Han tusler ut for å hente ved. Vi må fyre. Konstant. Ute viser tempen -37 grader, og etter å ha fått i oss den sukrede grøten, en tørr brødskive og litt enda tørrere ost, skal vi ut og begynne å felle for å møte soloppgangen. Det kjennes som et svik mot kropp og ledd å i det hele tatt gå ut i kulda. Men ettersom vi var ute på ski samme sted i går, vet vi at det er verdt alle svik i hele verden. Vi har funnet en pillow heaven i en øde del av Sibir. Og enda er dette himmelriket egentlig bare reisen. Ikke målet.
Vi spoler båndet tilbake. Ideen med turen kom fra den gamle skiproffen Tom-Oliver Hedvall og Sibylla Lundström. Paret har tatt inn over seg at vår eneste klode har det dårlig, og arbeider for å ha så lite klimaavtrykk som mulig – men fortsatt reise. Å fly har de helt sluttet med. Dette – i kombinasjon med et veldig sug mot Japan og helt manglende sug på å kjøre, gå eller sykle østover – gjør at de valgte tog og båt.
Kjernen i reisen er den transsibirske jernbanen, 9289 kilometer mellom Moskva i vest og Vladivostok i øst. Tom og Sibylla synes det hørtes helt overkommelig ut å kombinere den med noen ytterligere tusen kilometer med båt og tog i hver ende. Underveis i planleggingen vokste duoen til en sekstett.
Følgende personer møtes derfor en vinterdag på Värtahamnen i Stockholm: Tom, Sibylla, skikjørerne William Larsson, Matteus Lestage, Johan Rosén og fotograf Erik Nylander. Ingen av oss vet særlig mye om de andre. Men en klassisk bløt fergetur til Tallin seinere, er alle eventuelle spørsmål om danseferdigheter og alkoholvaner besvart.
Eventyret kan begynne, på ordentlig.
Tallin-Moskva. Det bobler av forventning og uvisshet i gjengen på den første togdelen av turen. Vi stemmer over om vi kommer til å gå gjennom grensekontrollen. Fire stemmer for, to stemmer mot. Flertallet fikk rett, og med litt stive, påtatte smil er vi plutselig i hjertet av Russland.
Vi bytter på å sitte som klistremerker mot vinduene i våre sove-kupeer. Et fremmed landskap swisher forbi.
– Vad lyssnar de på för musik här? spør Tom-Oliver.
– Rysk rap, tror jag, svarer Johan.
– Nei, Ace Of Base, de är fett stora här. Jag jobbade med en rysk kille som sa att han skulle ta hit dem och bli miljonär av att turnera med dem, sier Matteus med selvsikkerhet.
Alle nikker og fortsetter se ut. Vi vet ikke da hvor rett han har.
Vi sover dypt, med skinnene som leder oss inn i søvnen.
Så Moskva. Heihei. Det skal kjøpes SIM-kort, kniver og russer-luer i feik skinn, special price for you my friend. De militære går med urimelig høye steg langs murene. Vi kommer fram til at de med største sannsynlighet er yogis.
Det er mer flaks enn dyktighet når alle finner tilbake til tog-stasjonen etter noen timer med sightseeing. Når vi kommer tilbake, står han der.
Evgeniy Joon Ivanov, helrusseren som skal hjelpe oss om noen unyktre landsmenn av ham vil sloss med oss. Han er også snowboardproff med flere instagramfølgere enn vi seks andre skandinaver tilsammen. Og – viktigere – han har kanskje Russlands feteste backside air.
For noen uker siden skrev Johan til ham på Instagram for å få tips til skikjøring i Russland.
Svaret ble at han ville være med.
– jeg ser på det som en mulighet til å oppdage mitt eget land sammen med dere, sier Joon.
Han kysser kjæresten sin og sier hadet.
Vår transsibirske reise er i gang.
To døgn seinere går vi av i Novosibirsk. Vi har reist drøye 3 av de 9+ tusen kilometerne på den transsibirske. Det vi har lært så langt er at det er lett å bli magesjuk av russiske piroger, at de lengste stoppene er 40 minutter, at personalet er najs selv om vi ikke forstår dem, og at to dager går fort i godt selskap.
Vi har booket en sjåfør som møter oss på perrongen. Han spiller konstant eurodisko på fullt volum, han har alle Absolut eurotrance-cd-ene siden 1998 og vil gjerne indoktrinere oss de seks timene det skal ta til skistedet Sheregesh.
Det er mørkt, snart midnatt, og det blåser som satan. Vi kjenner oss litt som stormchasers som er litt for nærme en tornado, det er spennende men litt kjipt. Det ligger mange biler og lastebiler i veikanten, og vi begynner å innse at det ikke vil ta seks timer.
Ti timer seinere er vi framme. Og Kostya San møter oss selv om klokka er fire på morgenen. Han er en slags Russlands Jeremy Jones og lokal shredder i anlegget Sheregesh. Han har booket billig leilighet til oss, åttende etasje uten heis.
Sheregesh ligger ved fjellet Zelenay og har 19 heiser og rundt 700 fallhøydemeter. For tre dager siden ble det skutt en bjørn i anlegget. Åkningen er OK, men ikke oppsiktsvekkende bra, i hovedsak ganske åpen og middels bratt skogskjøring. Kostye forteller at den store fordelen med senteret er at snøen kommer tidlig – mange kjørere begynner sesongen her i november.
Den første dagen kjører vi leken skogskjøring med nysnø fra tornadoen, den andre dagen finner vi en sone med artige dropp, den tredje dagen får vi skuterskyss til et coolt område og dag fire svinger vi opp sprutsnø fra skarelaget som har dannet seg. Midt inni alt dette feiret vi julaften og bø våre russike venner på et ganske ærlig forsøk på et svensk julebord.
Etter fire dager er vi godt nok kjent med Kostya til at han vil vise oss sin aller helligste plass.
– Dette stedet er som en saga. Et hemmelig sted ute i skogen, fullt av putelinjer. Ingen vet om det, og det er kanskje den beste kjøringen i Russland, sier han.
Vi er takknemlig for at han vil vise oss sitt egen del av himmelen, men tar innsalget med en klype salt og tenker at vi tar det med på veien til Japan.
– We have maximum 20 seconds to get off, after that they will go!
Vi ser på blikket at Kostya mener alvor når vi nærmer oss den enkle perrongen. Vi sitter på et tog som har kjørt noen timer ut i ingenting, med jernbanearbeidere og random typer som har hoppet rett ut i djupsnøen under provisoriske stopp langs veien. Togvogene er kald, med enkle benker av tre.
Litt som i et dekkbytte under Formel 1, kaster vi ut sekker og ski og hopper etter i det toget begynner å rulle igjen. En mann med igjenfrosset neoprenmaske løfter sekkene våre på en skuterhenger, mens vi selv trasker etter en liten time inn til hytta der vi skal bo.
En bæsjpyramide som er fryst til is kikker opp fra hullet i utedassen. Den ser ut som et lite kunstverk.
Jura har jobbet her i 15 år og forteller at vi er de første ikke-russerne han har møtt. Hytta har mest trafikk med russere som kommer på sommeren får å fiske og gå fotturer.
– Jeg prøvde ski en gang. Jeg ramlet i hver sving, og etter det har jeg aldri prøvd igjen, sier han på russisk til de i vårt følge som forstår det.
Når kvelden kommer og han har fått seg litt innabords, vil han prate. Med gester, skåler og ryggdunk fører vi en slags samtale, der vi svarer med noen smil og noen «aha!» på det vi tror er rett sted. Jeg er 50% sikker på at han fortalte at han er eksmilitær og at han liker å fiske og drikke vodka på fritiden.
All toleransen for kulda, maten og hygienen bygger på kvaliteten i skikjøringen. Vi er ute fra soloppgang til solnedgang hver dag, og i tillegg tar vi en kveld med hodelykt. Kostya kjenner hver stein i området. Metodisk jobber vi oss fra ås til ås med bratte puteformasjoner. Det er en uke siden forrige snøfall, men de eneste sporene vi ser, er våre egne.
Vi prater om hva vi gjør om det skulle skje noe. Mobildekningen forsvant lenge før vi hoppet av toget, og selv om vi skulle nå fram, er det ingen fjellredning som skulle komme for vår skyld. Toget går én gang om dagen, klokka 15.
Vi er way off i Sibir. Vi er inneforstått med at vi må løse eventuelle problem sjøl. Åkningen bygger på at hver og en må være sikker på sin egen kjøring, for alternativet med et stygt tryn er så j..lig dårlig. Selv om hjelpen skulle komme, klarer man seg ikke lenge i minus 30.
– Småa skador kan bli riktigt farliga här. Det intressanta är att det bara gör åkningen mer spännande, säger Tom-Oliver mens vi diskuterer inntrykk i badstuen nede ved elva.
Ved siden av ham ligger William utstrakt på magen, mens Kostya utfører russiske badsturitualer ved å piske seg med granbar.
– Ni har gjort de sjukaste åken någonsin här, sier Kostya, litt stolt.
Han tenker mest på Tom-Olivers sista åk. En veldig bratt linje, rekognosert med drone dagen før.
– Det såg rätt mellow ut, men blev det galnaste pillowåket jag gjort. Det bara fortsatte och fortsatte dyka upp typ fem-sex pillows fler än vad jag planerat när jag studsade över konvexen. Fan, står jag på fötterna fortfarande, tänkte jag när jag kom ner, skrattar han.
Siste dag før vi skal videre, møter vi de første nyttårsbesøkende. De har fulgt våre spor opp på fjellet. En i deres følge er hvit i ansiktet og har skulderen ute av ledd. Dagens tog har gått, så han kommer seg ingen steder.
Neste dag tar han samme tog som oss tilbake til sivilisasjonen, fortsatt med skulderen ute av ledd, og med i bagasjen er den verste natten i hans liv.
Vemodig tar vi farvel med Kostya og hans perle. Om vi ikke hadde hatt en ferge booket en uke sienere på Russlands østkyst, hadde vi blitt værende.
Men det er Japan som er målet.
Vi betaler vår faste eurotrancesjåfør penger han ikke kan si nei til for å kjøre oss fra togstasjonen til Novosibirsk på selve nyttårs-aften. Vi spruter champagne ut passasjervinduet og blander white russians i baksetet. Eurodisco er vår nye religion.
– Happy fucking new year, skråler vi.
På den første dagen i 2019 kjøper vi en cappucino i Novisibirsk. Utenfor den hippe kaffesjappa møter vi en kamel som går forbi i bånd. Det oppleves helt normalt. Russland har en rik personlighet, som det er lett å like.
Toget går snart. Vi ringer mange taxier, men alle snur når de ser oss på grunn av skibaggene. Til slutt kjører vi i hver vår taxi, sju biler i karavane. Alle spiller eurodisco.
Fem dager og fire netter på tog venter før havnebyen Vladi-vostok. Alle har bunkret opp med lydbøker, filmer og serier for å ikke la dette mastodontstrekket knekke oss. Men datamaskinene blir liggende i ryggsekkene. Det er overraskende lett å tenke på og diskutere livet for personene i byene, tettstedene og landskapene vi passerer. I tillegg har du alle de andre på toget.
Johan, Sibylla og Erik er de som liker best å snakke med passasjerene i de andre kupeene.
Vi bor i firesengskupeer, men lengre bak i toget er det vogner med 30 senger i åpent landskap. Der henger vi med to sørkoreanske jenter som har reist til Bajkalsjøen for å se på en øy, en nord-koreaner som unngår å prate om hva han jobber med i Russland og en barnefamilie som byr på poteter og vodka fra en tetrapack.
Nordkoreaneren ser på mens Sibylla taoverer inn «Sibir» med russike bokstaver på Matteus underarm. Feilstavet ble det tydeligvis, men Matteus er glad likevel.
Mat underveis? Det finnes ingen.
– Det är ett experiment, forklarer en konduktør.
Eksperimentet går ut på at det ikke er en en restaurantvogn. En kran med kokende vann hjelper oss å leve fem dager på kokt potet og nudler som vi kjøper på stopp underveis. Èn gang får vi kjøpt røkt fisk gjennom togdøra.
Ti tidssoner seinere og noen kilo lettere møter vi Evgineys snowboardbuddy Vitek i Vladivostok. Vi trykker oss inn i Viteks toroms og lever livet med krabbefest og isbad i to dager før en ferge skal ta oss den siste biten over til Japan.
Ferga Eastern Dream tar ett døgn til Donghae i Sør-Korea, ligger ett døgn i havn, og så er det ett siste døgn til Japan. Crewet multitasker med å kaste ankertau, servere mat og underholde på kveldene med show som minner om skoleavslutninger i 10. klasse. På den første overfarten var vi alene i publikum. På den andre kom det hundre sørkoreanske pensjonister som stormet scenen i andre låt og danser på et vis vi ikke visste at menneskekropper kunne.
Når landgangen fires ned i Sakaiminato i Japan, er det tre uker og 12 076 kilometer siden vi dro fra Stockholm. Vi har allerede hatt vårt livs tur, og nå venter en uke med campingbiler på øya Honshu. Vi tar et Shikansen-tog for å hente bilene og Tokyo, og hviner forbi den cleane landsbygda i Japan i trippel hastighet, stillhet og mangel på risting i sammenligning med togene i Russland.
Den 15. januar ramler vi inn på den årlige ildfestivalen i Nozawa Onsen. Stedet er kjent for varme kilder og en pittoresk, alpelignende bebyggelse.
Byens 42-åringer sitter på toppen av et tårn i tre.
Nede ved basen av tårnet står byens 24-åringer. De drikker sake, synger og leker menneskelig skjold for tårnet.
Resten av befolkningen i landsbyens rolle i dette spillet er å gå til angrep med brennende fakler for å sette fyr på tårnet. Det er et inferno av skrik og latter i en time innen hele tårnet står i brann.
Det er ikke langt mellom Russland og Japan, men det er et hav av forskjell.
De vodkaluktende 100kilos-folka i skuterdress har blitt byttet ut med 50kilos mennesker med paraply i snøen.
Nuddel, potet og vodka-dietten er byttet ut med 7-11-risboller og søt kaffe latte.
Russiske militærbusser er byttet ut med futuriske lekebiler.
Tunge nedsnødde grantær er byttet ut med luftig lerkeskog.
Det ene er ikke bedre enn det andre, men forskjellen er enorm.
Uten fly til Japan
Pris: Tog og ferjer Stockholm – Tokyo cirka 8000 kroner
Tid én vei: Cirka 12 døgn uten stopp
Ferger: Stockholm – Tallin (Estland), Vladivostok (Russland) – Donghae (Sydkorea), Donghae (Sydkorea) – Sakaiminato (Japan)
Tog: Transsibiriske jernbane Moskva – Vladivostok 9289 km, cirka sju døgn.
Nettadresser:
Tog Russland: rzd.ru
Tog Japan: jrpass.com
Ferge Stockholm – Tallin: tallinksilja.se
Ferge Vladivostok – Sakaiminato: dbsferry.com
Camperleie Tokyo: japanrv-rental.com
CO2-utslipp Stockholm - Tokyo
Tog + ferger: Cirka 0,5 tonn CO2/person.
Fly: 1,5 tonn CO2/person.
Referensar utslipp:
