Til skiparadiset Alpe d’Huez med engangskamera og EDM-festival

– Skal du alene dit? Si nei til alt! 

Eller så lød det:

– Skal du til Tomorrowland? Si ja til alt! Nytter ikke å være der og bremse.

Ønsker du å finne ut hvor gammel en nordmann er, er det egentlig bare å spørre om de kjenner til Tomorrowland. Er du under 34-ish, vil svardet ditt sannsynligvis være: «Selvfølgelig!» 

Er du over, har du kanskje aldri hørt om festivalen.

OK boomers – da tar vi to minutter om Tomorrowland. Dere som kjenner konseptet kan hente dere en kaffe i mens og komme tilbake til neste avsnitt.

Tomorrowland er belgisk festival som første gang ble arrangert i 2005. Den arrangeres i byen Boom – så dere som tror vi bare driver med tomme ordspill i titlene våre får tenke om igjen. 

År fire kom det 50 000. År fem 90 000. År seks 120 000. I 2014 hadde de utvidet til to helger og det kom 400 000 pers. Da er vi altså i Woodstock-land hva angår mennesker. Dette avsnittet er jo for boomere, tross alt, så måtte ha en referanse til gitarbasert musikk. Men på Tomorrowland er det fint lite gitarer – her går det i untz untz EDM.

• Les flere saker fra Alpene her.

Det var kanskje derfor de to rådene jeg nevnte først kom etter utsagnet:

– Skal DU dit?

Ja, for søren. 

La meg forklare litt hvorfor. 

Rent musikkmessig stemmer det at jeg ikke er så interessert i  Martin Garrix, Armin van Buuren eller Steve Aoki – noen av headlinerne for 2019-utgaven i Alpe d’Huez.

Jeg er heller ikke glad i den klassiske historiesjangeren som på engelsk kalles fish-out-of-water. Denne kommer i mange ulike tapninger, men går på å plassere en hovedperson et sted den ikke passer og så utnytte humoren som oppstår. Utallige 80-tallsfilmer ble laget over denne lesten – typ Eddy Murphys «Coming to America» eller hun kvinnelige journalisten i Crocodile Dundee. Jeg sa jo at referansene i denne teksten kom til å bli boomer-tunge, så jeg har ikke tenkt å å legge bånd på meg nå.

Denne sjangeren er også ofte brukt i en viss form for norsk featurejournalistikk, der for eksempel en journalist fra 

Dagens Næringsliv drar til Jevnaker og skriver en lang sak om hvor underlig det er der. Den type tekst interesserer meg lite, fordi du ikke trenger å dra dit for å skrive den. Den kan noen tekstforfattere koke i hop på kontoret.  

For meg som skikjører er det annderledes av tre grunner. 

For det første: Jeg tenker at jeg er hjemme overalt hvor jeg kan spenne på meg skia.

For det andre: Jeg husker veldig godt hvordan den mest rebelske heisen da jeg vokste opp på Geilo – og dette var før heiskortene ble samlet i et pass – pleide å spille reggae på anlegget. Dette var musikk en ikke fikk høre noe annet sted på denne tida. Men bevegde man seg bort til Halsteinsgård, var det ungdommer som satt og kjørte heis og spilte Bob Marley i musikkbakken. Dette var stort for en liten gut. Hjemme gikk det Folkemusikkhalvtimen på P1 og pianolekser. Halsteinsgård hvisket (i den grad reggae hvisker) om at det var et anna liv der ute, bare man kunne bli ferdig med barneskolen. Så jeg har alltid ønsket meg et skisenter som spiller OK musikk, men i praksis hører man bare sånn musikk som sikter seg inn på kaffebarer og heiser og faller til bunns i heissjakta med masse grut over seg uten at den noensinne blir savnet. 

For det tredje: Jeg er glad i oppslukende opplevelser. Men jeg er ganske rastløs og utålmodig. Dermed har jeg hatt store opplevelser på turer over mange dager der man er tilstede i samme situasjon over tid – enten det er flåteturer i Colorado eller å seile i Arktis. 

Tomorrowland skulle ta over hele Alpe d’Huez for tre dager. 

Jeg tok med meg skia og prøvde å legge igjen fordommer og gode og dårlige råd hjemme. 

Finnes det snø, musikk og kanskje ei øl, burde det være gode muligheter for å ha det bra og ikke føle seg lost. 

Transiten fra Lyon til Alpe d’Huez var i klassisk alpestil. Litt motorveiduring der du lurte på om man var kommet feil, så enkelte fjell i det fjerne, men så plutselig begynner reisen oppover og gjennom sesongene. Lyon i mars er ganske vårlig. Håpet var litt tørrsnø oppe i anlegget. 

Alpe d`Huez er i enkelte år målgang for en Tour de France-etappe. Rett før de 21 hårnålssvingene hadde Tomorrowland satt opp det første sjekkpunktet. 

Det lovte godt. Festivalen har en ekstremt gjennomført visuell profil. Og min drøm om å tre inn i et annet liv for et par dager fikk næring. 

Vel framme oppe i senteret begynte det å demre en litt annen virkelighet. 

Du som leser dette magasinet lurer kanskje litt på skikjøringa. Det har du all rett til.

Den første dagen kjørte jeg litt heisrally for å bekjentgjøre meg i anlegget. Selve landsbyen d´Huez ligger på 1850 m.o.h. Heissystemet går opp til 3300 meter, men binder også sammen to andre landsbyer lenger ned. Dermed er det ganske store forskjeller i snø og vær ut fra hvor i anlegget du drar – spesielt i mars. 

En ting som kjennetegner anlegget er mange små langsgående rygger – altså i falllinjen. Dermed er det mange små bekkeleieaktige formasjoner, og noen av disse holder godt på snøen om det blåser, mens andre blir kuleløype fordi de er så letttilgjengelige. 

Dag to hang jeg på Markus Eder. Eller det var løgn. Vi var en liten gruppe som var på ski sammen med den tidligere Freeride World Tour-vinneren, men å henge på gjør man jo egentlig ikke. Det kan du lese mer om i vår Skiguide-utgave. 

Denne dagen var det stengt til topps på grunn av vind, og bløtt i bunnen på grunn av temperatur. Så vi prøvde å finne litt snø som ikke var for vindherjet eller solpåvirket – med vekslende hell. 

Og festivalen? 

Den hadde bare delvis lykkes i å ta over Alpe d’Huez. 

Som besøkende merket man dette på flere vis. 

Heiskort og festivalbillett var én og samme greie – en slags klokke i eget design som man hadde på armen. Slik ble ski og musikk bundet sammen. 

Den visuelle profilen var gjennomført helt inn til velkomstbrosjyren du fikk på hvert enkelt hotell. 

Og når du gikk av heisen på 2700 meter, var det en DJ-bu på hver mellomstasjon og typisk 30-40 spredte publikummere utenfor, som var høye på tynnlufta.

Så om du tenker påske i et skistar-anlegg i Norge, bare at det er musikk ved hvert store knutepunkt i anlegget og at den visuelle og musikalske profilen er litt skarpere. 

Selve festivalen startet etter at heisene sluttet å gå på et eget inngjerdet område ved basestasjonen. Dermed hadde du fortsatt følelsen av å gå på en inngjerdet festival – litt som å gå på Øya i Oslo – bortsett fra at du kunne bruke heiskortet. Sammensmeltinga av ski og musikk var altså ikke helt komplett. 

Det var heller ikke alle tilreisende som hadde fått brosjyren. Festivalen hadde tydeligvis ikke klart å få med seg alle overnattingsstedene, slik at det fortsatt var en vanlig alpehelg med barnefamilier og voksne på vennetur som hadde en helt vanlig alpetur, helt på siden av festivalen. 

Den siste skidagen min våknet jeg opp til våt nysnø. Det hadde snødd lett på veien hjem fra festivalen kvelden før (musikken på hovedscena gikk fra cirka 17-23), så jeg sto opp tidlig og var gira på tørrsnø. Det var meldt vått utpå dagen, lengre ned i anlegget var det allerede vått og høyt oppe var det stengt fra morgenen av på grunn av vind. 

Som så ofte i Alpene gjaldt det å finne det spennet innenfor fallhøydemeterne der det var god snø. 

Valget sto mellom å stille seg i kø og gamble på at de etterhvert vil åpne til topps på Pic Blanc, eller velge vekk den muligheten (som gir den beste kjøringa) til fordel for et sikrere stikk med litt dårligere kjøring.

Jeg valgte det siste. Jeg tok kanskje den rareste transportheisen jeg har tatt. En stolheis gikk ned over en parkeringsplass, gjennom en veitunnell, ned i et juv, og opp på motstående side. Her lå det en ekspressstolheis ved navn Fontfroide som gikk opp til 2180 m.o.h. Så mens andre sto i kø for noe som kanskje ikke kom. Lappet jeg 400-500 høydemeter med nysnøcruising gang på gang. De øverste meterne var avblåst og de i bånn var allerede bløte, så det var et belte derimellom som var fint. Veldig fint. På høyde med Halsteinsgård. Minst. 

Og musikken?

Vel, fyrverkeriet var bra. 

Publikummet var også et helt annet enn det jeg hadde sett for meg. Det var ikke skiglade unge voksne – ikke Strynefestivalen. Det var minst fire ulike grupper jeg merket meg: 

Unge folk som kom med buss og ikke hadde vært på ski.

I Masters-klassen var det påmeldt endel folk fra mellom-Europa som hadde vært mye på EDM-festival og lite på ski de siste 10-15-årene. De hadde vært ute en vinternatt før.

Men først og fremst var det utrolig mye folk i det aldersbeltet der man har god jobb og før man evt stifter familie. Teknokrater og startupfolk på 28-34.

Fri Flyt fikk festivalpass gjennom en av sponsorene til Markus Eder. Dermed slapp vi inn på noe som het B2B-området, som jeg ikke visste hva var. Brand to brand, heter det altså. Og det området var svært. Så her var det altså merkevarer som møtte hverandre, og ikke mennesker. 

Dermed ble rådene jeg fikk før avreise ikke brukt. 

Det kom ingen tilbud jeg måtte ta stilling til. 

Det var ingen oppslukende opplevelse. Etter siste untz for kvelden, var det bare å gå utenfor gjerdet og gå i sin helt vanlige alpehotellseng og drømme sin vanlige, gitarbaserte drømmer.