Den beste frikjøringen nær Trondheim

- Det var ei ganske så anna tid, ja. Rikard snakker om den store forskjellen til det som i dag er igjen av Gråkallen Alpinsenter. For det hører også med til historien at tråkkemaskinen måtte selges i 1992 etter en elendig snøvinter, at alpinistene dro til Vassfjellet i nabokommunen Klæbu da det åpnet i 1984, og at det ble slutt på kveldskjøringa på tidlig 2000-tall da Trondheim Freestyleklubb tok med seg lysanlegget og fulgte etter til Klæbu. I dag er Gråkallen alpinsenter en skygge av seg selv, så vidt holdt på beina av en ukuelig dugnadsånd og kjærligheten til byens egen kleiv. 

Her kan du lese alle Fri Flyt sine tidligere saker om Gråkallen.

HEISBUA: Fra andre etasje har heiskaren full kontroll over trafikken i anlegget. Pumaheisen til venstre har stått stille i over tyve år, men T-heisen drar fortsatt folk til topps.

På nordsiden av fjellet skjer det likevel noe. Et samarbeid mellom Trondhjems Skiklub, NTNUs idrettsforening og Freidig alpin har resultert i store planer om et nytt og moderne skianlegg under navnet Gråkallen Vinterpark. I 2012 var det flertall i bystyret for en omfattende utbygging med fem skitrekk, stolheis, kunstsnøanlegg og helårsdrift med sykling sommers tid. To og et halvt år senere godkjente kommunestyret reguleringsplanen og ga tommel opp for utbygging. Daværende styreleder Gunn Kari Hygen i Trondhjems Skiklub kalte det da en merkedag for alpinsporten i Trondheim, som hun karakteriserte som «akterutseilt og stemoderlig behandlet i trondheimsområdet».

Nå, snart fire år etter, går fortsatt den gamle heisen i Kleiva, og på nordsiden av fjellet har entusiaster startet opp Gråkallparken ved det gamle kabeltrekket Instruktørbakken. Gråkallen Vinterpark er det derimot lite å se til; planene om en ny storhetstid for skikjøring på nordsiden av fjellet viste seg nemlig å bli en symbolkamp om selve Bymarka. Naturvernforbundet klaget inn vedtaket om utbygging, og Fylkesmannen rettet innsigelser som fikk støtte fra Miljødirektoratet. Den heftigste kampen ble utkjempet mellom markatravere og skientusiaster i Adresseavisen, hvor en debattredigerer i januar 2015 mente at ingen sak i hans tid hadde engasjert så voldsomt og så lenge. På to måneder trykte avisen over åtti innlegg om den planlagte vinterparken. Daværende kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner så likevel vekk fra innsigelsene, godkjente planene og mante til ro i debatten. Gunn Kari Hygen kunne nå love åpning allerede 3. juledag 2016.

Så lett ble det ikke. Inn mot kommunevalget i 2015 truet Gjermund Lykke, leder av et av Aps mangeårige støtteparti KrF, med at kampen mot Gråkallen Vinterpark var like viktig som kampen mot søndagsåpne butikker. Ap vant kommunevalget, og styrelederen i Gråkallen Vinterpark, Dag Herrem, kunne på ny love åpning. Denne gang i november 2017.

PÅ VIDDA: Skikjørers venstre fra toppen kan Henning legge store svinger, før han stuper ned i glissen granskog. Foto: MArtin I. Dalen

Heisen i Kleiva gikk siste gang i 2013, men Rikard har holdt den ved like med dugnadsarbeid. Den glade lørdagen 13. januar 2018 kunne man igjen høre summingen fra heisen i Gråkallen alpinsenter. En god forsesong ga optimisme, og heisen hadde gått i hele vinter, helt til Trond og jeg går av heisen og får en snøbyge i fleisen. Trond, en selverklært «tilhenger av full gass», kjenner sin besøkelsestid og har tatt seg fri noen timer fra byplanleggingskontoret i Trondheim kommune for å spore opp vinterens største snøfall. Han har kjørt alpint for Byaasen Skiklubb, og var en del av en aktiv og ivrig kjerne i Kleiva på 80-tallet. Nå lusker han mest rundt på nordsiden av fjellet og leter etter nye linjer. Skjønt, han går ikke helt i fred:

«Nå har ungdommene søren meg tatt alt. Setter du et spor liksom, går du en plass, så kommer det noen og følger etter deg, uansett hvor du er.» Selv om heisen ikke går i Kleiva, er det stadig flere skikjørere som finner veien opp til toppen av Gråkallen for egen maskin. Fri Flyt fant det i en nettsak fra november 2006 verdt å nevne at det var sett 3-4 synlige skispor på Gråkallen etter et solid snøfall. I dag må man stå tidlig opp for i det hele tatt å få førstespor. Trond hevder på sin side han får kjøre i fred; han visker nemlig ut sporene sine med en bjørkekvist. Sånn har det blitt, men ny heis må man se langt etter.

Vi staker oss ut til skikjørers venstre og inn i den store åpne flanken kjent som «Vidda». En perfekt arena for løssnøkjøring, som ender i en gammel skitrase som går på tvers. Lokalkunnskap eller varsomhet anbefales. Snøen har falt litt nærme nullpunktet, men Trond danser seg lett nedover, uanfektet av løse hæler og tydelig på hjemmebane. Mellom granskogen finner vi små, åpne glenner, og tempoet øker fra tur til tur. På en dag som dette står ikke Kleiva tilbake for noe. Men hva skjedde med lovnaden om den nye skiheisen? 

SKOGTUR: Henning Skjetne sikter seg inn på en myk landing etter et svev mellom grantrærne på Gråkallen. Foto: Martin I. Dalen.

Planene om Gråkallen Vinterpark møtte store utfordringer i reguleringsplanen som åpnet for utbygging; her var det nemlig satt vilkår om at vinterparken måtte bekoste en fire kilometer lang gang- og sykkelsti opp til Gråkallen. Kostnaden ble anslått til over 60 millioner kroner, en finansiell spiker i kista. Politiske kamper for å få dispensasjon fra dette vilkåret fulgte, og med det ble planene utsatt. I tillegg ble kommunestyrene i Klæbu og Trondheim enige om å slå seg sammen, og satse på Vassfjellet som hovedanlegg i den nye storkommunen. Det hjalp heller ikke at det knaket i den politiske storkoalisjonen i trønderhovedstaden, hvor Aps støttespillere truet med å trekke seg om vinterparken fikk lånegarantier til utbygging. Til tross for dette gir bystyret i januar 2017 igjen tommel opp for Gråkallen Vinterpark ved å gi dispensasjon for kravet om å bygge gang- og sykkelvei. Og hva skjer? Gjermund Lykke fra KrF varsler ny klage på vedtaket om dispensasjon fra reguleringsplanen. 

Sånn går no dagan. Og midt i all denne støyen har vintre kommet og gått på Gråkallen. Helt til Trond ser lurt på meg i heisen, og sier det som har ligget i lufta siden vi begynte å kjøre: «Skal vi kjøre Døden?» Ah, Døden. Chamonix har sin Malory, Oppdal sitt Paradis. I Kleiva kjører vi Døden. Et ord som her på fjellet fremkaller skrekkblandet fryd, mer enn sorg og ettertanke. Skilinja alle som har kjørt mer enn en tur i Kleiva kjenner; et realt karstykke som flere generasjoner skikjørere har brynt seg på, og som gjennom tiår har gjort gutter til menn og jenter til kvinner. 

SJEFEN SJØL: Driftssjef Rikard Ottesen har lang fartstid i Gråkallen, og alltid en god historie på lur. Her er han foran heisbua hvor han har styrt spakene i snart tredve år. Foto: Martin I. Dalen.

På vei til Døden følger jeg min vante vei, og går til venstre for en gran. «Jaså ja?». Trond kommenterer veivalget mitt. «Vi pleide å gå på andre sida av det treet der». Jeg smiler og tenker at hver generasjon har vel hver sin løype bort til Døden. Ellers er veien ganske så lik: Gå av heisen, trask 50 meter i retning skikjørers høyre, tråkk litt oppover, så rett fram, så ned mellom to like høye grantrær, bratt høyresving, to tråkk opp, ned en skrent og ta full fart og hopp opp en ny kant og der. Der står du, med hjertet i halsen og Bymarka for dine føtter. På en bratt hylle, med klipper på opptil flere meter og paddeflate landinger i tre himmelretninger. Her har vi stått i flere generasjoner. Noen har grått, andre har ledd, og atter andre har hengt i en halvtime etter en granbusk fordi motet sviktet halvveis ned skrenten. Men alle har vi kjørt Døden. Og Trond dropper inn først i dag. 

Vi kommer oss helskinnet ned alle mann, og konstaterer at klippene nok var større før i tiden og sier noe om at utstyret er bedre nå og det var nok verre før. Hytta som alltid har stått i landinga har nå begynt å falle sammen. Den vanlige veien etter å ha kjørt Døden er å svinge seg inn til skitraséen, men årets gode snøvinter gjør det mulig å holde skikjørers høyre nedover lia. Her svinger vi oss ned i passe bratt terreng og passe åpen barskog helt ned til Vintervannet. Jeg snur meg og tenker at det der var en steika god tur, før vi staker oss tilbake til summinga av heisen og Rikard som står i kjeledressen sin utenfor heisbua. 

LOKAL POKAL: Trond Bakke kjenner bare til en hastighet når han står på ski. Her har han nettopp gitt full gass ut en klippe, og tillater seg en myk landing. Foto: MArtin I. Dalen

Markaplassen barneskole har dratt hjem, og nå må også vi gi oss. Rikard spør interessert om vi har hatt det artig, om hvor vi har kjørt og opererer med en lokalkunnskap på et detaljnivå som bare Trond kan matche. Latteren sitter løst, og det tar ikke mange minuttene før de to har planlagt dugnad for å rydde skog til høsten. Gror bra om dagen, sier de og vi tar farvel. Halvveis opp heisen snur jeg meg og ser Rikard gå inn i heisbua. Sveiver han i gang heisen også neste år?

Noen dager etter skal den uendelig lange historien om Gråkallen Vinterpark ta en ny vending. Adresseavisen slipper 23. mars 2018 bomben; en av deleierne i vinterparken, Freidig Alpin, skal kjøpe Vassfjellet. Nå skal altså det konkurrerende anlegget i det som skal bli en del av en utvidet Trondheim kommune bli eid av en av initiativtagerne bak vinterparken. Samtidig nedjusteres planene for Gråkallen vinterpark, og nå halveres antall løyper og preparert areal på nordsiden av fjellet. Kanskje blir disse planene mer spiselige for kommunepolitikerne?

I heisbua i Gråkallen Alpinsenter møter jeg tre dager senere et lunt smil. Rikard vipper ned en horisontal, smal luke for å utveksle penger, heiskort og småprat. Påska er i gang, sola er fremme og det drypper fra taket. Rikard forteller om tjue besøkende i heisen, et «helt greit» antall som forklares med at folk har dratt til påskefjellet. Vi har da fjell her, tenker jeg og kjører noen silkemyke turer i herlig vårsnø. Fra toppen nyter jeg utsikten over Trondheimsfjorden og sentrum. I sør kan jeg skimte Dovrefjell, mot øst ser jeg til svenskegrensa og mot nord ligger Fosenalpene på rekke og rad. Matpakka spiser jeg i sola med Rikard, som igjen byr på kaffe og røverhistorier fra gamle dager i Kleiva.

Og på en så fin dag kan heller ikke driftssjefen holde seg vekk fra skiene. Rikard foretar en utstyrsmessig tidsreise ved å finne fram sine gamle, rosa Fischer RC4 slalomski, tar på seg et par røde, høye Nordica-støvler som visstnok «va svindyr en gang i tida», og retter på capsen. På toppen er spørsmålet åpenbart – «bli med en tur i Døden eller?» Svaret er like selvsagt. Når vi tramper oss bortover kommer det for en dag at Rikard egentlig vil sjekke om Trond har vist oss den riktige Døden. Om jeg trodde jeg var lommekjent er Rikard uten tvil det. På toppen av klippebåndet peker Rikard hit og dit og forteller om Skjellbreia og Storheia og før kjørte de ned dit og fikk helt syk fart og hoppet opp på skavlen og ned igjen. Vi kjører en annen variant av Døden, til høyre. Rikard kjører stødig med parallelle svinger, djup bøy i knærne og dobbelt stavsett.

Etter dagens siste tur skal jeg gå på heisen. Er dette min siste tur til toppen av Gråkallen med t-krok? Jeg må spørre Rikard om hva som skjer neste år, men jeg vil vel egentlig ikke vite svaret. Han ser opp mot toppen et sekund, før svaret kommer:

– Heisen er godkjent til og med neste år, så da kjører vi.

– Hvor lenge har du jobbet her da?

– 30 år.

– En mannsalder?

– Ja. Det e bra det.