Kjøsterudjuvet i Drammen er Norges slakeste offpiste-klassiker

Eller vent!

Det går an å ljuge for seg sjøl enda mer.

– Det kommer sikkert som snø på toppen, sier jeg.

– Trur du da? Da tar jeg jakka som er minst regntett, sier Sigbjørn Tveit.

Vi kjøper enkeltbilletter. Det er kveld, det regner, og vi er i Drammen: En perfekt kveld for å kjøre en offpisteklassiker.

Det hører med til historien at jeg har vært her før. Ikke bare i skisenteret, men kjørt selve renna og. Da jeg begynte i Fri Flyt for flere år siden, hadde jeg den på blokka som mulig reportasje – man trenger alltid noen som er lett å få gjort. Men det er veldig mye grov stein i linja, så du trenger veldig godt med snø for at det skal være farbart.

Noen år seinere står vi her og i heiskøa er vi allerede blaute, bedre blir det ikke når vi setter oss i stolheisen. Vel oppe trasker vi 80- 100 fra heisen innover mot Gamledammen.

Det er ingen spor ned i juvet. Tilkomsten er kort, men returen vil være drøy.

Kjøsterudjuvet er cirka 1300 meter langt og med et fall på 250 høydemeter. På det djupeste er veggene over deg 50-60 meter, og på det smaleste er juvet 4-5 meter. En ganske unik skilinje i norsk målestokk.

Men om dette er noe Bear Grylls-greier?

Det er slakt.

Det er tursti på sommeren.

Det er en tur Drammensere blir tatt med på i skoletida.

Det kan ikke på noe vis sies å være ekstremt.

Men ... når du først tipper inn er det ekstremt baksete å snu. Så vi nøler litt ved toppen, rett ved munningen av Gamledammen. I hodelyktene ser vi juvet strenger av sludd som måler opp juvet fra topp til bånn.

Det var ikke komplett ljug, det med at det er kaldere her.

Det hører med til historien at denne turen har sin eget lydbilde. Det er overraskende stille nede i juvet, som bare langsomt blir skikkelig djupt. Stille som i fravær av menneskelig lyd, du hører ikke skiheisen eller byen.

Men du hører granbuskene som står opp på kanten av juvet, fullastede av stadig våtere snø, som vaier i vinden. De står sikkert noen dager til, regner vi med.

Det du også hører godt er den åpne bekken som går under oss i juvet. Der juvet smalner av, blir det vanskelig å unngå å havne i kulpene.

Det hører med til historien at dette er en skitur der man mest står og sklir, ja i deler av juvet er det så slakt at du må stake. Bare på to enkelte steder (der det er stiger og tau under snøen for sommerturistene) er det såpass mye dropp at man får fart til en sving eller to.

Det hører med til historien at Sigbjørn og jeg blir enige om at dette er en type offpiste som hadde vært bedre om mange flere kjørte her. Hadde det vært et oppkjørt spor i bånn, kunne man hente fart og leika seg mye mer. Men samtidig er det noe eget med å være nedi her aleine.

I lyset fra hodelyktene ser vi godt veggene som tårner over deg. Når vi slår av lyktene, er vi aleine djupt nedi et stort mørke.

Det hører med til historien at jeg som skibladredaktør har x antall reisedøgn i året. Men denne kvelden er en av de historiene jeg husker best.