Jacob Westers nokså omfattende film fra turen ser du lenger ned – først noen ord fra Ulleland selv, som var både starstruck og litt nervøs blant is, stein og bittelitt snø ved planetens desidert råeste skiheis:
Det er jo ganske rart hele greia her, vi skal kjøre en ganske heftig klassiker i Chamonix. Nesten 3000 høydemeter i et åk, vi skal være på bre og vi ralle rundt i eksponert terreng. Sammen med ikke så helt ukjente Jacob Wester, Nikolai Schirmer og Krister Kopala. Jeg har aldri vært på Aiguille du Midi med ski før så jeg føler at jeg mildt sagt har blitt kastet ut til løvene og nå skal jeg slåss for maten.
Vi siktet oss inn for å ta første gondol opp fra Chamonix 08:10, jeg ble forsinket av en billettkø og endte opp med å ta den sure nummer to 08:25. Guttene ventet høflig på toppen da jeg kom opp. Det er mye kameraer i gruppa, jeg skal hovedsakelig ta bilder og overleve denne turen, Nikolai må ha filmstoff til sine prosjekt mens Jacob har sitt eget video-prosjekt. Det er med andre ord nok av distraksjoner på turen. For en Cham-rookie så er det ganske fett å gå gjennom istunellen, ta på stegjern og gå videre ned mot breen. Jeg har jo tross alt sett det på film i ganske mange år. Kvelden før googlet vi oss fram til at det var over 100 mennesker som døde på ski i Chamonix i 2015. Som en slags motivasjon for den kommende dagen.
Det er i utgangspunktet en ganske fin dag, vi kjører ned sørsiden av breen i sol og tar fart for å komme oss bort til inngangen av åket vi skal kjøre. Vi skal kjøre Glacier Rond, en runde rett vest for toppen av fjellet. Inngangen er ganske glasert av vind, snø og is, krydret med litt stein. Akkurat som hjemme i Romsdalen tenker jeg mens jeg forsiktig sklir bort til Jacob og Nikolai. Toppen av breen var ganske fin, nysnø og ikke alt for oppkjørt for de som kjørte først. Etterhvert som vi kom lenger ned skjerpet føret seg betraktelig, i den vestvendte utgangsrenna fra Glacier Rond merker man at sola har tatt mer. Jeg minner meg regelmessig om egget bak leggen og tusenlappen foran. Nikolai velger å legge på feller for å gå tilbake til midtstasjonen, han er ganske lite imponert over skiføret ned til bunnen av dalen. Jeg vet ikke annet enn at jeg ikke er så sykt fan av å gå oppover så jeg blir med ned. Det er lite snø. Øverst er det kul skikjøring rundt breterreng og litt småjokking her og der. Bunnen består utelukkende av å kjøre rundt stein som ikke er dekt av snø. Til tross av dette kommer vi oss nesten helt ned til bunnstasjonen uten å gå for mye uten ski på beina.
3000 høydemeter med absolutt alle typer snø i et åk. Jacob forteller entusiastisk om hvordan han noen ganger har kjørt hele veien ned med kun én pause. At slike dager gjør å bo i Chamonix verdt det. Der og da er jeg ganske lett å overtale og tenker at jeg skal gjøre sesong her neste vinter.
