Snøkatten fra Gjeravica

Bilen foran oss kommer seg ikke av flekken. Źeljko Opačić er forsiktig optimist når han ser snøen sprute og dekkene grave seg ned. Den skjeggete kroaten vet at lavgir og nøkternt gasspådrag er den beste medisinen, men snøen er blitt for dyp. Vi står fast, alle mann. Heldigvis har Źeljko et ess i ermet. Han ringer en venn.

Les også: Årets råeste urbanfilm

«Inne på Grand Gjeravica hotell brenner det i peisen og det brenner i halsen når vi skåles velkommen med balkanbrennevinet rakia.»

Etter en stund ser vi de skarpe lysene fra en diger tråkkemaskin som kommer til vår unnsetning. Vi lar bilene stå, og fortsetter ferden til fjells med et mer egnet framkomstmiddel, helt til vi stopper 1750 meter over havet. Her, ved den lille seterlandsbyen Gropa Erenikut, ligger et nedsnødd hotell som skal bli vårt hjem de neste dagene. Over oss ser vi konturene av fjelltopper i natten, og ut fra vinduene av et nesten nedsnødd hus flommer gult lys. Inne på Grand Gjeravica hotell brenner det i peisen og det brenner i halsen når vi skåles velkommen med balkanbrennevinet rakia. 

Her, ved foten av det høyeste fjellet i Kosovo – 2656 meter høye Gjeravica – ligger basen for et rykende ferskt catski-tilbud. Den ivrige kroaten Sebastian Fleiss har sammen med lokale krefter startet Lynx Freeride, som tilbyr catskiing i et svært område rundt Gjeravica. Lovnadene er store, og vi er veldig spente på hva morgendagen vil bringe.

Det er en viss skuffelse når det neste morgen ligger tunge skyer over oss. Fjelltoppene er ikke lenger å se. Utenfor hotellet står cat’en klar, og to hunder herjer rundt og lekesloss. Den ene, Terry, bor her oppe i fjellene året rundt, kommer aldri innendørs, og slåss visstnok med ulver på fritiden. Nå om dagen er han travelt opptatt med å passe på skikjørerne, og følger gjerne cat’en til topps.

Źeljko blir vår guide i dag. På vei opp forteller han om «de fordømte fjellene», som utgjør den sydligste og mest alpine delen av de dinariske alper. Fjellene er beryktede for å være ville og ufremkommelige, og de var lenge avstengt og utilgjengelig for andre enn militære. Frem til oppløsningen av den kommunistiske folkerepublikken Albania i 1991 var turisme til landet i praksis ikke-eksisterende. Rovdyr er det derimot mer enn nok av; både bjørner, ulv og gaupe. Balkan-gaupa – balkan lynx - er en rødlistet underart av gaupa, og finnes bare i disse fjellene. Nå har den fått selskap av en annen katt, som skal bringe snøsultne skikjørere til topps.

Les også: 7 triks du må lære deg i sommer

Vår mekaniske katt summer og drar seg mot toppen, og snøen begynner å falle tettere. Źeljko er ikke overrasket, han sier det snør vanvittig mye i disse fjellene. Hvor mye er imidlertid ikke sikkert – det finnes nemlig ingen offisielle snømålinger. 

-The best source is the old guy in the valley. But it’s a lot.

Vi tror han, og prøver oss på noen mindre linjer i bollen som ligger rundt Gropa Erenikut. Snøen er god, men sikten er ikke på vår side. En storm har kommet fra Adriaterhavet, fløyet innover Albania, og har nå begynt å laste på med snø rundt Gjeravica. Vi hviler oss til topps i tråkkemaskinen, kjører små, lekne linjer mellom trærne, helt til skyene legger seg som et lokk rundt oss og tvinger oss til å gi oss for dagen.

Kvelden tilbringer vi rundt peisen på hotellet. Verten, Rrapini, styrer skuta med god hjelp av sin sønn og sin nevø, som serverer de herligste retter og får oss til å føle oss som hjemme. Ute snør det tett, og sjelden har man følt seg mer på riktig plass. Midt i en storm, langt til fjells, med en katt klar til å dra oss til topps.

«Vi sluker kaffen, graver oss ut, og gliser bredt når vi setter oss i cat’en.»

Neste morgen nipper vi til stram, tyktflytende «turkish coffee». I løpet av natten har skydekket lettet. Solen er på vei oppover himmelen idet vi skvetter til et svært drønn; all snøen på taket sklir ned og begraver inngangen på hotellet.

– Avalanche danger just rose to level five! utbryter Źeljko og ler en rå latter.

Vi sluker kaffen, graver oss ut, og gliser bredt når vi setter oss i cat’en. 

Følelsen av å være i et lite utforsket fjellområde er til å ta og føle på. De fleste seriøse skilinjene som strekker seg opp mot Gjeravica er visstnok ukjørte. Vi får sterke anbefalinger om å kjøre med sikkerhetsmargin, for her er det ingen fjellredningstjeneste eller Røde Kors å ringe. På spørsmål om hva som skjer om noen skader seg alvorlig, blir jeg beroliget med at gutta «har noen venner i KFOR» - den fredsbevarende styrken som passer på i Kosovo -  som kan komme oss til unnsetning med svære militærhelikopter. Sjelden er stor sikkerhetsmargin mer selvsagt.

Les også: Langfredag i Jølster

Hele formiddagen kjører vi urørt snø i den nordvendte siden ned mot Gropa Erenikut. Snøen er tørr og lett, og sitter atskillig mye bedre enn skredvarslingen under frokosten skulle tilsi. På motsatt side av dalen ser vi Gjeravica trone høyt over oss, med store, alpine linjer som ber om spor.  Vi jobber oss stadig mot skikjørers høyre og legger førstespor i lekne linjer. Snøkatten jobber iherdig med å holde følge og få oss raskt opp til topps igjen.

 Bak spakene sitter Hamdi Hisari, en multikunstner fra den trivelige byen Prizren, lenger sør i Kosovo. Denne lokale legenden er både kroppsbygger, ski- og snowboardinstruktør, fjellguide, og nå tråkkemaskinsjåfør. Da skifilmprodu-senten TGR for noen år tilbake besøkte skianlegget Brezovica lenger øst i Kosovo, var det selvsagt Hamdi som var guide - et youtube-søk på «super hamdi» anbefales. Han farer stille fram, styrer katten elegant opp fjellet, og ser ut til å kose seg nesten like mye som oss.

Les også: Bislingen - Ti år etter siste tur

Etter å ha herjet rundt i den lille bollen rundt Gropa Erenikut fram til lunsj, ser Seb lurt på meg og spør om vi vil se mer. Katten vender østover, og tråkker seg gjennom en tett skog.

Han peker på en rad med store spor i snøen. 

– Bear, sier han og gliser lurt.

Det er ikke bare vi som lusker rundt i de fordømte fjellene. 

Utsikten fra cat’en er forlokkende. Erling sitter klistret til vinduet når vi ser uendelig lange skogslinjer i glissen granskog forsvinne til høyre for oss. Til venstre glitrer det i tørr nysnø.  Store flanker åpner seg opp mot Gjeravica, som har gjemt seg i en dott med skyer. 

Vi kommer oss ikke til topps i dag, men legger noen fine linjer i den åpne, slake siden under toppen. 

På vei tilbake til hotellet blir vi sluppet av i brattskogen som ligger rett ovenfor hotellet. Her ligger snøen djup og urørt, og vi turer opp og ned helt til det blir mørkt. Når vi sklir inn til hotellet hilser Terry oss velkommen, før vi kan sette oss til bords og skåle med en varmende rakia. Dette kan man bli vant til. Og i cat’en er det plass til flere.

PS: Det finnes altså ingen offisiell snømåling, men Seb har de siste årene målt årlig snøfall ved hotellet. I fjor falt det tolv meter.

Les også: Fire turfavoritter i Dolmittene