Myrkdalen: «Det er 180 cm på toppen! Pudderparadis!»

Egentlig. Egentlig er det for tidlig for presanger.

– Du har ikke sånn bånd? Det er ei jente på bergenstoget som spør sin medpassasjer.

Får ikke svar.

– Sånn bånd, har du det? Fire ganger spør hun, før den andre svarer. Å sånn sløyfebånd? Nei, unnskyld, det har hun ikke. Hun unnskylder seg med at hun er hyperallergisk og har tatt masse medisiner fordi hun havna i hundevogna. 

Hun har egentlig ingen grunn til å unnskylde seg. Hvem har med seg sløyfebånd til å pakke inn presenter med på tog? Og hvem er klar for gaver lenge før jul?

EI FØRJULSFORTELLING.

Ikke jeg. Det var såvidt jeg rakk toget til Voss. Jeg måtte blokke ut noen kliss nye sko. Mistenker at det kanskje ikke er nok. Men jeg må gi meg sjøl litt slakk, det er jo sesongstart. Toget mistet kjørestrømmen på Nesbyen. Vi får gi den strømføreren litt slakk også, det er jo sesongstart.

Her er grunnen til at vi drar – en kort adventsfortelling forfattet av Myrkdalen selv:

Torsdag 4. desember: «Me beklager, men mildveret i går og natt har øydelagt mykje av forholda. Me treng meir snø og kulde.»
Fredag 5. desember: «Slik det ser ut no fredag kl. 13.30 vert det vanskeleg å opna lørdag. Det snøar i Myrkdalen, men det har dessverre ikkje komme nok enno.»
Lørdag 6.desember: «Lørdag morgen er det -4 grader og lettskya ver. Me er veldig gira på å komma i gang og me åpnar Badnatrekket og nedre del av Landsbytrekket opp til mast 3. Me må ha meir snø oppe i ellet og kan dessverre ikkje åpna stolheisen og Vetlebotn.»
Mandag 8. desember: «Det er 180 cm på toppen! Pudderparadis!»

Les vår grundige Fri Flyt anleggsguide til Myrkdalen her!

På bildet som følger oppdateringen ligger det en blid mann, halvveis druknet i snø. Vi bruker noen dager på å komme oss avgårde. Det er torsdag kveld, 11. desember. På Haugastøl møter vi snøen. En skrå vegg i omlyset på stasjonen. Jeg går av toget på Voss.

Fotograf Sverre melder at han er 13 minutter forsinket. Han er visst ikke helt klar for sesongstart, han heller. «Stå ved trollet», skriver han. Det skal jeg klare. Det er mørkt, og det svarte speiler seg i sølepyttene på veien. Plutselig ser jeg noe hvitt. Oppå taket til Sverres bil ligger det snø, mye snø. Han stopper i hentesonen, flasher hvite tenner og kaster inn bagasjen. Trollet kan passe på sølepyttene.

Vi skal opp til snøen. Over to meter nå, meldes det.

Myrkdalen er et av Norges mest snørike skisentre. Og snøen kommer gjerne tidlig. Er du av de som liker å kjøre deg i form ved å plage deg sjøl på kunstsnø, bør du reise til et kaldt og tørt sted på Østlandet. Men om du tenker at du aldri veit hvor mye løssnø du får i løpet av sesongen, og at hver sjanse bør utnyttes, er Myrkdalen før jul et stalltips.

Dropp fårikållag.
Dropp julebord.
Dropp eksamenslesing, London-turer og gavekjøp, og dropp nå det sløyfebåndet.
Gavene kjøper seg sjøl.

Iallfall om du er skiinterresert og ser opp påhimmelen. Eller bort på brøytekantene. Sverre ratter bilen, peker og forteller. Her er jeg vokst opp, peker han, her er Oppheim, har du glemt sekken ved stasjonstrollet sier du? ikke noe problem, stopper her så kan du sjekke. Det er godt han gir meg litt slakk. Bilen står på riksvegen. Jeg løper rundt og sjekker, finner sekken, blir rolig og innser hva jeg ser i lyset fra varselblinken. Gul sludd. Vi kjører videre. Opp mot Myrkdalen vokser brøytekantene til postkortstørrelse. Men Sverre stopper ikke der. Han kjører rett forbi hotellet og opp til Storebotn. Er det et skispor der? Sverre tror det er et fellespor. Uspora snø, to uker før jul. Og mye av den.

Fredag 12. desember.

– Nå er det baconfest, kis, sier Henning Skjetne.

Han og Sondre Lindkjølen startet fra Sogndal seint kvelden før. Skjetne hadde sett Hobbiten på ni’ern på kinoen i Sogndal, mens Lindkjølen var på vei ned i et par øl før han ble overbevist om å forlate Sogndal, der det også snødde. Vikafjellet? Det var stengt. Snøvær. Dermed ble det Lærdalstunnelen og ankomst halv tre. Men ikke så ille at en hotellfrokost ikke kan hjelpe. Vi kommer oss i heisen. Vi er ganske enige om at vi trenger en oppvarmingstur. Resultat: Sverre stryker på kjentmannsprøva da han leder oss rett inn i krattskog under Myrkdalsexpressen. Henning S. må bytte ski. Henning R. må få hjelp av Sondre til å skru på bindingen. Sverre blir så forvirra av at det er to henninger at han begynner å kalle Sondre også for Henning.

VI PRØVER IGJEN.

Henning Skjetne bemerker at det har gått fra høst til full-on vinter på kun kort tid. Vi må gi litt slakk. Etter noe lok, stiller vi med nye ski og nyskrudde bindinger og prøver sesongstart, andre forsøk. Nå er vi litt mer i siget. Det er også snøen. Den driver gjennom lufta. Skal det komme 2 meter snø på ei uke, må den bruke noen timer på å falle. Og da vil det være ganske mye tid hvor den er i lufta mellom slalåmbrillene og snøen som allerede ligger på marken. Alternativ tittel til saken du nå leser, del 1: «Snømyrkt».

Vi bestemmer oss for å forlate områdene nær Myrkdalsexpressen og Storhaugsexpressen, og heller finne veien gjennom snøen til skogen til skikjørers venstre for anlegget, der den beste frikjøringa er. Oppe i snømyrke møter vi en fortapt bergenser som har mistet skien, ikke veit hvor han er, men likevel gjerne vil skolere kjentmann-Sverre. Vi vurderer å eskortere bergenseren ned, men lar ham finne ut av sesongstartvanskene sine sjøl. Vi finner skog. Vi finner klipper. Vi finner referanser i snømyrket. Sverre får innvilget bestått på kjentmannsprøven. Veien tilbake til hotellet er alltid litt lengre enn man husker. Vi står og staker nede på riksvei 13. 

Lørdag 13. desember.

Vi sitter i lobbyen. Gjennom natta har det kommet enda mere snø. Og gjennom natta har vi byttet ut Skjetne og Lindkjølen med de lokale kjørerne Espen Fadnes og Åsmund Hårklau – henholdsvis tilflytter og utflytter. Hårklau hadde ikke ski, så før de kom, fredag kveld, måtte Fadnes hjelpe ham å skru opp et par på frihånd. Det er mulig det ble litt duckstance, sier de. Ingen virker helt klare. Eller: Fadnes er alltid klar. Heldigvis gir hotellet oss litt slakk. Strømmen har gått – så vi sitter her i mørket og venter. Ingen strøm – ingen heis. Fadnes rekvirerer stearinlys. Her sitter vi, alle som har kommet til Myrkdalen denne helga. Ingen får betalt, ingen får tatt heisen.

Her finner du alle våre andre saker fra Myrkdalen.

Vi skal opp til snøen. Over to meter nå, meldes det.

Hvorfor? Et tre har falt over strømledningen nede i dalen. Hvorfor? For mye snø. Det er sesongstart, og det er for mye snø. Plutselig starter heisen. Et elektrisk sjokk går gjennom oss som sitter i lobbyen. Vi går opp til heisen. De som har stått i køen og ventet har snø på hjelmene, snø på skuldrene, snø på sekkene og snø i sjelen. Det er om mulig verre sikt enn i går.

– Skal vi vente litt og ta en vurdering på sikten? spør jeg. Jeg veit at det går et tog tilbake om noen timer.

Den vurderingen kom aldri. Vi tar et oppvarmingsrun fra toppen av Myrkdalsexpressen og ned til bunnen av Storhaugexpressen. På vei opp bestemmer snøen for å gi oss enda en gave. Den gir oss pause fra seg sjøl. Plutselig står vi der – med løssnø til livet og sol fra klar himmel. Med de to lokale i spissen drar vi rett til Kari Traa-trekket, følger tråkket over til Storebotn og holder hardt ski venstre.

I løpet av morgenen har det gått selvutløste skred. Fadnes leder an i traversen i skredutløpene.

SÅ ER VI HER.

Det aller beste av skikjøring i Myrkdalen. De andre som er på ski denne dagen er så ivrige at de drar rett ut Storebotn. Det gir mer kjøring og kjappere turer, men vi vil ha gode bilder, så vi drar langt ski venstre. Man rekker ikke mange turer i dette området på grunn av lang travers dit og lang staking på vei hjem. Men nettopp derfor blir det lite oppkjørt. Det er ikke så mange andre som rekker mange turer der heller.

På første ordentlige tur finner vi med Sverres ferske beståtte kjentmannsprøve det Åsmund kaller «den neste klippo i Myrkdalen». Den er noen etasjer høy. Det er årets første skidag. Det er blind landing. Åsmund tar sine nye ski, kjører gjennom noekratt, hopper ut, flyr over dalen og lander lett i vestlandspudder, slik bare en kulekjører kan gjøre.

Nå, nå er vi i siget. I går var det langt å stake på Rv13. I dag er snøen i veibanen glasert, og vi kan stå og skli hele veien ned til t-kroken. Vi tar den halvveis opp og sklir bort til bunnen av Myrkdalenexpressen. Åsmund ser en gammel venn fra Voss, de gir hverandre en klem, en sånn klem med skistaver mellom. Vennen roper ut:

– Beste fyste dagen! Beste fyste dagen!

PS. OVERKLAR.

Det kan lønne seg å holde litt igjen når det er sesongstart. Kanskje er det bra at vi stilte med rustne ski og viljer, at strøm og bindinger ogsikt kom og gikk. Alternativ tittel til saken du nå leser, del 2: «Sanger fra fjerde etasje». Fra Avisa Hordaland, tysdag 16. desember:
«Ei jente i 16-17årsalderen er uskadd etter å ha hoppa ti meter ned og landa i snøen ved Myrkdalen hotell natt til laurdag. Politiet opplyser at ho hoppa frå eit av hotellvindauga i erde etasje på hotellet. Ifylgje hotellet ville gjesten berre leika seg, sidan det var så mykje snø ute. Men dei åtvarar mot denne typen leik.
– Det gjekk heilt fint med henne, og ho gjekk på beina sjølv etterpå. Me ville likevel ha ein legesjekk, og ho vart henta av ambulanse. Me må vera forsiktige, sjølv om det er mykje snø, seier Kaia Finne ved Myrkdalen hotell.»