Vi ble med på catskiing i Harpefossen

Denne saken ble publisert første gang i november 2015. Vi gjør oppmerksom på at regjeringen siden den gang har fremmet et lovforslag om å åpne for catskiing i Norge gjennom en prøveordning. Uttalelser og fakta er derfor noe endret siden den gang vi besøkte skisenteret. Lovforslaget er ennå ikke vedtatt i Stortinget.

Brumminga fra maskina – altså turtallet – øker idet ryggen blir brattere. Det er såpass bratt at vi som står bakpå må holde oss fast i vinsjen for ikke å skli bak, men den røde Kässbohrer Pistenbully 600 ́en durer jevnt, trutt, sakte og sikkert oppover. Vinden sørger for å holde lukta av dieseleksos unna. På hver side av skjæret foran står store bølger av snø. Fjellryggen er så smal at jeg –feilaktig skal det vise seg- tviler på at maskina klarer å snu hvis noe skulle skje. Til venstre har vi et fristende heng på kanskje 400 høydemeter, ned til toppen av skisenteret på Harpefossen. Til høyre et kortere, men mye brattere, nordvendt heng med et stort klippebånd midt i. Tanken på å trille utfor sammen med 10 tonn tråkkemaskin slår meg.

Men jeg tenker på noe annet også. Vi er snart på toppen av en rygg med fete skilinjer på begge sider, høyt til fjells. Langt der borte ser jeg havet, men mellom meg og Atlanteren ligger enda flere fjell. Av den snødekte og bratte typen. Vi er kjørt til topps med tråkkemaskin, i utgangspunktet en ulovlig aktivitet, men på Harpefossen er dette i ferd med å bli business.
15 minutter senere fråtser lokale Martin Leite Gilleshammer og gjesteskikjører Omund Sletten i et svært heng fullt av pudderdekte, hissige skilinjer. Beltevogna skysser gutta til topps på siden av henget, og de kjører runde på runde i den nordvendte fjellsiden. Med store klippehopp på hver tur, vræler karene av glede, og fyker til topps for ny runde hver gang. Med beltevogn. Til flells. I Norge. Med loven på sin side.
– Hør på maskina. Det er bare så vidt du hører den. Det er annerledes med snøskuterne. De bråker noe jævlig. Men ikke tråkkemaskina. Den bare brummer litt, og går sakte. Jeg er ikke for noe frislipp av snøskutere i Norge slik de har i Canada og USA, ei heller heliskiing, selv om det burde gå an noen steder i Norge. Men catskiing er noe helt annet. Lydnivået kan sammenlignes med en litt høylytt samtale på et utested, sier Mads Jonsson.

32-åringen er en av tidenes beste, norske snowboardere, og har fortsatt verdensrekord med sin 57 meter lange frontside 360 i 2005. I mange år var han Burtons frontfigur, trygt plassert blant verdens råeste snowboardere. Promodell har han fortsatt, og for en snowboardpensjonist er det selvsagt et japansk brett med splittail. Nå bor Mads Jonsson på Stad hvor han er sauebonde, surfer og i ferd med å bli catski-gründer. Eller beltevogn-skikjørings-gründer på norsk.
– Jeg har kjørt snowboard over hele verden. Alaska, Canada, Sør-Amerika, Alpene, you name it. Terrenget her i Harpefossen står ikke tilbake for noe, sier Jonsson, samtidig som han koster sauebæsj av Norrøna-buksa si.
– Det var en av sauene som hadde renneræv skjønner du. Men det er greit. Jeg ble pappa til et par lam i morges også, sier han fornøyd.

Det er sent i april og lamminga hjemme på gården på Stad er i full gang. Men Mads Jonsson står på toppen av Storegga overfor skisenteret i Harpefossen og forteller om planene, mens skikjørerne Martin og Omund herjer foran kamera.
Alle satt på med tråkkemaskina til topps, og vi kjører laps i det nordvendte henget. Til og med fotograf Martin får tid til å ordne seg noen faceshots før han tar plass oppi lia på den andre siden av dalbunnen for å fotografere.
– Vi planlegger ingen kjempeoperasjon med egen lodge og masse privatturer hele tida, men vi ønsker å kunne skysse folk til forskjellige topper, og tilby både en tur til topps eller en pakke med flere turer. Gjerne kombinert med surfing og fisking av sin egen middag på Stad, og mulighet for overnatting i fjellet. Bonusen er at vi prepper spor til toppene, som kommer toppturfolk til gode. Fra toppen av heisen spaserer du opp på en halvtime, enda fortere når vi har kjørt opp spor, sier han og peker på en drøss rygger og topper med fristende linjer.
I terrenget over toppstasjonene på skisenteret i Harpefossen finner du nemlig makeløst deilig skiterreng, med små fjell, bowls og spines overalt. Plassert slik at det er skjermet for både innsyn og bråk, men med fjellsider i alle himmelretninger, langt over tregrensa. Det er fristende linjer overalt, og fra toppene ser du havet.
Tråkkemaskinen som skal frakte folk til topps tilhører Harpefossen skisenter, men planen er at Jonsson og kompani skal drive selve catskitilbudet –når den endelige tillatelsen en gang kommer.

På begge sider av Hjelmelandsdalen har de løyve til å kjøre maskin. Den ene traseen har – som mange andre steder i Norge - blitt preppa med tråkkemaskin i 30 år. Men foreløpig mangler den endelige tillatelsen for å drive kommersielt, altså med betalende kunder. Jonsson er ikke det minste imponert over Klima- og miljødepartementet som ikke har gitt klarsignal til annet enn prøvekjøring. Heller ikke for kommende vinter er dette i boks.
– Det er helt vilt frustrerende. Vi får full støtte lokalt, både i kommunen og fylket, men departementet insisterer på å vente med saken vår til etter at lovendringen i forhold til snøskuter- løyper er avgjort. Det må nemlig en ny lov til, men det er veldig frustrerende, for catskiing har ingenting med snøskuterløyper og gjøre. Heldigvis har vi god tid. Vi skal drive med dette resten av livet, sier Jonsson.
– Hvordan føles det på få så bred støtte lokalt til en aktivitet det tradisjonelt er lite støtte for i Norge?
– Utrolig bra! Vi som ønsker å satse på turisme og nyskaping her ute er hjertelig velkomne, og de fleste synes catski-prosjektet er veldig spennende. Men også derfor blir det så paradoksalt at det sitter departementfolk i Oslo og setter på bremsene, når vi har bred større i både kommune og fylke.
– Hva er konsekvensene av at prosjektet blir utsatt enda et år?
– Det er selvsagt dumt å bli forsinka, men samtidig får vi enda mer tid til å utvikle produktet. Vi har kjøpt inn en container som vi skal bruke som base for en lavvocamp oppe på ellet, blant annet med badstu. Da kan folk overnatte og kjøre pudder i månelys om natta. Nå får vi dette 100% ferdig før vi kan selge catskiing på vanlig måte, sier Jonsson.
Dagens lovverk åpner for preparering av løyper med tråkkemaskin, men ikke for persontransport. Det nye snøskuterlovverket gjelder ikke beltevogner.

– Denne sida har jeg faktisk ikke kjørt før, sier Martin Leite Gilleshammer, idet han stopper i bunn av henget etter å ha landa et svært klippedropp sammen med et par hundre kilo sluff – altså løssnø fra svingene han gjorde unna før hoppet.
Han er en av de lokale råtassene som kjenner hver eneste krik og krok på Harpefossen. I tillegg er han er eksepsjonelt kapabel frikjører, som benytter sjansen godt når han kan herje fritt i det nordvendte bratthenget på baksiden av Blåfjell. Det var her vi kjørte opp med tråkkemaskina tidligere på dagen. Nå har maskina laget spor til topps, og Martin og Omund Sletten kjører tur etter tur på kort tid. En time senere er sesongens høydepunkt sikra for karene.
– Dette er noe av det råeste jeg har vært med på! Fantastiske snøforhold og utrolig fett terreng. Selv om jeg ikke har kjørt akkurat her før, så har jeg gått mye i områdene her på våren, fra toppen av heisene. Men vi får jo gjort utrolig mye mer med beltevogn-skyss til topps. Denne dagen går inn i historiebøkene mine med store bokstaver, stråler Martin etter fem turer i nordsiden på ryggen opp mot Blåfjell.
Han har hatt en super og nedsnødd sesong på Harpefossen, og mener det er på høy tid at hjemmebanen reiser seg fra skyggen av sine mer kjente naboer Strandafjellet i nord og Sogndal i sør.
– Spør du meg, så står ikke frikjøringsmulighetene på Harpefossen tilbake for noen av naboene. I hvert fall ikke hvis du tar med terrenget som kan nås fra toppen av heisene med beltevogn eller randoutstyr. Det er veldig synd hvis vi ikke skal få vist frem dette på grunn av politisk og byråkratisk sommel i hovedstaden, sier Martin.
Han bekrefter at det knapt nok fins lokal motstand mot catski-planene, selv om noen få toppturpurister godt kunne vært tråkkemaskinene foruten.
– Men de er ikke mange. De har jo kjørt maskin her oppe i 30 år, og skisenteret har alltid fått skryt for den preparerte løypa fra toppen. Jeg er i hvert fall veldig positiv, særlig med tanke på potensialet og mulighetene som ns her. Det bør absolutt være mulig å få til et bra catskitilbud på Harpefossen, sier han.

Tidligere på dagen, da vi satt bakpå tråkkemaskina på vei opp fra den østligste t-kroken, fikk vi et godt bilde på årets voldsomme snømengder.
– Her er det rundt seks meter snø nå, sa Martin idet vi kjørte forbi ei pipe som så vidt stakk opp av snøen.
– De har allerede gravd fram hytta to ganger denne vinteren, la han til.
Komforten på vei inn langs Tjønndalsvatnet er ikke helt som planlagt, for tråkkemaskina med hus på er pakka bort for vinteren. Derfor sitter vi sammen med vinsjen på den store og røde 600 ́en i stedet. Selv om mai er to dager unna, er det vanvittige snømengder her, like bak og noen høydemeter over toppen av heisen i Harpefossen.
– Bra terreng i alle retninger gir mulighet for å finne god og sikker snø nesten hver dag. Her er variabelt terreng med muligheter for alt fra proffe til mer gjennomsnittlige skikjørere. De største fordelene er det høye utgangspunktet og mulighetene for å drive med dette til langt på våren. I år kunne vi kjørt catski med gjester til 17. mai. Selv om catskiplanene ikke realiseres denne sesongen må det ikke stoppe folk i ta med feller og utforske terrenget til fots, sier Martin, som drømmer om å arrangere frikjøring- skonkurranse på hjemmebane med tråkkemaskin som frakter deltakerne til start.

Opp til høyre ser vi Ljosuregga, som Mads Jonsson og kompani ser for seg blir selveste klassikeren i catskitilbudet. Ei lang, bred og jevn ellside som ikke er brattere enn at snøskredrisikoen lar seg håndtere relativt greit. Men vi skal inn til venstre, i brattere terreng. På Storegga varmer vi opp med noen linjer ned mot Storeggvatnet. Martin hopper en klippe som er veldig mye større enn det ser ut som på bildet, og Mads viser – med en method air på ei naturlig vindleppe - hvorfor han var en av verdens beste snowboardere for få år siden.

At Mads Jonsson – som er fra Oslo - havnet i Harpefossen og som base for catski-prosjektet, skyldes en rekke tilfeldigheter og et tragisk dødsfall i Hemsedal. Våren 2012 var Mads i ferd med å avslutte en lang og innholdsrik karriere som snowboardpro og en av Burtons frontfigurer. Han var god venn med Lars Eriksen – daværende parksjef i Hemsedal og park-konsulent i Harpefossen skisenter. Lars drømte om å starte catskiing i Hemsedal sammen med Mads, og de to snakket mye sammen og la planer.
– En kamerat av onkelen min hadde vært i kontakt med Eid kommune, og tilfeldigvis funnet ut at de hadde søkt om tillatelse til catskiing allerede i 2008. Lars var sinnssykt gira, og planen var at jeg skulle hjelpe til og han være sjef. Men så omkom Lars i et snøskred under Tottenveggen i Hemsedal julaften 2012, og Jan Petter Solberg og jeg havnet etter hvert i førersetet for planene på Harpefossen. Siden den gang har JP kastet inn håndkleet, og jeg har jobba med catski-prosjektet og blitt sauebonde på Stad, forteller Jonsson.
Planene ble fort godkjent av både kommunen og fylket, men da Klima- og miljøverndepartementet skulle gi den siste, nødvendige godkjenningen ble det stopp. 

På toppen av Ljosuregga lanseres det planer om å kjøre baksiden av fjellet, i stedet for ned mot heisen i skisenteret i Harpefossen. Fjellsiden er sikkert en kilometer bred, og med en stor skavl langs mye av toppryggen velger vi å kjøre lengst øst. Men der er også høydemeterne est. Klipper og småskavler i toppen inspirerer til hopping, selv om vi er spente på hvor stabil snøen er. Henget blir gradvis slakere, og har perfekt form for å kjøre fort.
– Kanskje prøve en hipp da, mumler Omund, mest for seg selv.

Martin kjører først. Han hopper perfekt, stomper landinga og dundrer ned mot Ljosurvatnet.
Omund er fra Vågå, og kan derfor ikke velge bort backflip så lenge han har noe valg. Særlig ikke når han er på bortebane. Og supertalentet leverer varene. Han lander flippen perfekt, og setter fart nedover ellsida. Og det er akkurat da han treffer noe knallhard gammelsnø under nysnøen. Sletten fra Vågå går kast i kast nedover lia mens ski og staver spruter i alle retninger. Han setter diagnosen hjernerystelse på seg selv, før han hentes med maskina og får skyss opp igjen (!).

Idet sola er i ferd med å lure seg ned mot havet i vest cruiser vi 1000 høydemeter i nydelig sløsj -Omund med nyrista hjerne- ned fra Ljosuregga.

Fortsatt med krutt i lårene etter å ha brukt maks tre kalorier hver på oppturen.