Kanskje hadde jeg vært det allerede, i allefall i sjelen, men nå ble det noe fysisk. Det var noe som skjedde, noen snøfnugg som falt på plass, noen tannhjul som snurret og satt ting i riktig gir.
Ofte har jeg tenkt at alle skikjørere har noe av det samme, dette øyeblikket, eller en fase, hvor det ikke lenger behov for å kjenne etter.
Du bare vet at det er skikjøring du liker aller best, og dermed blir det sånn. Jeg leste et sted at til og med terrengløpekometen Kilian Jornet tenkte sånn. Han hadde egentlig alltid definert seg som skikjører, men nå måtte han jo gjøre når det ikke var snø - han valgte løping. Eller løpingen valgte ham.
De flinke var jo allerede dritgod på videregående. De hadde kjørt seg til døde i en alpinklubb, snurret rundt, de kjørte ellevetall, de skulle videre og sa skumle ord som Chamonix, rappellfeste, UIAGM-utdanning og snakket så mye om utstyr at vi som var i nærheten sto i fare for å utvikle eksem.
Men så var det alle oss andre, vi som verken villet eller våget mest. Baktroppens slurvete ninja, på NAV-tiltak.
Vi som mimret på fest og fikk dårlig samvittighet når vi sjanglet hjem fra en fest og kom på at vi egentlig burde vært på fjellet. Og ofte kom vi oss til fjells, vi vrengte søvnige kropper inn i bakseter. Pusset dugg på vinduene, tuftet skidagen på boller og kaffe og hørte på DJ Friendly.
Vi så raskt at det uperfekte var vårt sterkeste heiskort, og sjeldent ess. Våre svinger var ikke geometri for lærebøkene.
Men vi måtte gi innerski et ansikt, feilskjæret et sted å være, en støttergruppe for dem som synes selv speedcheck gikk for fort, et talerør for de med skjelvende lår og angst for skred. Javisst ble lunsjene ovale.
Vi scoret fullt på autensitet, og vi visste at streberne aldri kunne nå oss akkurat der. Og så var det lydsporene som blandet seg med skaresnø, gjennomslagsføre og noen ganger så dyp pudder at det ble uhåndterlig.
Alle disse sporene blandet seg med lydsporet og det var bare en stemme som sang det vi så og det vi følte. Det var bob hund. Et skranglete band fra Skåne, med en karisma som kan løfte tak, og knirkete låter som forteller historier som skjer alle andre steder enn der bloggere, influensere, rampelys, kommunikasjonsrådgivere og key account managere kunne se.
Vi snakker om historier som utspiller seg i aksen mellom byggefelt, foreldre med gjennomsnittsinntekt og dem som aldri kjøpte Völkl, men K2, fordi det var det de hadde på GSport.
Et landskap av offroadsykler, hjemmelaget pizza og kjellerstuer som fedre spikret selv og drømmen var Og fortsatt er det slik at jeg alltid nynner på Bob Hund når jeg har det som best på ski.
Og øverst der oppe, rager denne finurige lekkerbeisken av en låt Helgen v. 48 - som er just nu.
Vem går över ett torg en lördag kväll
Vem går hem med den rätte och vem får en smäll?
Vem är det som är lycklig och vem luktar bränt?
Vem är dålig på riktigt och vem är ett skämt?
Det är sent och det dröjer lite till innan blommorna slår ut
Jag ser en bil
Jag ser en tjej
Jag ser en snut
Snart har helgen vecka 48 tagit slut
Det er alltid noen som er først. De karrer seg opp et fjell du ikke har hørt om. De sliter seg gjennom rimfrost og bjørkeskog og legger de første svingene i lyng og stein og smeller av startskuddet for sesongen på bokstavelig talt syltynt grunnlag.
Min påstand at uke 48 er uka hvor skifolket virkelig våkner. Altså den gemene hop, altså bellkurvens formløse fjell, skifolk flest har kanskje våknet, men ikke reagert før nå. Ja, kanskje bråvåknet.
Det er så mange gode intensjoner, så mange bortforklaringer, så mange edle hensikter. Helgen uke 48 er deres høytid.
Og bak alle nedturene, alt det flate lyset, alle festene som sporet av, vorspielene med manisk overmot, nachspielene med sin nedturer, og ikke minst de uendelige søndagene som varte så lenge at man fryktet overgangsalderen innen solnedgang, så hang jeg fast i en låt og en rytme som alltid dro med deg sen dra på-vilje som sjelden var berettighet.
Men den var der, den var noen å nynne på. Og alltid en påminnelse om at det er nå det skjer. Det er nå eller - ja kanskje ikke aldri, men ihvertfall senere. Så grip skidagen, lørdagskvelden og morgendagen. For nå begynner det, nå er vinteren her.
Och snart har helgen vecka 48 tagit slut
