Slik var Courmayeur rett før koronakrisen

Vi hadde fulgt med på yr.no og wepowder.com for å finne ut hvor det skulle bli snø. Fordi det er jo det viktigste med en alpetur. At det er mengder av løs snø og boltre seg i. Og en rask gondol som gjør at vi får mest mulig pudder ut av dagene. Wepowder skrev “Hold your horses”, “dust on crust” og “cold on old”. Så da vi satte av sted i leiebilen så gikk turen i retning Aosta-dalen. Der skulle det komme et ørlite snøfall og avstanden fra flyplassen var rimelig grei.

Vi fikk ordnet oss en leilighet i sentrum av Courmayeur og var dermed klare for årets alpeopplevelser. Hjemreise var 24. januar. Alt dette var før Korona rammet Italia. Pasient én, den første smittebæreren ble identifisert 14. februar. Pasient null, den som brakte smitten til Italia er fortsatt ukjent og et mysterium. Men det er grunn til å tro at pasient null kom til Italia i løpet av januar. Men altså, alt var som normalt for årstiden da vi var der.

Dust on crust from Bård Smestad on Vimeo.

Prioriteringene er klare. Tidlig opp for å utnytte dagene, gondolbasert skikjøring i løssnø om mulig. Om snøforholdene av en eller annen grunn svikter så er det å gå på tur med feller under skiene som gjelder.

Snøforholdene varierte veldig fra dal til dal. Det kunne være nydelig løssnø i den ene siden av dalen og knallhard skare på den andre siden.

Oppsummert så ble det to heisbaserte dager i Courmayeur, en heisbassert dag i La Thuile. To skiturer fra Valgrisenche til Testa del Rutor (3468 moh) og Becca di Tos (3302 moh). En tur fra Vallorcine, Chamonix til Mont Buet (3096 moh).

Det er selvsagt et enormt utvalg fjell å gå på i alpene, men det er ikke bare å plukke seg et fjell. Det er mye å forholde seg til. Som i Norge. Kroppen min begynner å stenge ned når den nærmer seg 2800 meter over havet så for meg er det en tung påkjenning å være i høyden.

Lista for skikjøringen må legges lavt. For meg er det ikke rom for å teste grenser for bratt skikjøring eller lange turer i høyden. Og for meg er det nokså uaktuelt å utsette meg for brattere skikjøring i alpene enn det jeg utsetter meg for i Norge. I Norge har jeg lokalkunnskapen. I alpene er jeg turist.

Noen minutter etter at vi nådde toppen av Testa del Rutor kom en lokal pokal krabbende opp ei bratt renne rett til topps. Iført trikot og med konkurranseski festet på sekken. Da snakker vi ski med 60 mm bredde og ca 164 cm lengde. Renna var styggbratt og vi kunne ikke se utgangen av den, og skummelt langt nedenfor lå breen. Ola spurte om renna var ok. Om det var mulig å ta seg ned der på ski. Selvsagt, sa mannen.

Men et bedre valg i dag er ned her til venstre for renna og så holde høyre inn i renna igjen. Etter en kort prat gjorde mannen som han sa og forsvant utover kanten. På dust on crust. Styggbratt. Og lang der nede så vi svarte klipper, Gud vet hvor høyt over breen. Kort etter så vi fyren sette store svinger i stor fart i pudderet på breen nedenfor. For denne mannen var Testa del Rutor sannsynligvis bare en grei treningstur. Lokalkjent med terrenget og snøforholdene. Han har lokalkunnskapen. Vi er turister.

Les også denne saken om å dra på vinterferie til Chamonix.

For oss er Norge det beste landet for skiturer for egen maskin. Og vi diskuterte det underveis på turen. Hvordan ville vi går frem om vi skulle legge alpeturen til Norge. Med fokus på heisbassert skikjøring i løssnø så er det begrenset med åpne anlegg i januar/februar. Men man kommer også langt i Norge med 4-5 timers kjøreturer i bil. For i Norge er ikke været akkurat stabilt, så vi må nok regne meg å forflytte oss etter været.

Typisk blir det heisbasert på uværsdager og toppturer på solskinnsdager. Og med Korona så vet vel ingen helt hvordan neste sesong blir. Kanskje blir det fortsatt uaktuelt å dra til utlandet for heisbasert skikjøring. Da gjelder det å utnytte det vi har i Norge. Spørs om ikke flere norske skianlegg må se på muligheten for å ha åpent hver dag hele uka, hver måned kommende vinter. Det kan bety et enormt løft for norske alpinanlegg.

Les flere saker om reiser til Alpene her.