STOLHEISEN GÅR, eller mer presist: Den rusler.
Som et zen-buddhistisk bønnehjul i rustfritt stål snurrer vendehjulet ved bunnstasjonen sakte, ulidelig sakte – rundt og rundt, bevegelsen sender en værbitt vaier inn i tåkeheimen høyt der oppe. En streng av tomme, nedfrosne stoler duver i vindkastene. Vel, ikke helt tomme. Vi sitter der vi også, og duver i takt med sluddbygene. Vi knytter hendene nede i votten, trekker fleecen over nesen i et håpløst forsøk på å holde kulden på avstand. Det er desember. Sikten er dårlig. Været suger. Men herregud.
Det er pudder i Eikedalen.
VI MÅ NYTE de dagene vi får, sier min kjære bestemor. Hun har levd lenge, og har selvsagt rett. Vi må nyte de dagen vi får. Vi må innrette livene våre slik at vi kan slå til når forholdene er optimale.
Bor du i Bergen og må Eikedalen skisenter som din leverandør av pudderopplevelser, blir to stikkord stående og blinke som neonlys i en regntung bakgate.
1. Fleksibilitet.
2. Knallharde prioriteringer
Reglene er enkle: Tro aldri at puddersnøen vil vare. Vær der når snøen faller.
Det kan være en forbannelse å ha hjertet sitt parkert i Samnanger Kommune 45 minutter kjøring unna. For eksempel når du ikke har sjans til å stikke fra skole eller jobb. For eksempel når kompiser sender tekstmeldinger og melder om gullforhold, og du er stuck -et annet sted. For eksempel i Alpene eller i Hemsedal.
Det er da lengselen melder seg.
Lengselen etter den undersolte skyggefulle dalen, etter de lunkne vaflene, etter den sure kaffen i varmestuen. Eikedalen er ikke bare et skisted, det er en livsstil.
NOEN FAKTA: Kvamskogen er riktig nok bevokst med fjellbørk, men er ingen skog. Det er et derimot et sånn passe snøsikker fjellplatå 45 minutter kjøring fra Bergen. I flere generasjoner har dette vært et søndagsmekka for friluftsglade bergensere, på fine vinterdager er det rene folkevandringen til toppturmålet Tveitakvitingen og i de oppkjørte langrennsporene. Men naturen her byr på mer enn familievennlige motbakker. Per Vigerust, en av de aller første klatrepionerene på Vestlandet, dro for eksempel til Fotasperrnuten i Steinkvannsdalen for å finne egnet treningsterreng før de store alpine klatreekspedisjonene.
Høydeforskjellene fra selve platået opp til toppene omkring er ikke overveldende, men store nok til at også dem som liker brattkjøring og toppturer kan få seg en fin søndagstur, særlig på venstresiden av veien. Her finnes fjellsider i alle vanskelighetskategorier, med et terreng som er skapt for moderne firkjøring. Og midt oppi alt dette ligger altså Eikedalen og tilbyr heistransport opp.
Det så rørende vakkert at det er nesten ikke til å tro.
EIKEDALEN skrev seg inn i skihistorien allerede på tredvetallet. Da ble det bygget en tredvemetersbakke med flomlys, og historien forteller at under et kveldsrenn var forholdene så elendige i unnarennet at en hel bråte med hoppere skadet seg stygt. ”Sjukebilen måtte kjøra flere turar med skadde hopparar” heter det i historieboka om Kvamskogen.
Noe senere, på sekstitallet, begynte alpinmiljøet i Bergen å se seg om etter et egnet sted å bygge en heis. På det tidspunktet fantes det allerede flere lokale skianlegg rundt om i landet, og skulle slalomfolket i vest henge med i svingene trengte de treningsfasiliteter.
På de syv fjell som omkranser Vestlandets hovedstad manglet det ikke på høydemeter, men det forræderiske regnet hadde en slem tendens til å korte ned vinteren kraftig i begge ender.
Kvamskogen ble løsningen, og i 1962 stod den første heisen i Eikedalen klar. Den møtte konkurranse av det slake, familievennlige Furedalen utover søttitallet, men så kom de glade åttiårene, hvor pengene satt løst. I løpet av et par år ble det etablert ikke mindre enn tre nye skianlegg i området. Samnangertrekket, en en bratt jævel av en t-krokheis like ved riksvegen, gikk dukken etter bare noen år. Men nye Eikedalen ble den store vinneren. Her var det full baluba under hotdog-tiden, med sprakende neonfarger og luftige sprell. Her vokste telemarkbølgen seg stor på Vestlandet. Her spadde de pioner-snowboardere med skarre-r sine første kickere, her la brettstjerner som JP Solberg og Bjørn Mortensen grunnlaget for videre karriere.
Innimellom skapte selvsagt mildt og vått klima de reneste katastrofevintre, men alt i alt gikk det bra. Etter at selskapet ble kickstartet i jappetiden har anlegget utvidet i flere retninger, og har i dag fem slepeheiser og en stolheis som har åpnet opp store frikjøringsområder.
Ingenting tyder på at markedsposisisjonen som bergenserne næranlegg er truet. De eneste skyene som truer i horisonten er klimaprognosene. Kystnært og lavtliggende betyr mere regn og mindre snø i fremtiden, i følge forskerne.
Men vi er mange som tar Eikedalens fremtid med i aftenbønnen.
MANGE AV FRI FLYTS LESERE har aldri vært der, og det er godt mulig at dere vil riste uforstående på hodet om dere tar turen en gjennomsnittlig fokksnødag. Det store flertall av nordmenn har jo valgt å bosette seg på slettelandet i det østlige hjørnet av landet vårt, og er avspist med skogkledde åser. Disse åsene er til gjengjeld utstyrt med ekspressheiser, perfekte terrengparker som alltid er preparert, carvingløyper, kaldt stabilt klima og sponsorflagg.
Det er masse fint å si om sånt.
Men ekte freeraidere utvikler raskt et blikk for hvordan et skianlegg egentlig ser ut – under makeupen. Diskusjonen koker ned til et enkelt og nådeløst spørsmål: Hvordan er terrenget?
Det er her Eikedalen i Hordaland vokser frem og stiller seg i fremste rekke blant landets skianlegg. Som jeg har nevnt mange ganger: Jeg er formet av dette anlegget, det var her jeg lærte meg å sette pris på skikjøring. Her finnes det fantastisk kveldskjøring, med lyskastere som lyser opp mangfoldige dekar med upløyd pudder etter et kraftig snøfall. Her finnes det naturlige dalsøkk som på riktig snødybde skaper perfekte naturlige kickere. For ikke å snakke om de magiske hengedalene, snørennene, klippene, vindformasjoner du finner i vesthellingen på Flæfjellet (939 moh) – en 20 minutters tur med ski eller brett på skuldrene unna stolheisens toppstasjon.
Lokale ski– og bretthelter har forlengst gitt linjene ned megetsigende kjælenavn. Her finner du både”trakten”, ”sylen, ”nålen” – bratte linjer som krever gode og stabile forhold for at det skal være trygt å slippe seg uftfor. På slutten av åttitallet ble ble en gruppe skikjørere rammet av et stort flakskred i skaret som nå er kalt ”Dødsskaret”, en person døde og Eikedalen føyde seg inn på listen over skianlegg hvor dødsskred har løsnet i frikjøringsområder.
I DET HELE TATT. Det er nok av motargumenter. Lavtrykkene for eksempel, stiller seg som kjent opp i kø ute norskehavet allerede i september. Køen avvikles i løpet av vinterhalvåret, og du kan banne på at varmfrontene kommer rullende inn mot hver gang naturen kan by på drømmeforhold. Tørrsnø skylles eller smeltes som regel vekk etter to-tre dager. Vinterstid gjelder å være om seg når nedbøren kommer som snø, ikke minst på gulldagene når et puddersnøfall etterfølges av finvær.
Men når pudderalarmen går, hender det ofte at Stolheisen ikke gjør det, fordi det blåser for mye på toppen. Stolheisen er treg om om det sludder kan du være sikker på at sludd-dråpene utenpå jakken forvandles til et ispanser i høyden. Skal du tine opp igjen i varmestuen må du stålsette deg: Kaffen har stått på kannen og gjæret i timesvis, pølsene er istykkerkokte (til gjengjeld serveres de av fine fjortisjenter fra Norheimsund).
På de store utfartshelgene midt på vinteren er heiskøene altfor, altfor lange – fordi kapasiteten ikke er tilpasset antallet skiløpere.
MEN DET ER GLIMTENE AV STORHET man skal søke i livet. Gulldagene, gjerne midt i uken, der forholdene og været spiller på samme lag. De intense øyeblikkene der alt handler om rytme og linjer og tyngdekraften, om å leke med landskapet rundt deg å utnytte mulighetene i naturen.
Om du innretter deg riktig, byr Eikedalen på mange slike øyeblikk i løpet av en sesong. Det er bare å slå til forholdene er der. Ring til sjefen og si du er syk, hiv deg i bilen, trykk klampen i bånn i 41,5 minutter, sladd inn på parkeringsplasssen – stige ut i et himmelrike dekket av 30 centimeter vestlandspudder.
Om du treffer på riktig tidspunkt i Eikedalen er det ikke vanskelig å nyte hvert eneste sekund. Her kan du lese alle våre andre saker fra Eikedalen.
Med positiv innstilling går det faktisk an å ha det kjekt på de dårlige dagene også. Men husk ull innerst.
