Som en ekte skinomade i Kirgisistan

«Sam triggered a big one», forteller fotografen Joey over radioen. «But he’s fine».

Uken vi har tilbrakt i de massive Tien Shan-fjellene øst i Kirgisistan har vært preget av et kontinuerlig og massivt snøfall. «Veldig farlig, snøen er ekstremt reaktiv», sier en av guidene. Denne siste fulle dagen på ski har det imidlertid roet seg, solen skinner og snøen har fått litt tid til å sette seg. Derfor beveger vi oss høyere opp i det alpine landskapet enn vi har gjort hittil. Guidene ser både vårt ønske om mer eksepsjonell skikjøring og utsikt, men har samtidig satt sikkerhet i høysetet og holdt i lavere, tryggere terreng.

Litt tidligere hadde jeg satt personlig høyderekord i fjellet med topp på rundt 3.450 moh. av det guidene kalte Alpay Tur i Jyrgalan-dalen. Vi befinner oss i et alpint område med fjell så langt øyet kan se, men er de eneste skituristene jeg har sett siden bagasjebåndet på flyplassen. Navnet Alpay Tur har guidene gitt fjellet etter nærmeste beitemark, hvor landsbyboerne sender kyr for å beite på sommeren, da de færreste av fjelltoppene i området faktisk er navngitt.

Les også

– Ikke spis hestewok!

Går du med planer om en kulinarisk skiopplevelse helt utenom det vanlige? Vi har laget en sjekkliste for deg som for eksempel skal til Kirgisistan.

Etter en god foto- og Snickers-pause på toppen stod dagens første linje for tur. Vi står på skulderen som er enden av en J-formet formasjon med en nydelig, uberørt skål av pudder liggende foran oss. Sam kjører en radiosjekk og setter utfor. Vi står nærmest og sikler når vi ser pudderet sprute i svingene før vi ser at snøen løsner i høyden på andre siden av skåla. Cruisingen til Sam har fjernutløst det som ender opp med å bli et omtrent 800 meter bredt skred som tømmer hele den motsatte fjellsiden rundt skåla for løs snø. Linjen vår er imidlertid trygg og vi får alle smake kirgisisk pudder på sitt beste.

Vi feller om på flata og tusler oppover fjellet igjen før vi skal ta siste strekket ned tilbake til camp. På toppen kjører Joey halvveis ned oppå ryggen for å ha en god kameravinkel mot linjen Sam skal teste ut før vi slippes utfor. Etter at han løser ut det siste skredet finner vi en alternativ linje ned som lar oss cruise nedover og ta inn siste dose av det kirgisiske pudderet vi har badet i den siste uken.

Les også

Norges fineste tidlig-toppturer

De fleste starter skisesongen etter jul, men på disse fjellene kan det være drømmeforhold lenge før det.

Unormal planlegging gir unormale reisemål

I fjor høst fikk min kjære AI-venn på andre siden av skjermen følgende oppgave: «Jeg skal ut i verden og stå på ski i to-tre måneder. Hvilke land kan jeg dra til hvor jeg får bra pudder, mye opplevelse for pengene og ikke omringes av et utall andre turister?». Et av forslagene fra Chat-GPT var Kirgisistan.

Og Kirgisistan ble det. Der nordmenn er født med ski på beina er kirgisere født på hesteryggen. Flere av de sentralasiatiske landene har bygget landene som nomader, og der har hesten spilt en sentral rolle. I dag spises det hest til middag, det drikkes Kumis, som er fermentert hestemelk med kullsyre (og som ikke er å anbefale for en turistmage som ikke er vant til bakteriefloraen), på landsbygda er hesten fremkomstmiddel og landets nasjonalsport er kok-boru - en idrett som selvsagt drives på hesteryggen, hvor to lag kjemper for å kaste en død geit inn i motstanderens mål.

Les også

Nomader, pudder og piano

DPS holder det kunstnerisk i nyeste episode av webserien The Shadow Campaign.

Kirgisistan har unektelig vokst som turistdestinasjon de siste årene, men har fortsatt langt igjen før de er på alles lepper. Når jeg forteller om turen min er det ikke rett sjeldent at jeg må både gjenta og stave navnet, og det må stort sett alltid pekes ut på et kart.

På flyplassen ser jeg et par andre skibager på bagasjebåndet og noen folk med skredsekk som håndbagasje. Vi anerkjenner at vi akkurat har kommet til en potensielt skjult perle med et par nikk og høflighetsfraser. Den forhåndsbestilte taxien er en sedan og jeg kan se at sjåføren setter i gang kverna for å finne ut hvordan skibagen skal passe inn i bilen hans.

Ta med riktig utstyr

– Are you seriously bringing 108s to ski here?, står det i mailen fra Ryan.

Han er daglig leder i guideselskapet 40 Tribes, et amerikansk selskap som arrangerer turer i hjørner av verden som ikke er på alles radar - ennå. Eventyret startet i Kirgisistan og strekker seg i dag gjennom land som Georgia, Chile, Grønland og Pyreneene. Tidligere i år inkluderte de Lofoten på lista også.

Etter mye mailing frem og tilbake var jeg nærmest tvunget til å kjøpe et nytt par ski, kun et par dager før avreise. De fikk seg tre raske runs i Wyllerøypa som eneste test før avreise. Ryan fikk også beskjed om at det var best for han at det ble noe ordentlig pudderstemning i Kirgisistan, hvis ikke kom det en faktura på nye ski hans vei. - Don’t worry, sa han. I’ve been through this with so many stubborn Europeans over the years and they all end up thanking me afterwards. Og det gjorde jeg også. Som beskrevet og bestilt var snøen den letteste snøen jeg noensinne har kjent og også uten særlige lagdannelser - ekte bottomless powder. Mine 117 mm brede ski kunne godt vært enda bredere også.

Les også

Pudderski

Pudderdagene er skisesongens høydepunkt, og når snøen ligger dyp og myk, er et par brede løssnøplanker det beste verktøyet. Fri Flyt har testet pudderski for topptur og heisbasert skikjøring.

Livet som ekte skinomade

Opplegget for turen var så enkelt som det var nytt og uprøvd for min del. Arrangøren setter, i tett samarbeid med lokale, opp en teltcamp bestående av tre nomadetelt, kalt jurter, på omtrent 2.500 meter. I løpet av de seks ukene campen står rulleres seks ulike grupper av mennesker innom campen før den rigges ned for våren. Jurt nummer én er fellesområde, hvor mat og drikke inntas, samt kokken (Nürbek, hvis foretrukne kallenavn var King Nürbek) og alt-mulig-mannen Kas også sov. I jurt nummer to sov guidene og fotografen, mens vi tilreisende sov i jurt nummer tre.

– Det er enda godt sistemann avlyste, sier Henry, en brite som har flyttet til Andorra med kona si for å kunne være nærmere Pyreneene for ski, mountain biking og basehopping enn han var i London. Han viste seg også å alene levere flere groviser enn gjestene på Rorbua klarte i sin prime.

Les også

Toppturski

Toppturski med mellom 85 og 100 millimeter midtbredde er nok til å flyte bra i pudder og myk snø, samtidig som vekten er lav. Her er 12 nye tester og guide til valg av riktig toppturski.

Vi har akkurat kommet opp til campen etter en halv dags fellemarsj fra nærmeste landsby der vi tilbrakte natten hos en lokal familie og spilte fotball med landsbybarna kvelden før. Bagasje og mat for uken har blitt fraktet opp av hester mens vi har vandret oppover i sporene som brukes til å slepe hogst ned fra fjellet. Vi kommer opp og spenner av oss skiene, før vi blir vist det som blir hjemmet vårt den neste uken. Jurten er rund og har en diameter på ca. fire meter og i denne skal vi bo fem stykker - opprinnelig seks.

– Vi kommer i det minste til å bli godt kjent, følger Dan opp. Han er fra Oregon, USA og har pensjonert seg i en alder av 50 etter å ha solgt et par softwareselskaper. For han er Kirgisistan første stopp på en skitur som går videre til nabolandet Kazakhstan og Gulmarg i India.

Og godt kjent ble vi. Den ekstra plassen fra hun som meldte seg av i siste liten kom godt med for lufting av svett skitøy og generelt rot i teltet. Av reisefølget på fem personer var tre av oss (Dan, Matthew fra Canada og meg) reisende alene, mens de to britene, Henry og Kat, var gode venner fra før.

Sovemaske og ørepropper var imidlertid et kjærkomment element fra pakkelista som bidro til en god første natts søvn. Da vi ble vekket av at Kas fyrte opp vedkaminen som var midtpunktet i jurten var temperaturen rundt -15. Det å kunne ligge i en varm sovepose og kjenne jurten varme seg opp, sekund for sekund, viste seg imidlertid å være en fantastisk måte å våkne på. Så fort det var levelig temperatur kom fotografen Joey og serverte kaffe på «senga». En nydelig start på dagen.

Hver dag fulgte stort sett samme struktur. Etter en kaffekopp på senga serverte King Nürbek frokost, som regel en herlig potpurri av vestlige retter med en solid lokal tvist. Så bar det ut på tur, etterfulgt av en mini afterski og powsurfing i bakkene bak campen. Middag, noe godt å drikke og røverhistorier rundt bordet, til tider akkompagnert av yatzy, rundet som regel av kvelden.

Fasilitetene var grunnleggende, men akkurat det man trenger for en uke. Uten innlagt vann er våtservietter det nærmeste du kommer en dusj, i kombinasjon med en flaske varmt vann fra smeltet snø som du heller over deg selv i solide minusgrader. Reglementet for bruk av utedoen er enkel - dersom døren er åpen er den i bruk, man skal kunne nyte den fantastiske utsikten mens man gjør sitt fornødne.

Don’t tell your mom

De fleste linjene i området er døpt og samlet i et fotoalbum i campen. Navn som The Office, Don’t tell your mom og Eggs and Bacon dukker opp etterhvert som jeg blar meg gjennom albumet. Etter uken er omme har jeg også fått oppkalt min egen lille sniklinje etter meg selv. Phil T. Ridge blir sittende etter at jeg velger en kort og original, men usedvanlig kronglete og lite sexy vei ned et elveleie, faller halvveis og ender opp med å stake meg ut på flata.

Campen på 2.500 meter ligger et par hundre meter under tregrensa og bringer et flust av turmuligheter med seg. Første dag på ski pushet vi noe opp i høyfjellet og fikk virkelig smake på det løse pudderet, både i direkte og overført betydning - face shots all over the place. Det å ha med en dedikert, profesjonell fotograf bringer med seg litt mer ventetid underveis, men bringer uten tvil med seg noen fantastiske bilder og minner man har for livet. Det gjør deg også smertelig klar over at det kan være lurt å fokusere på å kjøre ski, fremfor å prøve å se kul ut for fotografen - han fanger deg nemlig på film når du kløner det til også.

Snøen i Kirgisistan ble solgt inn som «bottomless», og det kjentes faktisk sånn ut når man kjørte. Det danner seg få sterke lag i snøen, noe som merkes både på skikjøringen og på guidenes vurdering av snøskredfaren.

- Look out for shark bites, var en gjenganger da det ofte skjulte seg steiner som fikk smake skisåler litt nedi snøen. Og på dag to begynte det virkelig å dale ned med snø, noe som gjorde at snøskredfaren økte betraktelig. Dette medførte at vi tilbrakte de neste dagene i lavere terreng med skogskjøring. Her var det enormt mye bra kjøring som virkelig fikk pressa syra frem i låra. Det å måtte holde seg unna brattere terreng smerter, men er dessverre ikke noe man får gjort noe med - sikkerheten må trumfe alt. Det å være omringet av såpass majestetisk, alpint landskap som vi ikke kunne røre endte imidlertid opp med å føles ut som at man ikke fikk like mye ut av oppholdet som man kunne fått.

En siste dag oppe i høyfjellet i strålende sol var imidlertid et solid plaster på såret.

Key takeaway: en mer autentisk pudderopplevelse i et land og en kultur som er totalt fremmed skal du lete lenge etter.

LES OGSÅ

Trening: Disse øvelsene glemmer vi på gymmen

Treningseksperten påpeker at mange ofte glemmer øvelsene som gjør deg sterkere og bedre rustet for lange, krevende dager i bakken.

Tester Tryvanns tidligpark: – Imponert

November i Oslo har vært mild og snøfattig. Vi testet Tryvanns tidligpark for å se om den er verdt turen.

Avliver myte: – Dropp varmvoks

Skireparatør avliver seiglivet myte om metting av skisåler.