Leukerbad i Sveits: Alpeferie for den kresne

Følelsen blir ikke akkurat dårligere når du driver med akkurat dette sammen med et par gode venner, på et fjell ingen andre bryr seg om akkurat den dagen.

Og følelsen er best når du har gått opp til toppen av fjellet sjøl. Men så er det sånn da, at den andre dagen i Leukerbad viste det seg at du kan få samme følelse fra en skiheis også. Nesten i hvert fall.

– Bedre enn Laub i Engelberg. Og ikke en eneste svenske! Ja, eller ingen andre i det hele tatt faktisk, sier Trygve Sande mens han slurper i seg en lokal kaffespesialitet med sprit i, og en Radler – den litt merkelige miksen av Sprite og øl de er så begeistra for i Alpene.

Trygve er litt svett på panna og veldig smørblid, og det er for så vidt også vi andre som deler bord med Trygve. Årsaken er enkel. Driftssjefen i skisenteret i Leukerbad, Kilian Roten, har nettopp tatt oss med på en mest heis- og litt fellebasert skitur av den fantastiske typen. Timen før hadde vi brukt på å kjøre ned 1300 høydemeter i ei svær fjellside full av renner, klipper, boller og alskens varierte formasjoner som til enhver tid gjorde det temmelig enkelt å finne god snø. Alt i terreng som var som skapt for gøyal skikjøring. Ikke ett eneste annet menneske eller spor var å se før vi kom langt ned i face ́n. Og da vi først traff folk, var det var et trivelig ektepar i 50-åra som på ingen måte representerte noe reell konkurrent om førstesporet, først og fremst fordi de var nederst og på vei opp.

LOKAL STORHET: Nord for skisenteret i Leukerbad fins enorme frikjøringsområder med masse variert terreng. Vår lokale helt og guide Kilian Roten vet hvor godsakene fins. Foto: Tore Meirik

– Ja gutter, dette ble da gøy, sier Kilian på sin sveitsertysk-engelsk, og den nokså sindige driftssjefen lar seg etter hvert rive med i oss to nordmenns voldsomme begeistring for det som tilsynelatende er en temmelig dagligdags skiopplevelse for vår lokale helt og guide.

– Det er sørenmeg ikke mange steder du kan kjøre en så stor heis- basert face med så mye variert terreng uten noen å slåss med om den urørte snøen. Ikke en gang svensker! Dette var helt rått, gliser Trygve.

Poenget hans er at den nord- og nordvestvendte fjellsiden nord for skiheisene i Leukerbad er full av anker, renner, klipper og alskens formasjoner som skjermer for vinden og gir variert kjøring i tre forskjellige himmelretninger. Men ikke sørvendt, og det er vi glade for.
– Der døde en skikjører for noen år siden, i et stort skred. Bruddkanten var der, og han ble funnet der, sier Kilian, og peker på to forskjellige steder i ei stor og bratt fjellside på motsatt side av dalen.

De er plassert i forhold til hverandre slik at de forteller en fæl historie om ulykken hvor Kilian deltok i redningsarbeidet. Men dette er på den sørvendte og motsatte side av dalen, hvor vi ser flere ferske skred – noen har tatt med seg hele snødekket. Her i den nordvendte siden av dalen er det langt tryggere forhold.

Nå er riktignok ikke området langt inn i dalen på heiskars venstre for gondolen i Leukerbad kjempelett tilgjengelig, men det er ikke så veldig vanskelig komme dit heller. En halvtime på feller fra den øverste stolheisen og du har enorme frikjøringsområder på begge sider – og nå kommer klisjeen; et område som tilsynelatende svært få bryr seg om.

Leukerbad i Sveits er – etter Alpene-målestokk – et knøttlite skisenter. Her er bare sju heiser, men til gjengjeld mange løyper. 80 prosent av gjestene er sveitsere, 19 prosent fra nabolandene Frankrike og Italia, og resten – altså nesten ingen – er andre former for utlendinger. Om sommeren satses det knallhardt på stisykling, og hvert år pumper Moder Jord opp flere millioner liter varmt vann i 22 varmekilder rundt omkring i den vesle byen. Dette tiltrekker seg folk som er gira på å bade, både nordmenn (i år 2018), romere (omtrent i år 250) og alskens andre i de 1800 årene mellom. Og ja, det er derfor Leukerbad heter LeukerBAD.

Leukerbad

• REISEN DIT: Både Genève, Zürich og Bern ligger nær Leukerbad, og det er en smal sak å ta tog derfra. Togturen fra flyplassen i Genève tar omtrent tre timer. Vær obs på at språket – og dermed navn på stasjonene – endres til stadighet på togturen. Man kan selvsagt også kjøre bil.

• SKISENTERET: Leukerbad har et knøttlite skisenter sammenlignet med Alpenes mer vanlige og gigantiske skianlegg. Sju heiser i Torrent Alp gir tilgang til 55 kilometer preppa løyper, fra 1 411 moh og opp til 2 610 moh. Barneområde og terrengpark er på plass, og frikjøringsområdene du når rett fra heisen er helt ok, både over og under skoggrensa. Men med 30 minutters gange på feller når du enorme områder for frikjøring. Å komme seg tilbake til skisenteret er stort sett nokså greit.

• GEMMIPASS: Gondol som ligger på motsatt side av dalen i forhold til skisenteret. Den går opp et svært bratt område som ligger på motsatt side av dalen i forhold til skisenteret. Her er det ikke tillatt å kjøre ski. Ved dalstasjonen er et lite barneområde, og på toppen av Gemmi-gondolen ligger en mindre gondol som gir tilgang til et par oppsiktsvekkende flate løyper. Men herfra når du også store fjellområder med nærmest uendelige muligheter for ne toppturer opp til godt over 3 000 moh.

• ALTERNATIVER: Leukerbad ligger i en sidedal til Sierre-dalføret i Sveits. Dette er midt i smørøyet for skikjørere. Verbier, Crans Montana, Val d ́Anniviers, Nendaz, Saas Fee, Zermatt, Chamonix og ere andre skianlegg ligger nær.

• SPRÅK: I Leukerbad snakker folk sveitsertysk med lokal aksent. Noen få kilometer lenger vest snakkes det fransk, lenger øst tysk, og i andre retninger snakkes det varianter av sveitsertysk med andre dialekter. Heldigvis går det an å snakke engelsk med folk også.

• SOMMER: I Leukerbad satses det hardt på terrengsykling, og byen er kjent for å ha noe av Alpenes beste muligheter for stisykling. Fri Flyt-fotograf Endre Løvaas sine bilder av Espen Johnsen, Trond Vidar Storhaug Olsen og Emil Carlson som sykler under Gemmi-gondolen i 2006 er mildt sagt legendariske. Du finner dem på friflyt.no.

• BADING: I Leukerbad er de svært stolte av sine varme kilder, så et besøk i badeanlegget Leukerbad Therme er obligatorisk. Særlig om vinteren.

• MER INFO: leukerbad.ch

TRYGG(VE) PÅ RYGG: Trygve Sande og Kilian Roten på vei til nok ei fet nedkjøring på baksiden av skisenteret Torrent Alp i Leukerbad. Foto: Tore Meirik.

Skisenteret på den delen av fjellet som heter Torrent Alp kom i 1972, men den første gondolen i Leukerbad sto ferdig tjue år tidligere. Den går til Gemmipasset, på motsatt side av sentrum i forhold til skisenteret. Det er til Gemmipass du skal hvis du 1. Er på plass med sykkel om sommeren og gira på noe styggbratt å skryte av, eller 2. Er på plass om vinteren med ski og gira på å gjøre noe nokså tøft, nokså bratt og 100 prosent ulovlig som du kan skryte av. Ja, og nummer 3: Det er også hit du skal hvis du vil fråtse i fine toppturmuligheter.

Lenge etter romerne og lenge før vi kom for å bade ble Sveits ́ første snøskredgjerde bygd i Leukerbad. 61 mennesker omkom da et stort skred feide inn i landsbyen i 1518. Da skjønte innbyggerne at de måtte beskytte seg på en eller annen måte, og det året ble Sveits ́ første (av veldig mange) skredgjerder bygd. Muren var 80 meter lang og mellom to og tre meter høy. Skredgjerdet ligger under den fantastisk fine fjellsiden nord for der skisenteret ligger i dag. På de 500 årene som har gått siden den ble bygd har noen flere fatale skred og mange flere gjerder kommet til — både i Leukerbad og resten av tobleronelandet.

TØFFE FJELL: Blant bratte stup, isbreer og stilig skiterreng går ruta opp på Schneehorn. Foto: Tore Meirik

– Ok, gutter, hvis oppsynsmannen kommer, så beholder jeg gogglesene på og later som ingenting. Dere kan jo late som dere er dumme turister som ikke forsto skiltet på toppen.
Romana – kona til Kilian – gliser litt sånn som artige typer gjør like før de skal til med noe offerløs kriminalitet. Altså noe som ikke er lov, men som heller ikke går så veldig hardt ut over noen. Kanskje med unntak av en gjeng geiter. Skiltet på toppen er umulig å misforstå forresten, såfremt du kan lese.
– Når vi kommer ned i skogen blir vi synlige fra sentrum, så da må vi gi gass og komme oss ned. Men inne i renna tror jeg ikke vi ses så godt. Blir vi tatt vanker det ei kraftig bot, sier Romana.

La oss ikke dvele for mye ved denne typen forbudt skikjøring, som man slett ikke bør holde på med. Lenger opp på Gemmipass derimot, der står de lovlige opplevelsene i lang kø og bare venter på frikjøreren med toppturski.

– Vi tar sikte på Schneehorn, sier Romana, mens hun og Trygve studerer både kart og skredvarsling.

Guiden vår peker på en topp et godt stykke inn i dalen, omtrent tusen høydemeter over toppen av Gemmipass-gondolen. Fra toppen går ei kort renne ned til en stor face med noen klippebånd. Men det er flere åpenbart fine linjer ned fra fjellet. For ikke å snakke om alle linjene vi passerer på vei inn dalen.

– Der er en gjeng fra den sveitsiske fjellguide-utdanninga på kurs denne uka, sier Romana og peker på ei svær hytte oppi fjellsida.

Like før hadde vi passert ei pipe som stakk opp av snøen. Det viste seg å være Romana og Kilians nedsnødde sommerhytte, hvor de tar med ungene sine på toppturer, klatring og stisykling. Her oppe varer skisesongen vanligvis til juni. Nå er det januar og en av de beste snøvintrene på lenge i Alpene. Vi finner tørr, deilig snø i den store anken ned fra Schneehorn, og selv om fjellsiden slett ikke er slak, er hele turen befriende fri for tegn på snøskredfare. Jubelen og high fives'a sitter løst idet vi når dalbunnen et knippe herlige puddersvinger seinere.

SJELDENT BRA: Topprenna på Schneehorn har ikke alltid skiføre, men i fjor vinter var en av de beste snøvintrene i Alpene på lang tid. Dermed var det grønt lys for Romana Roten helt fra toppen av fjellet. Foto: Tore Meirik.

Dagen etter er vi på plass i skisenteret som altså heter Torrent Alp. Vi har bytta ut Romana med ektemannen hennes, og Kilian har planen klar. Først en runde fra toppen og til høyre sett nedenfra. Med en drøss av Alpenes tøffeste fjell som bakgrunn kjører Trygve og Kilian spennende linjer i litt variert snø på baksiden av skisenteret. Her har sola gjort sitt, men øverst er snøen tørr og fin. Vi sklir rundt og tilbake til heisene via et nedsnødd hyttefelt og Kilians lovnader om at forholdene kommer til å bli enda bedre på neste tur. Verken Trygve eller jeg syns de var spesielt dårlige, så det lover mildt sagt godt.

Tilbake på toppen av stolheis nummer sju og ved siden av løypa med det artige navnet Fis klistrer vi på fellene og følger sporene fra første tur opp på ryggen bak. Kilian peker på både bombehull, bruddkanter og skredtunger rundt oss og forteller om gårsdagens kveldsøkt på jobb. Som driftssjef i skisenteret er han med og sprenger ut snøskred, og kvelden før var han opptatt med å kaste dynamitt fra helikopter mens Trygve og jeg underholdt kona hans. Heldigvis både føles og er det trygt der vi går. En liten halvtime tar det oss å nå toppen bak skisenteret, og denne gangen går vi i motsatt retning i forhold til forrige tur. Ikke en eneste svenske er å se, selv om det åpenbarer seg ei vanvittig fet fjellside under oss.

Hver eneste gang snøen blir litt krevende er det bare å svinge til den ene eller andre siden for å finne snø som ligger i en annen vinkel i forhold til sola, og vips! ...pudder igjen. Og igjen. Og enda en gang.

Og til slutt: Lokal kaffe med lokal sprit i, Radler, svetteperler på panna, brede glis og en sterk motvilje mot å reise hjem.