Skjult perle for pudderelskere

 Vi ønsker en ensom snødekt heis blant store fjell og åpne vidder. Ikke én stripe med kunstsnø omgitt av gatelys og trafikkaos.

Etter en gedigen research ser det endelig ut til at vårt ønske vil gå i oppfyllelse: Vi skal til Ljungdalsfjällen og skianlegget Torkilstöten. Det ligger i Härjedalen – som en gang var norsk – på andre sida av grensa fra Røros. 

Les også

Stor test av de beste pudderskiene

Pudderdagene er skisesongens høydepunkt, og når snøen ligger dyp og myk, er et par brede løssnøplanker det beste verktøyet. Fri Flyt har testet pudderski for topptur og heisbasert skikjøring.

Dere som ikke har hørt om Torkilstölen er langt fra alene.

Denne heisen, som også går under navnet Fjälliften, finnes ikke på noen kart eller register over Sveriges skianlegg – noe som gjør den enda mer interessant. 

Men på hjemmesiden fjalliften.se finnes tilstrekkelig med informasjon for å planlegge et besøk, blant annet et telefonnummer som rimelig raskt tastes inn på telefonen. 

 – Kurt Åslund, kan høres i lav Härjedal-aksent fra den andre siden av linja.

 Etter en kort introduksjon bekrefter Kurt at han kan starte heisen (som ikke er i drift daglig) for oss når den tid kommer. 

 Noen forventningsfulle uker etter denne telefonsamtalen sitter vi nå endelig i bilen på vei mot Ljungdalen.

Dessverre rekker vi ikke hele veien frem i dag. 

Veien over Flatruet, Sveriges høyeste offentlige vei (975 meter over havet), er stengt på grunn av vind og snøfokk, noe som gjør at vi ikke har mulighet til å komme oss til Torkilstöten på denne stormfulle dagen.

Det er bare å slå seg til ro, vi har ingen kontroll på været, og forventet skikjøring får derfor vente. 

Dagen etter møter vi Kurt Åslund, som har vært Fjälliftens trofaste følgesvenn siden den ble innviet på 60-tallet, og det blir raskt klart at det er flere grunner til å like denne mannen. 

Ikke minst på grunn av hans ydmyke karisma som er sjarmerende stram, samtidig hjertelig imøtekommende. I tillegg har han på seg en rosa fleecegenser som, sammen med den gigantiske barten, ville fått enhver sørlandsk hipster til å dø av misunnelse. 

Kurts datter Mira Maria er også med i dag. Hun er i 20-årsalderen og bor til vanlig Stockholm, men er nå på besøk hos farsgubben i noen dager. 

Kontrasten til bylivet har nok aldri føltes større enn den gjør akkurat nå når vi står ved siden av det som godt kan være Sveriges mest utdaterte skiheis, med landets kanskje mest unike heisoperatør.

Torkilstötens Fjällift ligger i Ljungdalsfjällen på fjellet Torkilstöten, som måler litt over 1000 meter over havet. Som navnet tilsier, ligger heisen midt på fjellet og starter på nesten 900 meters høyde.

Les også

Slik får du best skiteknikk i dyp puddersnø

Må du ty til en annen skiteknikk når snøen skiteknikk når snøen blir skikkelig dyp? Svaret er tvetydig: Ja, og nei.

Fra toppen av Torkilstöten ser du både Helags og Skarsfjället, og det er ikke uvanlig å ta heisen opp for så å fortsette på vinterstien som går rett over fjellet og videre ut mot snøscooterløypa som fører til Helags fjellstasjon. 

Heisen ble bygget i 1966 som en del av et større utbyggingsprosjekt i Ljungdalen og hadde sin storhetstid på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. I 1983 fikk heisen konkurranse da Dunsjöheisen ble bygget på Ljungdalsberget, bare noen mil fra Torkilstöten.

I dag er heisen kun åpen i høysesongen, men kan leies utenom ordinær åpningstid, heisvakt inkludert.

Det føles nesten uvirkelig å sette første spor i snøen opp heisen slik vi nå gjør. Vi tar heisen med store forventningsfulle smil og skuer utover det helt urørte skiområdet, som behagelig reflekterer solskinnet fra den klare blå himmelen.

Omgivelsene består av beundringsverdige fjell på begge sider av fallinjen som går rett ned langs heisen i en relativt flat skråning.

Vi starter med å brenne av noen runder på skiløperens høyre side av heisen, og gledesropene runger tett mellom fjellsidene, selv om vi må være ærlig og si at snøen er nokså vindpåvirket på øvre del av fjellet.

Lenger ned har snøen imidlertid blitt samlet opp av vinden, noe som gjør at flertallet av svingene fortsatt foregår i myk og luftig snø.

Vi kjører runde på runde og det er en mektig og annerledes følelse å starte høykvalitets offpiste direkte fra avstigningen – og like etter å ha kjørt fjellets høydemetre, bare hoppe på heisen igjen og starte på nytt.

Det kjennes rett og slett helt uvanlig, men veldig behagelig at det står en heis akkurat her. 

Les også

Masse tester av det beste skiutstyret

Fri Flyt tester skiutstyr gjennom hele sesongen. Hold deg oppdatert om støvler, klær og annet utstyr til skikjøring.

Det er mye snø og vi blir møtt med en hjertelig latter når vi spør om det er snøkanoner i anlegget. 

– På en vanlig vinter er det vanligvis rundt tre meter snø. Vi har hatt alpintreningsgrupper her som går helt frem til sommeren, forklarer Kurt og påpeker at de heller ikke har løypemaskin.

Et fjell og en heis utelukkende på natursnø og helt uten preparerte løyper. Tankene tar en rundtur til La Grave, selv om det vil være en grov overdrivelse å sammenligne Ljungdalsfjällen med de franske alper.  

Vi ser opp mot fjellene rundt oss som ser svært innbydende ut med sine uberørte, snødekte områder, som lett kan nås med en enkel travers fra toppen av heisen. 

Denne tanken må imidlertid vente etter å ha analysert skredvarslet fra internett og Kurt Åslund. 

– Det går snøskred på begge sider hvert år ... Jeg har måttet grave ut noen få mennesker, forklarer Kurt og smiler litt lurt slik at barten stiger til himmels, noe som i hvert fall taler for at utfallet heldigvis ble av den bedre sorten.

Turen i Torkilstöten er veldig bra, til og med over all forventning, men vi blir mer og mer nysgjerrige på mannen som driver heisen. Kurt Åslund har fortalt noen historier om heisen, men er ellers ganske ordknapp.

Datteren hans sladrer imidlertid litt fra tid til annen om farens tidligere bravader og etter hvert har vi vissheten om at Kurt tidligere jobbet som fjellguide og var snowboardpioner på det glade 80-tallet.

Alene med snøen: Petter Elfsberg svinger uforstyrret.

FØRSTESPOR: Ingen tråkker. Dermed må du sette sporet i heisen sjøl.

Men mest karakteristisk er nok Kurts åpenbart store interesse for klatring, som har tatt ham med på ekspedisjoner og turer verden rundt, blant annet til Kina, Nepal og Pakistan.

Den kunnskapen gjør respekten for denne ydmyke mannen enda større. Og det gjør ikke saken verre at pannen hans er prydet av en bandana med en drage på. 

Det kommer også frem at han har besteget flere topper over 6000 meter og har vært på vei opp verdens nest høyeste fjell, K2.

– Jeg er glad han ikke gjorde det, da hadde jeg nok ikke sittet her, sier Mira Maria og ser kjærlig på faren, som smiler tilbake.

 Vi drikker litt kaffe i varmestua, som strengt tatt kan beskrives som et alpinmuseum. Antikke kjøretøy og diverse tilbehør til heisen henger på veggene, og på utsiden vitner gamle skilt om at det en gang har vært både skiutleie og skiskole ved Torkilstötens Fjällift.

Etter kaffepausen slakter vi den andre siden av heisen.

Overflaten er fortsatt den samme og den noe kantete, vindblåste starten går sømløst over i silkemyke puddersvinger lengre ned.

Hver runde kan beskrives som en årgangsvin som bare blir bedre og bedre med tiden.

Dagen avsluttes med at vi bygger et hopp ved en naturlig formasjon i det ellers ganske flate terrenget, samtidig som solen sakte går ned bak fjellet og skyggerlegger Torkilstötens heis.

Vi tar sakene våre ut av varmestua og lukker igjen døra, som alltid er ulåst, før vi drar hjem.

Tekst oversatt av Gjendine Eidslott.