Val d´Anniviers i Sveits: Evig frikjøring i drømmedalen

Min gode venn Leif Øyvind Solemsli skal hoppe ut en av de mange millioner små, mellomstore og store klippene som ligger strødd rundt omkring mellom heisene og løypene i St-Luc. Siden det ikke er mye til ovarenn, foreslår jeg at Leif skal dra på litt ekstra i stavtakene fram mot takeoff´en. 

Han tar meg på ordet, drar på alt han klarer, og stomper landinga alt for langt nedstrøms for sweetspotten.

– Fy faen så fett, roper han, mens han strekker litt på ryggen for å kjenne hvordan det står til med nakkemusklene.

Det ser ut som noen har pepra hele St-Luc med ei gigantisk pepperkvern full av store, kjempestore og gigantiske steiner.  Dette gjør anlegget til et paradis for oss som liker minigolf, altså kjøring i litt mindre og ikke så eksponert terreng. Det er varierte formasjoner og stor moro, noen steder av den skumle typen, absolutt overalt. Men de fire skianleggene i dalføret Val d´Anniviers byr på mer en bare bare St-Luc og minigolf.

– Det er jaggu ganske rått altså. 1200 høydemeter med fet kjøring rett ut fra heisen, sier Erik Martinsen.

Han har tråla rundt i Alpene i Gud vet hvor mange vintre, og det er med svært blanda følelser han viser noe av kjøringa i Val d´Anniviers til Fri Flyts utsendte. Men den 1200 høydemeter lange nedkjøringa fra toppen av fjellet Sorebois i anlegget Zinal, har ikke Erik kjørt før. Bratte renneformasjoner som ender i glissen skog, eller svære stup, er geografien, og du trenger knapt nok stake fra heisen for å komme dit. Hvis du ikke er godt kjent bør du ta en titt på fjellsida fra Grimentz først. Her er eksponerte snøflanker, renner og utvilsomt skummelt med mindre skredfaren er minimal. Vi slurva med forarbeidet, og dermed ble det et par «walks of shame», altså gåing opp igjen, etter at vi fulgte fristende snørenner til kanten av alt for store stup.

Lenger oppe i dalen kan du kjøre kortere og mindre eksponerte, men like fullt utrolig bra turer. Da kommer du ned til innnsjøen Lac de Moiry, med sin karakteristiske demning.

– Hehe, disse kan du smøre vaffeljernet med!

Erik siterer frikjøringshelten Øystein Bakke idet han tar av seg sokkene etter vår første tur fra toppen i Zinal til Grimentz. Man kommer seg ikke tilbake til Zinal med ski etter denne turen, men skibussen mellom anleggene fikser biffen. Hvis du ikke vil fortsette skidagen i Grimentz da, eller vente med å ta turen til gondolen som skal binde sammen Grimentz og Zinal er ferdig. Ingen vet når det skjer, men planlegginga er godt i gang.

Da har vi nevnt tre av de fire skianleggene i Val d´Anniviers i Sveits.  Grimentz, Zinal og Vercorin ligger på nordsida av dalen, og St-Luc/ Chandolin på sørsiden. I forhold til sine tre sambygdinger er ikke lavtliggende Vercorin så voldsomt spennende greier, men Zinal, Grimentz og St-Luc/ Chandolin er alpinanlegg som byr på helt vanvittig bra og lettilgjengelig frikjøring. Ikke rart det svenske skifilmselskapet Free Radicals har filmet her nesten hver vinter siden 1996!

Ale disse tre anleggene her nemlig et felles, og ganske så kult, kjennetegn: Gondolen (eller toget for St-Luc sin del) tar deg opp fra dalen, så spres de mindre heisene ut over store områder som rett og slett er stappfulle av svære steiner, kuler, hauger, småfjell, bowls og noen større rygger som byr på nokså eksponert kjøring.  Stolheiser og funky afterski er det lite av (men de fins!), og særlig i St-Luc og Grimentz får rumpa kjørt seg med et par helt vanvittig lange t-krok- og skålheiser. 

Som frakter deg til skiterreng du sannsynligvis bare har sett på svenske skifilmer før. 

VOLES ALPEKLIPPE: Voleklippen er i Røldal, men denne varianten i St-Luc har også blitt foreviget med Torgrim Vole, den gangen med sol, bluebird og i en Sweet-katalog. Her i en annen variant uten sol, med dårlig sikt, og Erik Martinsen på vei utfor. Foto: Tore Meirik

– My ass hurts, roper tyske Olli Grau idet han går av skålheisen Lona 2 i Grimentz.

Været er varmt, snøkvaliteten variert, og det er lenge siden det snødde sist. Dessverre er det slutt på tiden da de fete flankene i Val d´Anniviers fikk ligge urørt i ukevis, men vi har funnet noen fine nedkjøringer langs ryggen til skikjørers høyre fra den totusen mil lange skålheisen. 

Etter en halvtime med trasking når vi et bredt område fullt av spennende skilinjer, og jeg mener å kjenne igjen noen av dem fra 90-tallets fantastiske Free Radicals-filmer på VHS. Den nordvendte fjellsiden ligger i skygge, og både Olli, Erik og jeg finner fete linjer ned, til og med med tørr pudder! Selv om jeg får noe trøbbel med sluff, og litt kjeft av en heiskar som er bekymra for kombinasjonen utlendinger og snøskred, er det med brede smil og svette på panna vi kjøper oss en nokså dyr kaffekopp etterpå.

Man trenger ikke være lenge i Val d´Anniviers for å forstå hvorfor skaperne bak Free Radicals har tilbragt utallige dager med filmkamera i dalen. Alle anleggene har et utall små, mellomstore og store områder, spekka med skilinjer. Det er en smal sak å finne både skogskjøring i toppklasse, småklipper å hoppe, eventuelt med en backflip eller 360, og eksponerte fjellsider.

Fra toppen av den svingete og superlange t-krokheisen Le Col des Ombrintzes i St-Luc er trikset å ikke bry seg om alle de fristende, korte mikrogolf-linjene du ser fra heisen. Selv om de i aller høyeste grad er vel verdt et besøk. Kjør heller et stykke ned løypa, og ta en kjapp titt utfor kanten til høyre. Du trenger ikke stake engang for å nå et face som er flere hundre meter bredt, ca 400 høydemeter og stappfullt av hissige renner, klipper, åpne flanker, stup, og lange deilige avslutninger. Er det ikke oppkjørt her, så kan du skremme deg selv ved å åpne opp og kjøre rett ned lenge før helningsgraden antyder at farten vil avta. Outrunnet er som skapt for høy fart og skifilm-aktig kjøring.

Mange svenske frikjørere har fått sine 30 seconds of fame i dette området, mens filmerne har slappa av med kaffe, kamera og stativ nede på kafeen, hvor du har fri sikt rett oppi face´n.

Det er nok for drøyt å trekke sammenligninger med Alaska (siden jeg ikke har vært der), men du skal lete svært lenge for å finne like bra frikjøring så latterlig lettilgjengelig fra heisen.  Dessverre var hele facen oppkjørt da vi fikk se området i all sin prakt, men snøkvaliteten i den nordvendte siden var strålende, tross stekende sol få dager før første april 2012. 

Selv om mange frikjørere ikke har funnet veien opp til Val d´Anniviers via den lange og stupbratte veien fra Sierre i dalføret Valais, har det etter hvert blitt ganske mange som har funnet veien også. Faktisk så mange at det arrangeres frikjøringskonkurranse i Zinal hver vår. Vi var innom dalen to turer sist vinter, og i januar var vi alene om puddersnøen i den gliske skogen i St-Luc, men da var det tett tåke og null sikt på de mer eksponerte linjene over tregrensa. Da vi kom tilbake i slutten av mars var været nydelig, vi brukte shorts nede i dalen og fant tørrsnø på fjellet, men alle de super-lettilgjengelige turene var oppkjørte. Likevel var det en smal sak å gå litt, for så å finne nokså bra, urørt snø selv om det var mange dager siden siste snøfall.

Selv sliter jeg med å finne mitt favorittanlegg blant de tre herlighetene i drømmedalen Val d´Anniviers. Felles for alle er uforståelig morsomt og lettilgjengelig terreng, men det er Zinal som har den feteste langturen med relativt enkel logistikk. Samtidig er det St-Luc som har flest lettilgjengelige turer, mest minigolf og den kuleste skogskjøringa. 

Men hva med Grimentz? Jo, med litt trasking fra heisen er det ingen av anleggene i dalen som har like dramatiske og eksponerte linjer.

Dermed blir det uavgjort, og vi velger å konkludere med at Val d´Anniviers har noe av Alpenes beste frikjøring. Og det sier jaggu ikke lite!