Vi booket fly til München allerede i oktober. Leiebil tre dager før avreise, og overnatting to dager før. Slik blir det når snøforholdene er det viktigste for skiferien.
Vi hadde sett rapporter om at Zillertal var bra. Mye fin snø var tagget med Hochfügen på Instagram. Og skredfaren hadde falt drastisk. Så da ble det Zillertal.
Det tar jo bare noen dager etter snøfall så «er det meste oppkjørt». Da blir det å lete etter mer. Finne på noe originalt ut fra heis- og løypekart og dra ut og prøve. Det koster å bygge lokalkunnskap. Det tar tid. Og så på dag 2 fant vi denne lia liggende for seg selv.
Forsiktige og skeptiske som vi vanligvis er så snudde vi etter å ha tatt en titt. Vi bestemte oss for å sjekke den ut neste dag. Skeptiske fordi det bare gikk to spor inn i området som helt klart var skredterreng. Og vi var usikre på hvordan det var å komme seg til heis etter nedturen.
Vi hadde funnet gull. En hel dalside med åpne flanker, bekkedaler, skog og pillows. Noen kjappe skøytetak og femti meter skibæring så var vi ved gondolen igjen. En gondol som akkurat hadde åpnet. Ingen kø. Nesten aldri folk.
Inkludert tur med en stolheis fikk vi 900 høydemeter på 15-20 minutt. Og turen ned inkludert transport tok 10-15 minutt. I nydelig semipudder. Akkurat passe mengde løs snø i forhold til helningen altså. Omtrent som i Meråker. Bare at alt er mye større og mer. Mayråker.
Med Ola Hovdenak, Martin Bruseth og Thomas Sandhaug.
Sjekk Bårds nydelige topptur-høstrapport fra Svartvassbu i Romsdal!
