duen.

Jenta ved siden av kan hjelpe deg med pusten. Hun driver med yoga på deltidsstudier over nett. Sikkerhetsbelte trenger en heller ikke da bussen er stappfull og du allerede er fullt utstyrt med ABS-sekk, ryggplate og tannbeskytter.

Et nært bekjentskap utvikles med sidemannen hvor dere blir ført sammen i u-svingene på veien tilbake til Rindabotn. 

Der er du igjen tilbake til start og kan gjenta det hele 3-4 ganger til, om det frister. 

Eller du tenker at alt var bedre før.