Dette er Gråkallen i Trondheim - landets artigste parkheis

OM GRAVEMASKINER OG MYRER.
FF: – Hva har dere gjort i dag?
SK: –  Jeg har først vært på jobb, og så har jeg kjørt gravemaskin i Gråkollen.
FF : – Må man ha lapp for å kjøre gravemaskin?
SK: –  Nei, ikke når det er frivillig arbeid og ikke betalt.
FF: – Hvor stor gravemaskin kan du kjøre?
SK: – Den vi har lånt nå er en 5 tonne – det er ikke en minigraver, men heller ikke en stor graver.
HH: –  Det er vel den neste minste graveren du kan kalle en gravemaskin og ikke et leketøy.
FF: – Hvorfor må dere grave?
SK:  – Vi drenerer. Hele bakken ligger på ei myr.
HH: –  Det er veldig mye vann i bakken i hele området ...
SK: –  ... så i varmere perioder kommer det vann opp. Så når du ser vannet på bildene, så er det ikke overvann, det er rett og slett myra som kommer opp.

OM Å GÅ PÅ SAFARI I SKOGEN
FF:  – Hva var det kjipeste øyeblikket i fjor?
HH: –  Var det søndagen på Board Games da vi kom opp og det var bare elv overalt.  Vi hadde invitert mange snowboarders og alle bodde hjemme hos oss, og så var hele bakken var vann.  Det gjorde det ikke bedre at vi hadde hatt en fest kvelden før, og alle var relativt fyllesjuke. Vi måtte skrape sammen noen flekker med snø.  Heldigvis hadde vi Stein Larsen, en kompis av oss som ofte er med på dugnad. Han har en løype i skogen som han har holdt på med i mange år som heter «Høgger'n».  I år bygde han hele løypa med rail på toppen, så et hopp, og så et langt step down hopp, inn i skogen og så en corner til slutt.  Alt er kjempetight. Og så går det fort.
FF: – Hvor ligger dette?
HH: – Du tar heisen opp, og så går du bare rundt heisbua og til venstre.
FF: – Er det flere linjer der enn Høgger'n?
SK:  Ja, 8-10 stykker. Det er et sterkt dugnadsmiljø der som har holdt på i mange år. Vi hadde en liten park borti hogget der som heter Huken.  Der er det ingen heis, men vi hadde satt opp en del rails, og så haika vi opp og ned.  Vi snakket om at hvis vi hadde hatt en heis så hadde det vært perfekt.  Så var vi på safari en gang og gikk igjennom skogen, og da fant vi tauheisen i Instruktørbakken 200 meter i luftlinje fra der vi haika i mange år.

OM MIDTVESTEN
HH: – De plassene vi er blir inspirert av ligger Midvesten stort sett.  Michigan, Wisconsin – over alt. Der finnes det sånne bittesmå skisentre som du aldri har hørt om som har en tauheis og en bakke med en drøss med rails.  Det er så mange som ingen vet om.  Jeg fant f.eks. en sykt kul park, Windslow heter den, og så hadde de 500 følgere in Instragram-men det finnes å utrolig mange sånne som aldri får noen anerkjennelse for det dem gjør.
FF: – Hvis du skulle kjøpt deg flybillett til USA, ville du da heller ha dratt dit enn til Denver?
HH: –   Vi har snakket om å ta en sånn midtvestentur, bare dra å finne sånne små skisentre med en railpark og få litt inspirasjon.

OM Å JOBBE
FF: – Hva lærte dere av å drive Golparken?
HH: – Ganske mye. Mest av alt at det er jævlig mye jobb.  Det er helt sinnsykt mye arbeid å få det til å skje.
SK: –  Vi fikk litt arbeidsmoral og viljestyrke.  Og vi lærte mye om snø og snøkanoner generelt.
HH: – Vi lærte også triks, som å skl rails på hodet mens du står på underlaget bak som en ski på en måte.
FF: – Du kjører det som en spark, omtrent?
SK: – Ja.
FF: – Hva er det flest timer går til?
HH: –  Å sette opp hele parken.  Rails er jo tunge.  Du må grave et hull for hver rail og sette nedi railen, og så står den litt skeivt, og så må du løfte ut railen og grave på nytt. Det er mye testing fram og tilbake.
SK: – Shapinga er egentlig det kjedeligste, men tar ikke så lang tid.  Det er artigere å bygge i tre døgn enn å shape en time hver dag.
HH: – Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har tenkt at nå har vi en perfekt linje, men så må vi flytte en rail.

OM EN KOLLEKTIV ERFARING OG ABBA
FF: – Hva hører dere på når dere jobber og kjører?
SK: –  Det kommer an på humøret og dagen.  Vi har laga en felles spilleliste som oppdateres. Det vi gjør er at vi setter på samme sang samtidig og så kjører vi sammen (med hodetelefoner, red.anm) og ser på hverandre når det skjer noe kult i låta eller en spesiell låt kommer.
FF: – Det er jo nesten som å sin egen radiokanal.
SK: –  Mange har sikkert hatt et sånt øyeblikk når de har gjort noe sykt kult i bakken som bare har passa helt perfekt til sangen, så ser man seg rundt og så er det ingen som merker det. Men med dette systemet, da merker de det.
HH: –  Når det man gjøre passer til sangen, og så er det andre som har den samme følelsen som deg ... da er det kult.
FF: – Hva er det på den lista nå?
SK: – Hip hop, 60-70 talls rock ... og Abba har vært en bra greie det siste året.

OM NÅR FLOMLYSET SLÅS AV
FF: – Når stenger dere på kvelden?
SK: –  Klokken 21
FF: – Hva gjør dere da?
SK: –  Shaper, slår av lyset i heisboden, kjører opp heisen og slår av lyset i bakken, kjører hjem og spiser.
FF: – Hvor mye er klokka da?
HH: – 22.30, det kommer an på hvor mye som skal shapes.  Vi har prøvd å komme oss hjem til 21.30, men den blir nok 22 kanskje.
FF: – Når begynner du på vanlig jobb?
SK:  – Mellom 8 og 9 om morgenen. Så drar jeg rett opp i Gråkallen.  Det er veldig varierende med min jobb, jeg har fått en avtalejeg kan jobbe så mye og lite jeg vil.  Hadde det ikke vært for det, så hadde det ikke gått i det
hele tatt.
FF: – Når var sist du var på kino?
SK : – Kanskje 2 år siden.

OM BENGALAKK OG KUBBELYS
FF: – På Gol bygde dere en del rails av trær.  Funker det?
HH – Ja, spesielt når det er kaldt.  Når det regner blir treet fuktig og mykt. Men når det er kaldt, iser det noen ganger utapå, og noen ganger blir det bare beinhardt.  På Gol hadde vi satt en snøkanon som blåste over railen, og da ble det betong og glatt i lang tid.  Vi har sett på Instagram at Trollhaugen (lite senter i Midtvesten, red anm) bruker kokt linolje, og da skal det visst blir hardere.  Vi skal bruke det nå. 
FF: – Hva lakkerer dere railene med? 
HH: –Bengalakk.
FF: – Hvor ofte?
SK: – Vi pusser ned railene på slutten av sesongen og lakkerer på nytt.
FF: – Hva gjør dere når railer lugger?
HH: – Det er stål du skal skli på, og hvis det kommer masse skitt i det, vil det lugge.  Ordentlig pussing er tingen.  I fjor slutta vi å vokse railsene, vi bare voksa brettene.  Du legger på et lag med voks på brettet, og så kjører du over, og så har du voksa railsne for alle andre også.  Det fungerer med stearinlys også, kubbelys fra Ikea.  Jeg husker jeg gjorde det en gang i Åre, da var det kram snø og det fungerte ikke i det hele tatt, da stoppa helt i bakken.

OM TAUHEISENS LIV OG PERSONLIGHET
FF: – Har heisen noen nykker? 
SK: –  Den har litt personlighet, den begynner å slure litt når det er kaldt, den glipper litt.
FF: –Hvor kaldt er det da da?
SK:  Det må være minusgrader og fuktig, eller hvis det er mange på heisen.  Men det gikk stort sett bra.  Det som ikke er så hyggelig med heisen er at når de ikke er så mange folk så ligger wiren på bakken og lager et spor i traseen.
FF: – Hva er den beste måten å ta heisen på?
SK: –  Å ha god fart på vei inn. Mår det ikke er mange folk slik at du kan ta den i fart.
HH: –  Heisen tar 50 sekunder fra bunnen til toppen. Den er ganske effektiv, den går jo rett opp mens bakken går rundt.
SK:  Hvis det ikke er kø, og du kommer rett i heisen, så klarer du 5 runder på 10 minutter. Det er jo den artigste måten å kjøre park på synes æ.
FF: – Hvorfor det?
HH: –  Du kaster aldri bort en tur, og så ser du alt som alle gjør så det blir en mye mer sosial opplevelse. 
SK: –  Du kan zoome ut og kjøre etter musikk i helt eget tempo, men samtidig kjører du med alle sammen som er der, for du møter dem i hver runde uansett.