Sesongavslutning i Åre

Ikke noe gjorde mer inntrykk på meg enn da jeg leste at Michael Jackson hadde fått åpnet leketøysbutikken på Steen & Strøm bare for ham. Aleine gikk han mellom reolene og tok det han ville. 

På siste åpningsdag er det få som finner veien til heisen. De ansatte i heisen hadde avslutningsfest dagen før. Ingen har preppet. Shapecrewets kontrakter er gått ut, de ligger å sover nede i en kjellerleilighet. Men for skam skyld er det en kar som møter opp klokka 0958 og skrur på strømmen på heisen. Det er siste åpningsdag. Nå venter en lang natt før lyset skrus på igjen i november en gang.

Les også: 7 triks du kan lære deg i sommer

Du står der på toppen, aleine eller med et par venner. Det er en fest, bare for deg. Du er Michael Jackson, for en dag.

Da jeg var liten og var i lekebutikken på ordentlig turte jeg liksom aldri helt å prøve ut alt, jeg snudde aldri alle eskene med Lego for å se på funksjonene, for eksempel, det var jo alltid en eller annen mor eller far som ropte og sa at nå måtte vi skynde oss. Vi skulle jo alltid et eller annet. Vi var på vei et sted – og som regel gikk jeg tomhendt ut fra butikken. Jeg måtte vente til bursdagen min, eller til jul, sa de. Men i drømmen, der gjemte meg bak den største sjørøverskuta fra Lego og ventet til butikken stengte, kassaapparatene var talt opp og lysene slukket. Jeg skulle ikke stjele noe, bare åpne noen av de togbanene, prøve noen av de radiostyrte bilene, kanskje prøve å bygge en av sjørøverskutene – den røde, den største. Ingen skulle mase og jeg hadde all tid i verden. I alle fall helt til butikken åpnet igjen. Og det var et hav av tid.

Les også: Armadaski uten stålkanter

Nå er jeg blitt eldre og gir faen i de sjørøverskutene. Men jeg liker fortsatt tanken om å kunne boltre meg fritt – helt uten press, ingen som maser eller at jeg føler at jeg er i veien. I en myk halfpipe som er stengt for sesongen for eksempel. For ti ville hester ville ikke fått meg til å droppe inn i den isgrøfta en kveld i februar med flombelysning og gruppepress, nei, det hadde ikke skjedd. Ikke hadde jeg kommet meg over kanten heller, helt sikkert. Jeg hadde vel stressa ned pipen og håpet at ingen så meg. 

Men på siste åpningsdag er det ingen som ser deg. Da er det ingen som maser eller står i kø og venter på sin tur. Ingen press, bare deg og kakene du hadde så lyst på men du ikke turte å forsyne deg av. Og det beste av alt er at det er mykt og hoppene og halfpipen og landingene er mindre og vennligere og det er sol. Det er alltid sol når du tar sesongens første 540 i halfpipen en gang i april.

Og på parkeringsplassen har asfalten pyntet seg med all grusen fra hele vinteren.