– Ka du trur, ska vi kjør Døden?
Det er Henning Skjetne som spør. Det er første gang Henning og Henning er på tur sammen, før har vi bare kjørt anlegg på drittføre (a.k.a. shitfuck conditions).
Det er fin januardag i Trondheim, jeg har lurt Fri Flyt-Transiten opp noen labyrintiske bakker på Byåsen, og kasta skiene inn i Skjetnes Volvo – en bil som er elsket av mange:
Så kjører vi de korte minuttene påå til skisenteret i Gråkallen. Det er ikke åpent forseonsgen, og det var ikke drift i hele fjor. På tur opp viser Skjetne fram henget kalt Vidda, kulen der freestylehoppet var og det ikoniske heishuset, kjent fra filmen "Nord":
Det er kanskje et par hundre høydemeter til toppen. Vi går i gode spor. Mange har kjørt før.
– Døden, hva er det?
– Et stup på sida her. Det var liksom det som var testen da vi vokste opp. De store gutta pleide å si at de hadde hoppa over taket på det fraflyttede huset som står under stupet. Vi kan jo bare kjøre på framsida, da, sier Skjetne.
– Tja, hvem veit når jeg er i Gråkallen igjen. Det får bli Døden, så jeg.
I bakkene i det gamle anlegget er det mange spor.
Ski høyre (mot sør) går det ingen spor. Skjetne begynner å stake.
– Har du vært her siden du var kid? spør jeg, vi har begynt å skli ned.
– Ja, jeg var her for noen år siden. Det var ikke så gjengrodd da.
Vi fortsetter ned.
– OK! Her er det. Døden. Shit, jeg blir fortsatt nervøs når jeg kommer hit, sier Skjetne.
Han ser på mulighetene.
– Jeg tror du kan unngå stupet til høyre der.
Jeg ser på skogen til høyre. Bestemmer meg i stedet for å jobbe meg videre utpå svaet med en klønete sving i tørr januarsnø. Ser ut klippen.
Det er kanskje 3-4 meter ned, det er noen kjipe steiner og greiner i linja, og landinga er klassisk paddeflat. Alle skisentre har sin klippe av denne typen. Et sted man bare må kjøre ut og bli klemt sammen i bunnen. Jeg ser meg ut ei skulderbrei lomme mellom ei gran og en bjørkelegg.
Det får bli Døden i dag.
